Torbjørn (72) måtte holdes tilbake da kona kjørte i havet

Foto: Torgeir Bråthen, Nordlys

08.03.13 21:30

Torbjørn Konradsen (72) var hjelpeløst vitne til at kona Aslaug Lillien Bønå (68) kjørte på havet torsdag kveld, skriver Nordlys.

- Jeg så lysene på bilen som forsvant nedover skrenten og ut på havet. Det var en forferdelig, helt grusom opplevelse.

Ekteparet fra Leiknes nord for Finnsnes hadde hentet Aslaugs bil fra verkstedet, da været slo om og gikk fra dårlig til forferdelig.

- Vi kjørte i hver vår bil. Været ble etter hvert helt forferdelig med snø- og isbyger, og nesten ikke sikt i det hele tatt. Vi måtte stoppe flere ganger underveis for å skrape rutene slik at vi kunne kjøre videre, forteller Konradsen til Nordlys.

De kjørte i sneglefart. Rundt 50 meter fra Storelv bro skjedde ulykken.

- Været var som en hvit vegg foran oss. Dermed ville jeg svinge til siden for å skrape bilen. Jeg så en brøytestikke og trodde jeg var på riktig side av veien. Det var jeg ikke. Dermed bar det utfor en skrent før jeg traff havet nedenfor, forteller Aslaug.

- I det jeg raste nedover, så tenkte jeg bare: «Det må vel stoppe snart». Så traff bilen havet og den begynte å flyte utover.

Valgte å bli i bilen
Bilen fyltes med kaldt sjøvann. Aslaug forholdt seg rolig og fant frem mobilen for å ringe mannen.

- Jeg så lysene på bilene på land som var stoppet så jeg ville gi han beskjed om at jeg var i live. Men han hadde allerede forlatt bilen, og glemt igjen mobilen. Så siden jeg ikke er noen god svømmer, bestemte jeg meg for å bli i bilen så lenge det var mulig. Kort tid etter gikk strømmen og lysene forsvant. Aslaug kunne hele tiden se at det stoppet flere og flere biler på land. Alt mens bilen hun var i fortsatte å ta inn vann.

- Jeg er dårlig til bens og på krykker, men sprang likevel ned skrenten og til havet. Jeg kunne ikke se om hun fortsatt var i bilen. Om hun fortsatt var i livet. Da var jeg på vei utover til henne, men ble holdt tilbake av en annen som var kommet til, forteller Torbjørn.

- Havet pisket rundt bilen og det var sterk vind. Da følte jeg en enorm avmakt ved å ikke kunne gjøre noe. Aslaug bestemte seg for at det var på tide å komme seg ut.

- Jeg var i ferd med å rive meg løs for å komme ut til henne, da hun åpnet døra og ropte: «Kom deg på land, jeg skal svømme inn selv», sier Torbjørn.

- Vannet gikk meg ikke lengre enn til livet, og føltes egentlig ikke så kaldt, forteller Aslaug.

Kastet ut tau festet i krykke
På land hadde det samlet seg flere som hadde kommet til. De fikk festet et tau til krykka til Torbjørn og kastet den ut til Aslaug. Deretter fikk de hjulpet henne land, hvor hun straks ble tatt vare på av menneskene som hadde samlet seg. Etter hvert kom det også til en ambulanse som fikk utført den første helsesjekken og konstatert at det stod bra til.

- Følelsen jeg hadde da vi fikk hun på land og jeg fikk se at hun hadde det bra, kan ikke beskrives. Hun frøys, men ellers gikk det bra, sier Torbjørn, og avslutter med å rette en stor takk til alle som hjalp til under dramaet.

- Det var så mange som stoppet, som stilte opp. Forbipasserende, naboer – vi fikk den hjelpen vi trengte, og for det er vi evig takknemlig.

Les flere saker fra Nordlys!

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.