RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

Torger (55): – Jeg har vært sammenhengende dritings i over 40 år

KLARER IKKE SLUTTE:  – For å si det rett ut, så har jeg vært sammenhengende dritings i over 40 år. Jeg trur kanskje jeg har vært nykter to ganger i løpet av den tida, forteller Torger Aase (55). Foto: Lisbeth Andresen (Romerikes Blad)
KLARER IKKE SLUTTE:  – For å si det rett ut, så har jeg vært sammenhengende dritings i over 40 år. Jeg trur kanskje jeg har vært nykter to ganger i løpet av den tida, forteller Torger Aase (55). Foto: Lisbeth Andresen (Romerikes Blad)
Sist oppdatert:
Etter at Terje Martinsen ble nykter, har han brukt tida på å hjelpe andre i samme situasjon som han selv var i.

– For å si det rett ut, så har jeg vært sammenhengende dritings i over 40 år. Jeg trur kanskje jeg har vært nykter to ganger i løpet av den tida, forteller Torger Aase (55) til Romerikes Blad.

På bordet foran ham i leiligheten i Leirsundveien på Skedsmokorset står restene av gårsdagens pizza, et par colabokser, ei halvtømt vodkaflaske og noen sneiper i et askebeger. På veggen bak ham – et nasjonalromantisk maleri på skeive og et bryllupsbilde. Hans eget. Et minne om bedre tider.

Fakta: Terje Martinsen

Klikk for å åpne faktaboksen
 

Terje Martinsen (48) var rusmisbruker i mange år, før han ble nykter i 2003.

Hjelper rusmisbrukere og vanskeligstilte, deriblant gjennom foreningen Livets harde skole.

Bosatt i Lillestrøm med samboer Monica Transeth og barna Lucas Anker (5) og Markus Birger (snart 2).

– Men jeg har ikke hatt det så gærn’t de siste 10-12 åra, bedyrer Torger.

Det handler til en viss grad om de nesten daglige visittene fra Terje Martinsen (48), lillestrømlingen som har viet store deler av livet sitt til å hjelpe rusmisbrukere og andre som sliter. Han vet mer enn de fleste om det livet de lever. Martinsen har vært der selv. For drøyt 10 år siden ble han nykter, etter 20 år der livet stort sett handlet om rus.

– Jeg gjør den jobben jeg mener kommunen burde gjort. Det jobber mange flinke folk i rustjenesten, men systemet hindrer dem i å hjelpe mennesker. De burde i mye større grad oppsøke brukerne og ikke stenge seg inne på et kontor. Noe er feil når møtene blir viktigere enn dem man skal møte. Systemet må gjøre mer av det som virker, mener Martinsen.

Selv tar han seg en runde hver morgen til dem han gjerne omtaler som klientene sine for å få en oversikt over ståa.

– Er det noen som er ekstra slitne, så legger jeg inn ressursene der, sier han.

– Terje er en kjempekompis. Det har han alltid vært. Det er Terje som tar tak i oss, konstaterer Torger Aase.

(På mobil? Du finner en rekke bilder nederst i artikkelen!)

TIL AVRUSNING: Daniel Pettersen (t.v.) og kjæresten ser fram til avrusingsoppholdet de er lovet. Mens de venter, kommer posen med matvarer fra Terje Martinsen og Alf Johansen fra Frelsesarmeen godt med. Foto: Lisbeth Andresen (Romerikes Blad)


- Vi var berykta, vi
Romerikes Blad har fulgt Terje Martinsen på hans daglige runde blant dem han kaller «de slitne guttene og jentene på gata» i Skedsmo. Mange av dem er hans egne venner fra mange år tilbake.

Deriblant Erik Jacobsen (67) fra Lillestrøm. Han har tilbragt natta på sofaen til Leif Skage (62) i en av de kommunale boligene i Korshagen når Martinsen titter innom med RB på slep.

– Erik er den siste uteligger’n på Jessheim. En skikkelig hardhaus. Vi bodde sammen i fire år da jeg var på kjøret i Ullensaker. Vi var berykta, vi! slår Martinsen fast.

Ølboksene, den tomme spritflaska og det fulle askebegeret på bordet vitner om at det ble seint kvelden før.

– Det går i perioder, og nå har det vært mye kjør en måneds tid, sier Jacobsen og skjenker opp et halvt melkeglass med KGB-vodka.

Selv har han vært i rusmiljøet nesten så lenge han kan huske.

– Det begynte da jeg var 12 år. Siden har det vært litt av hvert. Jeg har vært mye innom fengsler, forteller han stille og tar en solid slurk.

Så går han inn for å vekke han som eier leiligheten.

– Leif, du må komme deg opp. Terje er her!

– Er’n Terje kommet? lyder det fra soverommet.

Kort tid etter kommer Leif Skage tuslende ut i stua.

TØFF HVERDAG: Terje Martinsen (t.h) gjør den jobben han mener kommunen burde gjort. Han vier store deler av livet sitt til å hjelpe rusmisbrukere og andre som sliter. RB har vært med ham på jobb. Erik Jacobsen (t.v.) og Leif Skage setter stor pris på de nesten daglige besøkene fra Terje Martinsen.  Foto: Lisbeth Andresen (Romerikes Blad)


Bakgårdsfilosof uten bakgård
I Leirsundveien er dagen godt i gang. Lars Dahl (51) har overnattet på sofaen til Torger Aase, og en kamerat som ikke vil ha navnet sitt i avisa har også stukket innom den kommunale leiligheten.

Mens Terje Martinsen fyller ut et fullmaktsskjema for en av gutta som skal klage på behandlingen han har fått ved Ahus, forteller Lars Dahl om hvordan han ble rusmisbruker under oppveksten i Stockholm.

– Jeg begynte forsiktig med hasj da jeg var 12-13 år, og med amfetamin da jeg var 16-17. Så fort jeg fikk i meg amfetamin, var det gjort.

– Prøvde du det på grunn av spenningen?

– Nei, tvert imot. Jeg trengte det for å tørre å gå ut i arbeidslivet. Jeg var hyperaktiv, nervøs og utilpass. Amfetaminen gjorde at jeg følte meg bekvem og klarte å fungere blant andre folk, forteller Dahl, som de siste 10 åra har vært avhengig av heroin.

Selv kjenner han ikke Terje Martinsen så godt.

– Men han har engasjert seg i mange av dem jeg kjenner. Det er ikke så mange som gjør det. Terje tar tak i folk og plukker dem opp. Og det trengs. Lillestrøm begynner å bli en storby. Vi nærmer oss Oslo-tilstander her, sier Lars Dahl.

Han legger ikke skjul på at han ønsker seg et annet liv.

– Og jeg har ikke mistet håpet, smiler 51-åringen som betegner seg som en bakgårdsfilosof.

– Men jeg har dessverre ingen bakgård å filosofere i!

Veien er kort
Nina Sand-Engh (45) ønsker seg ingen bakgård, men et sted å bo. Også hun bruker mye tid på å filosofere. Over livet hun hadde, men som hun mistet. Livet hun så intenst ønsker seg tilbake til.

Etter å ha levd uten rus i ni år, gikk trebarnsmoren på en sprekk i 2011 og fikk legemiddelassistert rehabilitering (LAR) for å bli rusfri igjen. Hun ble hjemløs i mars året etter, da hun og mannen skilte seg. Da hun samme høst fikk tildelt en av kommunalboligene i Leirsundveien, var hun i ferd med å kutte rusen – men leiligheten i det hun og mange med henne betegner som «ghettoen», førte henne rett tilbake i rusmiljøet.

– Du får følelsen av at her blir du plassert for å dø, sa Nina til Romerikes Blad i august i fjor. Tilværelsen omgitt av utagerende rusmisbrukere og med en konstant frykt for å komme hjem til endevendt leilighet var ikke til å holde ut.

I april søkte hun kommunen om en annen bolig, etter å ha blitt tilbudt et behandlingsopphold i Spania i privat regi. Oppholdet ble finansiert med de 70.000 kronene som sto igjen på konto da stiftelsen «Fra sans til handling», frontet av blant andre Terje Martinsen, ble lagt ned for snart ett år siden. Kommunen frarådet henne å reise, men hun gjorde det likevel, og kom nykter tilbake i juni. Nykter - og hjemløs.

– Jeg har spart systemet for masse penger. I tillegg gikk jeg ut av LAR, for jeg vil helst være uten noen form for rus og ha styring på livet mitt selv. Takken fra kommunen er at jeg ikke får noe nytt sted å bo.

– Hvordan har du det nå?

– Det går ikke så bra. Jeg bor litt på en sofa her og litt på en sofa der, og har ingen sjanse til å komme meg bort fra rusmiljøet, selv om jeg egentlig er en outsider her. Hele situasjonen jeg er i gjør det håpløst å leve et normalt liv. Jeg er en veldig sterk person, men alt stopper litt opp når jeg ikke har noe trygt sted å bo, sier Nina.

Skedsmo-kvinnen begynte å røyke hasj da hun var 15, men holdt seg lenge unna sterkere stoffer. Hun var godt voksen og nyskilt da hun begynte med amfetamin – og ble avhengig av heroin først i en alder av 33. Hun hadde da fått seg en ny mann som gikk på metadon. Sammen fant de tilbake til gamle rusvenner og det gamle rusmiljøet.

– Veien dit er kort, konstaterer Nina.

- Terje gjør det kommunen ikke gjør
Det kan man ikke si om veien tilbake til det livet hun ønsker seg nå. Hun skulle gjerne hatt mer kontakt med eldstedatteren og barnebarnet på to år, og også med sine to yngste barn, som er plassert hos fosterforeldre. Godt plassert, ifølge moren.

– Jeg er fornøyd med at de er der, og jeg vet at jeg må få orden på livet mitt før jeg kan ha en rolle i livet deres igjen. Derfor konsentrerer jeg meg om det først. Men jeg skulle ønske jeg møtte litt større forståelse i systemet, sier Nina Sand-Engh.

Hun setter desto større pris på støtten fra Terje Martinsen.

– Terje gjør det kommunen ikke gjør, til tross for at han selv har familie og to barn, sier Nina.

Hun står sammen med Martinsen utenfor Helsebygget i Lillestrøm, etter nok et resultatløst møte med NAV. Sammen har de gått runden til de offentlige hjelpeinstansene en rekke ganger. Så langt uten at Nina har fått gjennomslag for sitt viktigste ønske: En bolig der de nærmeste naboene ikke er rusmisbrukere. Der hun slipper å leve i frykt. Et sted der hun kan konsentrere seg om veien videre.

– Jeg er kjempemotivert for å komme meg ut av dette, jeg. Men jeg må ha en base i livet mitt først, et sted jeg kan trekke meg tilbake til, sier 45-åringen som opprinnelig er utdannet blomsterdekoratør. I 2009 utdannet hun seg som helseassistent.

– Jeg vil gå på skole, begynne å jobbe. Jeg har høy arbeidsmoral og plukker søppel for Bymisjonen fordi det er viktig for meg å ha noe å fylle dagene med. Jeg tror kommunen kunne spart mye på å hjelpe meg, men i stedet blir man bare satt på vent. NAV skylder på kommunen og kommunen skylder på NAV, og de som skulle hjelpe deg hører du knapt noe fra. Dette er jobben deres, men det er livet mitt! sier Nina.

Martinsen er oppgitt på hennes vegne.

– Nina er sterk, og det står respekt av det hun har gjort. Hun kom tilbake fra Spania som et helt nytt menneske, men i stedet for å få hjelp, var det rett tilbake på gata.

– Det er til å grine av, sier Nina,

Men det gjør hun ikke. Ikke før hun forteller om barna sine.

– Jeg har fine barn, slår hun fast. Så kommer tårene.

Et halmstrå og en klippe
Terje Martinsen setter kursen mot Bymisjonen i Storgata. Han har avtalt å plukke opp Torger Aase for å ta ham med en tur til fastlegen.

– Han er blitt så tynn i det siste, jeg er litt bekymra for ham, sier Martinsen.

– Jeg har ikke hatt noe særlig matlyst, svarer Aase.

For en tid tilbake deltok de begge i programmet «Typisk deg» med Petter Schjerven. Torger fikk spørsmål om hvordan det hadde gått uten Terje.

– Det hadde vel gått til hælvete, det – i åpen kano, svarte han.

For mange er Terje Martinsen et halmstrå og en klippe i livet. Samtidig er han omstridt. Han har aldri lagt skjul på at han er kritisk til systemet. Han omtaler gjerne rusomsorgen i hjemkommunen som «Norges dårligste». Og nesten daglig bruker han Facebook til å øse sin vrede over såvel politikere som byråkrater og ledere i både Skedsmo kommune, Nav og andre offentlige etater.

«Åssen er det med tilbudet deres Skedsmo kommune? Nei det stemmer dere har jo bare kontor sittende ruskuratorer dere ja. Hva med et kurs slik at de lærer seg og ta tlf eller kanskje ringer opp igjen viss vi legger igjen en beskjed,» skrev han i en typisk frustrert melding forrige helg.

I overkant og såpass ufiltrert at det virker mot sin hensikt og slår tilbake på ham selv, mener kritikere Romerikes Blad har snakket med.

Martinsen lever godt med at noen ser sånn på det:

– Det er en del av den rollen jeg tar på meg når jeg driver med dette. Jeg gjør det helt bevisst; kaller en spade for en spade og gidder ikke å jatte med, fordi jeg mener de jeg kritiserer må tåle det og fordi jeg ønsker reaksjoner, sier han.

– Du kunne selv hatt et behagelig liv med samboer, to små barn og ni-til-fire-jobb. Hvorfor bruker du tida på å hjelpe rusmisbrukere?

– Fordi jeg er glad i mine gamle venner og gjerne vil hjelpe dem til et bedre liv. Dette er folk som snubler litt, men de kjenner på den dårlige samvittigheten når de snubler, og det er da man må gripe tak i dem – ikke stenge døra og la dem vente et halvt år før de får en ny sjanse. Det provoserer meg når ruskuratorer i kommunen legger planer for rusmisbrukere de knapt har snakket med. Det største problemet her er at dem det gjelder, aldri blir hørt, mener Terje Martinsen.

Derfor fortsetter han kampen slik han mener den bør utkjempes. Med jevne mellomrom tar han runden til dem han hjelper med bæreposer fulle av mat. Maten har han fått gratis på Rema, med seg på runden har han ræling Alf Johansen fra Frelsesarmeen.

– Terje gjør en kjempeinnsats. Han passer på folk og stiller opp til alle døgnets tider. Kommunen kunne gjort mye mer, de gjør knapt noen ting, mener Johansen.

- Vi anerkjenner hans engasjement
Kommunaldirektør for helse- og sosialsektoren i Skedsmo kommune, Arild Hammerhaug, ønsker ikke å kommentere enkeltsaker – men sier han ikke kjenner seg igjen i kritikken fra Terje Martinsen om at ansatte i systemet kjenner de rundt 230 brukerne sine for dårlig og er for lite ute.

– De personene vi yter tjenester til og har avtaler med, kjenner vi godt. Tjenester og oppfølging utføres i samarbeid mellom rusteamet og den enkelte person, men kommunens tjenester på området er i utgangspunktet frivillig, og ikke alle ønsker oppfølging fra kommunen.

Hammerhaug viser til at rustjenesten har en boveiledertjeneste som gjør mye arbeid hjemme hos folk.

– Vi skulle nok ønske at vi kunne drevet mer oppsøkende og ambulerende virksomhet, men samtidig har vi lavterskeltilbud gjennom en bemannet base i et av kommunens utsatte bomiljøer en ettermiddag og en kveld i uka. For enkelte rusmiddelavhengige vil det beste arbeidet gjøres i den enkeltes bomiljø og nærområde. I andre tilfeller skjer oppfølgingen i rusteamets lokaler fordi dette er mest gunstig for den som trenger hjelp. Rusteamets ansatte er også i ulike møter med andre behandlende instanser, og i disse møtene er den rusmiddelavhengige med.

Hammerhaug mener det kunne vært mye å hente på sømløs behandling mellom kommune- og spesialisthelsetjenestene, fordi mange har så alvorlige ruslidelser at det er helt nødvendig at de ulike nivåene samarbeider og sørger for gode pasientforløp og sikrer iverganger mellom de ulike ansvarsområdene.

– Har kommunen noe å lære av måten Terje Martinsen jobber på?

– Som privatperson med egen organisasjon har Martinsen et annet utgangspunkt for sin virksomhet enn kommunen har. Han kjenner miljøet på en annen måte gjennom sine egne erfaringer. Kommunen må forholde seg til det lovverk og de ansvarsområder som styrer ressursinnsatsen, men det skal ikke forhindre godt relasjonsarbeid i disse tjenestene. Relasjonsarbeid er et område og en metodikk Martinsen og andre frivillige er gode på.

– Hva synes du som kommunalsjef om innsatsen hans – er han en pest og en plage eller en ressurs?

– Det er ikke min oppgave å karakterisere. Vi anerkjenner hans engasjement, og han har god kjennskap til en del av kommunens rusmiddelavhengige og gjør en god jobb for flere av disse, svarer Arild Hammerhaug.

RESPEKT: Nina Sand-Engh er en av de mange Terje Martinsen følger tett. - Det står respekt av det hun har gjort, mener Martinsen. Foto: Lisbeth Andresen (Romerikes Blad)


- Jeg angrer på at jeg prøvde
På runden mellom de kommunale boligene i Korshagen plukker Terje Martinsen og Alf Johansen nok en velfylt pose med laks, fårikålkjøtt og andre godsaker ut av bagasjerommet på bilen, og banker på døra til Daniel Pettersen (27) og Maren Holm (21). Det unge paret har vært rusavhengige i henholdsvis sju og tre og et halvt år. Med Martinsens hjelp er de nå lovet rehabilitering på Origosenteret utenfor Moss, men de vet ikke helt når det skjer.

– Jeg håper det blir bra, sier Daniel, som ønsker seg en jobb og en mulighet til å komme vekk fra rusmiljøet på Skedsmokorset.

Enn så lenge handler drømmene primært om neste dose heroin han kan røyke.

– Hver dag handler om å skaffe det vi trenger. Om å dra til Oslo, skaffe penger, fikse dop. Heroin gjør deg så sjuk at du blir desperat når du ikke får det, forklarer Daniel.

Han står tynnkledd utenfor leiligheten og hutrer litt mens han snakker. Kjæresten holder seg inne, hun vil ikke bli avbildet i Romerikes Blad.

– Hun er ikke i form, sier Daniel, som bare hadde røyket litt hasj da han som 20-åring ble introdusert for heroin av en kamerat hjemme på Kongsvinger.

– Jeg angrer på at jeg prøvde det.

KJEMPER: Nina Sand-Engh kjemper for å leve et normalt liv uten rus, men trenger først et sted å bo. Slik det er nå, er hun prisgitt å få sove på sofaen hos noen hun kjenner, som her i en av de kommunale boligene i Leirsundveien. Foto: Lisbeth Andresen (Romerikes Blad)


- Jeg klarer ikke slutte å drekke
Kameratene i leiligheten til Leif Skage et steinkast unna har ingen umiddelbare planer om å korke flaska.

– Jeg har vært på fylla i over 40 år, og jeg klarer ikke slutte å drekke. Men jeg har det stort sett ålreit, forteller Skage.

– Det går greit så lenge jeg nøyer meg med noen øl i løpet av dagen og holder meg unna brennevin. Med brennevin går det til helvete. Det gærne som skjer med meg, skjer i fylla, sier han.

Ustø skritt på terrassen etterfølges av et par lette bank på døra – og inn titter et par livlige, brune øyne over en fyldig, hvit bart.

– Nå skal jeg opp og kjøpe øl, jeg. Jeg er i skikkelig dårlig form! proklamerer Kåre Karlsen (64).

Han er Leifs nærmeste nabo, tidligere sjømann og musiker – og etter eget utsagn i slekt med så vel Evangeliesenter-grunnleggerne Lise og Ludvig Karlsen som Åge Aleksandersen.

– Skal jeg fortelle deg én ting? spør Karlsen.

– Jeg er alltid i godt humør, jeg!

En av gutta rekker ham en boks lunkent øl.

– Å, får jeg den!?

Han tar noen slurker, og setter boksen fra seg med et smil.

– Du trenger en pause en dag, du, sier Terje Martinsen.

– Nei, gi deg nå, ‘a! flirer Karlsen.

– Skal jeg fortelle deg én ting? spør han – og byr på en smakebit fra sine 13 år til sjøs:

– Jeg har vært i Vancouver og Cape Town og Washington og Angola. Og Mississippi! Der er det ikke mange som har vært. Skal jeg fortelle deg én ting? Du skulle blitt med meg til Mississippi, du! gliser han og setter blikket i Romerikes Blads utsendte.

– Skal jeg fortelle deg én ting? Jeg har drukket hver dag siden jeg var 13 år, jeg. Jeg drikker en liter sprit hver dag.

– Har du prøvd å slutte noen gang?

– Ja, jeg har vært på avrusning flere ganger, men sprukket hver gang. Jeg har lyst til å slutte, jeg – men jeg klarer det ikke! slår Kåre Karlsen fast og setter kursen mot nærmeste dagligvarebutikk.

Les flere saker på rb.no her!

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere