RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

Tre personer døde etter Hatlestad-raset i Bergen i 2005: – Jeg glemmer aldri det jeg så

DRAMATIKK: Klokken 01:30 den 14. september 2005: Regnet høljer ned over Bergen. Brannmester Carl Robert Tvedt får beskjeden: Det har gått et ras i Hatlestad terrasse.
DRAMATIKK: Klokken 01:30 den 14. september 2005: Regnet høljer ned over Bergen. Brannmester Carl Robert Tvedt får beskjeden: Det har gått et ras i Hatlestad terrasse. Foto: Magne Turøy/BA
Uværet «Kristin» herjer i Bergen natten 14. september 2005. På ett døgn faller 156,6 millimeter regn over byen. Det er ny rekord.

Brannvesenet kjører i skytteltrafikk mellom ulike oppdrag. Ekstramannskaper kalles inn for å ta unna alle oppdragene.

Var like ved

Klokken nærmer seg 0130 og brannmester Carl Robert Tvedt (69) og resten av mannskapet på bil 3 Fana er nettopp ferdig med et oppdrag i Nordre Vallevei der en familie har fått store mengder vann inn i en kjeller. Ved Spar-butikken på Valle stopper brannbilen og ringer brannvakten for nytt oppdrag.

– I løpet av samtalen kom meldingen om raset inn. Vi var bare 500 meter unna, og kjørte ned i full fart, forteller Tvedt.

Saken fortsetter under bildet.

De enorme skadene ble tydelige da dagslyset kom. De enorme skadene ble tydelige da dagslyset kom.

Han anslår at de var på stedet på under ett minutt.

Ute i veien møter han en beboer som forteller at det har gått et stort jordras. Det blir fort kjent at det er personer som er tatt av raset, og som ikke klarer å komme seg ut av jordmassene uten hjelp.

Katastrofealarm

– Det var mørkt. I lyset fra lyktene kunne vi se jord, leire og trær ligge veltet. Først da vi kom på baksiden av husrekken skjønte jeg hvor gale det virkelig var. Jeg glemmer aldri det jeg så, sier 69-åringen.

Jordmassene ligger over veien og står inntil to meter oppetter husveggene.

Det slås full katastrofealarm. Alt av tilgjengelige ressurser kalles inn.

– Så begynte vi å evakuere folk. Vi måtte få folk i sikkerhet. Alt gikk veldig fort. Mannskapene grov seg frem i raset med bare hendene. Vi brukte det vi hadde av grafser og spader for å komme oss gjennom jordmassene. Det var ikke mer plass mellom gulv og tak enn at vi måtte krype, sier den erfarne brannmannen.

Våknet til kaos

– Vi sov da det plutselig ringte på døren. Jeg turte først ikke å åpne døren siden jeg var alene hjemme med Marius. Jeg gikk opp i stuen og kikket ned i gaten. Det var mørkt ute, men så fikk jeg øye på naboen og noen barn, og gikk ned og åpnet. De sa det hadde vært et ras. Merkelig nok hadde vi ikke hørt det, forteller May Britt Thy Skjelvik (36) rolig.

May Britt Skjelvik og mannen Rune Skjelvik føler de klarte å gå videre på en god måte etter rasulykken.

Hun, mannen Rune Skjelvik (38) og sønnen deres Marius, to år den gangen, bodde i nummer 36, i rekken som ble rammet av raset.

Noen minutter etter at hun ble vekket, kommer Sivilforsvaret på døren.

– De var redde for at det skulle rase mer. Jeg fikk beskjed om å vekke Marius og komme. Vi ble fulgt bort til noen busser, jeg i pyjamas og med Runes jakke på meg. Det pøsregnet og var fullstendig kaos rundt oss. Marius var stum av en blanding av begeistring og sjokk over alle utrykningskjøretøyene rundt oss. Det var som å våkne opp midt i en katastrofefilm, minnes May Britt.

Evakuert til hotell

Hun og Marius er blant de mellom 40 og 50 beboerne Bergen kommune innkvarterer ved Bergen Airport hotell på Kokstad. Ti familier har fått ødelagt eller skadet huset sitt.

May Britt aner ennå ikke at raset som traff husene bare noen meter unna deres har fått fatale følger for tre av naboene deres.

– Da jeg så naboer som gren og ambulansene, lurte jeg på hvordan det hadde gått med dem ved siden av oss. Jeg ringte Rune fra bussen. Jeg husker ikke hva jeg sa, bare at jeg prøvde å ikke skremme ham, der han satt alene i Oslo, forteller hun.

Bedt om å hjelpe til

Noen hus bortenfor, i nummer 62, blir Trude Otterlei og Tor Kjersem revet ut av søvnen når telefonen ringer.

– Det var en kollega som ville høre om det var bra med oss. Han hadde hørt om raset, forteller Tor, som jobber i politiet.

–Jeg tror aldri jeg kommer til å glemme synet av himmelen opplyst av blålys og lyden av sirenene som ulte som om de var synkroniserte da vi gikk ut, sier Trude.

Like etter ringer operativ uteleder fra rasstedet og spør om de kan hjelpe til med å varsle naboene og evakuere dem ned til sitt hus.

– Det var ekstreme vannmengder i veien, husker jeg, sier Tor.

Mange naboer har sovet gjennom braket fra raset, forteller han.

– Folk var helt spørrende i blikket da jeg ringte på. Andre var redde for å åpne siden de ikke så hvem det var, minnes Tor.

14. september 2005: Tor Kjersem og Turid Otterlei tok imot evakuerte naboer.

Huset fullt

Hjemme i nummer 62 tar Trude imot naboene som blir evakuert fra husene rundt rasområdet. Totalt er over 140 personer innom huset deres i løpet av natten og morgenen.

– Datteren vår Ingeborg våknet først i seks-tiden på morgenen. Hun ble helt forfjamset da hun så alle menneskene og klassekameratene i huset vårt, minnes Trude.

Heimevernet kommer og registrerer beboerne som ikke får slippe forbi rasstedet i frykt for nye ras.

– På et tidspunkt var det over 100 personer inne hos oss samtidig, før noen begynte å trekke bort til naboene. Det var en spent stemning. Noen ble litt apatiske, noen litt ampre, mens andre pratet lett sammen gjennom natten og formiddagen. Vi hadde TV-en på så alle kunne følge med på nyhetene, forteller Trude, og legger til:

– Jeg hadde heldigvis kjøpt inn en sekk med toalettpapir, en kartong med kaffe og en stor flaske saft dagen før. Men utpå morgenen var vi helt tomme for mat. Noen snakket med butikken på Valle og vi fikk kjørt ut brød, på kaffe og melk hit. Senere kom Heimevernet med suppe til oss, minnes hun.

Mens brannmannskapene jobber utenfor, kommer det flere småras ned langs fjellsiden.

– Det raste ned småstein. Jeg vet hvor bratt det er, og var redd for at det skulle komme flere ras. En gang ble det beordret tilbaketrekning av hensyn til egen sikkerhet, forteller den nå pensjonerte brannmannen Tvedt.

Tor Kjersem vet allerede at noen har omkommet i raset, men ikke hvor mange eller hvem.

– Folk kom bort og spurte meg hva jeg visste, men jeg fikk ikke lov til å si noe. Det var ikke noe særlig, konstaterer han.

Her er Carl Robert Tvedt ved de verst rammede husene morgene etter raset.

Fakta: Hatlestad Terrasse-raset

Klikk for å åpne faktaboksen
 

14. september 2005 cirka klokken 0130 gikk alarmen: Det hadde gått et ras i Hatlestad terrasse i Fana i Bergen sør. Flere rekkehus var truffet. Det ble slått katastrofealarm.

Ni personer ble sendt til sykehus med skader etter raset, mens en person, Jorunn Erdal (51) ble funnet omkommet.

Fem dager etter raset døde Helen Hjartåker (27) på Haukeland sykehus.

7. februar 2006 døde også datteren hennes Kristina Isabel Hjartåker (4) på Haukeland sykehus. Faren Oddmund Hjartåkers kamp for datterens liv og disukusjonen rundt avslutningen av behandlingen av Kristina fikk stor oppmerksomhet i mediene.

Etter rasulykken på Hatlestad Terrasse natt til 14. september besluttet politiet å iverksette etterforskning. Formålet med etterforskningen var å undersøke om det forelå straffbare forhold som skal forfølges av det offentlige.

Politiet henla saken 21. november 2005.

Bergen kommune besluttet våren 2006 å betale for rassikring av området og å kjøpe ut beboerne i den rasrammede rekken samt rekken overfor, der raset gikk fra.

Kilder: BA, BT, Wikipedia


Tragedien blir kjent

Utover morgenen blir omfanget av raset og de tragiske følgene kjent.

Fem voksne og fire barn er sendt til sykehus med skader. Jorunn Erdal (51) er omkommet, mens Helen Hjartåker (27) og datteren Kristina (snart fire) er kritisk skadet og ligger i koma. Begge dør senere av skadene.

BA har vært i kontakt med både Jorunn Erdals enkemann og Oddmund Hjartåker, Helens enkemann og Kristinas far. De ønsker ikke å stille opp i denne saken, men er innforstått med at BA skriver om rasulykken.

May Britt og Helen Hjartåker hadde foreldrepermisjon samtidig og var omgangsvenner med naboene sine.

Oppi kaoset som oppsto da familien ikke lenger hadde et hjem eller tilgang til tingene sine, var det tøft å se venninnen og nabojenten på sykehuset, minnes May Britt.

– Jeg besøkte dem flere ganger på Haukeland. Det var forferdelig trist. I tiden etter raset sov jeg mye og spiste lite. Det var så mye praktisk som måtte ordnes, i tillegg til sorgen.

15 minutter i huset

På grunn av rasfaren fikk beboerne i den rasrammede rekken kun komme hjemom en rask tur for å hente personlige og nødvendige eiendeler.

– Vi fikk 15 minutter til å hente ting. Vi måtte bare røske med oss det vi trodde vi kunne trenge. Siden var vi aldri tilbake, sier Rune Skjelvik.

Den første tiden etter raset bodde familien på tre først hos Runes mor og så hos faren, før de leide en leilighet nær Danmarks plass.

Det meste av eiendelene deres var pakket ned av andre og plassert på et lager.

– Vi visste at det ville ta lang tid å rassikre området og eventuelt gjenoppbygge deler av husene. Selv om vårt hus ikke var særlig skadet, fristet det ikke å flytte tilbake. Da kommunen og forsikringsselskapet tilbød seg å kjøpe huset til takst, ville vi det, sier Rune.

Ville videre

I mars 2006 vedtok kommunen å rassikre skråningen der raset gikk. I tillegg kjøpte kommunen, etter samarbeid med beboerne og deres forsikringsselskaper, til sammen 14 hus og fire tomter i Hatlestad terrasse.

– Vi følte oss veldig godt ivaretatt hele veien. Kommunen hadde jo ikke trengt å kjøpe husene våre, påpeker Rune.

Sammen med andre naboer var familien Skjelvik blant dem som ønsket å bygge opp et nytt nabolag på Kaland gård.

– Men vi skjønte at det kunne ta lang tid. Vi bestemte oss derfor for å kjøpe et rekkehus på Sandsli i mellomtiden, sier May Britt.

Der bor familien fortsatt, og har i årene siden rasulykken økt fra tre til fem.

Etter mye frem og tilbake ble planene om et nytt nabolag for rasrammede beboere fra Hatlestad terrasse endelig skrinlagt i 2011.

Tor Kjersem og konen Trude Otterlei bodde i Hatlestad terrasse da raset gikk. I 2011 flyttet de derfra.

Fikk tryggheten tilbake

Mens familien Skjelvik og mange andre naboer valgte å starte på nytt i nye nabolag, ble Trude Otterlei, Tor Kjersem og datteren Ingeborg Emilie boende i Hatlestad terrasse.

– Det gikk flere netter etter raset før vi fikk sove skikkelig, husker du, Tor? Vi klarte ikke å lande, sier Trude og kikker bort på mannen.

I lang tid etter raset var tragedien, diskusjonen rundt rassikringen og hva ulykken ville gjøre med verdien på boligene hyppige tema i nabolaget.

– Jeg kan ikke huske at vi var inne på tanken å flytte etterpå. Vi følte oss bekvem med at området ville være blant de tryggeste i byen etter at rassikringen var gjennomført, sier Tor. Trude nikker bekreftende.

– Kjørte nesten av veien

I 2008, rundt tre år etter raset og etter omfattende rassikringsarbeider, ble boligene kommunen hadde kjøpt solgt videre til private investorer. De tre husene på kanten der raset gikk fra, nummer 97 til 101, ble kjøpt av eiendomselskapet Florvågøen AS. De leide ut boligene til Ytrebygda asylmottak, og kort tid senere flyttet 30 asylsøkere inn i husene.

Det ble mye oppstyr rundt det faktum at naboene ikke var informert om dette på forhånd.

– Jeg husker at jeg hørte på radioen mens jeg kjørte på vei hjemover at det var åpnet asylmottak i Hatlestad terrasse. Jeg holdt på å kjøre av veien, sier Tor Kjersem.

Sammen med nabo Tor Ivar Krakeli gikk han ut i media og kritiserte den manglende informasjonen til beboerne i området.

– Vi ble beskyldt for å være rasister, men motstanden handlet ikke om at vi hadde noe imot menneskene. Det handlet om måten dette skjedde på. Det føltes som om det ble gjort som en snikinnføring for å unngå diskusjon og innvendinger, forklarer Tor.

– Det at 30 menn fra ulike kulturer ble plassert sammen i tre hus, virket dessuten ikke heldig. Om det hadde vært tre familier som flyttet inn, ville det vært veldig annerledes. De kunne nok blitt integrert i nabolaget på en fin måte, tilføyer Trude.

– Det kom en reaksjon da det skjedde. Jeg tror folk følte at «var det ikke nok med raset» og at de ble overkjørt. Vi fikk sjokk med en gang, men gikk greit etter hvert, sier en beboer i Hatlestad terrasse som vil være anonym.

I dag fremstår Hatlestad terrasse som et hvilket som helst annet nabolag.

Livet går videre

I 2014 ble de tre husene på toppen solgt videre til privatpersoner.

BA besøkte Hatlestad-terrasse en regntung fredag i september i år. Rekken som ble rammet av ras er ikke lenger rødmalt. Husene er bygget opp igjen og malt gråhvite og oransje.

Utegriller, hagemøbler og leker står plassert på uteplassene foran husrekken. Kikker vi opp i fjellsiden foran husene blir man minnet om hva som skjedde her for ti år siden. For å hindre nye ras er fjellet nå sikret med bolter.

I husrekken på oppsiden er det ikke lenger asylmottak. I endehuset jobber en polsk ingeniør (28) med å totalrenovere huset.

Fra stuen har han nydelig utsikt utover Kalandsvannet. Rett nedenfor skimtes takene på husene som for ti år siden tatt av raset.

– Jeg kjøpte her sammen med søsteren og svogeren min i november i fjor, forteller 28-åringen.

Han viser oss prospektet. Her er det viet flere sider til å dokumentere sikringsarbeidet som er utført siden raset. Sluttrapporten fra Multiconsult er vedlagt.

– Jeg vet godt hva som skjedde her for ti år siden, men nå som det er så godt sikret er jeg ikke redd for at noe sånt skal skje igjen, fastslår han.

Kommunen brukte rundt 30 millioner kroner på rassikring i Hatlestad terrasse etter raset.

– Takknemlige

Familien Otterlei/Kjersem flyttet fra Hatlestad i 2011.

– Selv om vi kom uskadet og heldig fra raset, gjorde opplevelsen noe med oss. Minnet oss om at livet er skjørt, sier Trude Otterlei.

Familien Skjelvik har aldri angret på at de gikk videre og flyttet til et nytt nabolag kort tid etter raset.

– Da vi lette etter nytt hus var vi bevisste på at vi ikke ville bo nær en bratt skråning. Men utover at jeg har blitt mer bevisst på slike ting, er jeg ikke mer engstelig etter raset. Jeg følte aldri at jeg måtte flykte for livet rasnatten, men jeg fikk tilbud om samtaler med kriseteam og psykolog og følte at jeg ble godt tatt vare på i tiden etterpå. I ettertid snakket vi flere ganger om at vi hadde lov til å puste ut og tenke at vi hadde flaksen på vår side. Vi er takknemlige for utfallet for vår del, men det var tragisk for naboene våre, sier May Britt.

Bodde i selv i rekken

Brannmannen Carl Robert Tvedt bodde selv tolv år i et av husene i rekken som ble rammet av raset. Han forteller at det i disse årene hendte det kom ned småstein, men ingen hadde trodd at hele fjellsiden skulle rase.

I 1995 flyttet han og konen til Os. Huset solgte de til familien Erdal. I raset mistet Jorunn Erdal livet. Ektemannen ble gravd frem fra massene.

– Det er klart jeg har gjort meg noen tanker om det. Men det viktigste der og da var å holde fokus på redningsarbeidet. Det betydde mye at jeg var kjent med husene, sier han.

Glemmer det aldri

Han roser brannmannskapene, politiet og Sivilforsvaret for jobben som ble gjort.

– Jeg sitter i dag igjen med et inntrykk av at vi ikke kunne gjort så mye annerledes. Vi gjorde alt vi kunne, sier han.

Et halvt år etter raset gikk han av med pensjon.

69-åringen har bosatt seg på Os og forteller at han ser bort på husene på Hatlestad terrasse hver gang han kjører forbi.

– Jeg tenker på det som skjedde, og på de tre som dessverre mistet livet, sier han.

Carl Robert Tvedt, vakthavende brannmester da raset gikk på Hatlestad Terasse kikker fortsatt alltid opp mot nabolaget når han kjører forbi.

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

comments powered by Disqus

Våre bloggere