Det er søndag ettermiddag. Vi kjører langs en gråkald, smal og svingete vei som kan virke uendelig lang, for de som ikke er vant til slikt. Vi har mye av dette i Norge, uendelige lange og det må vi innrømme, ofte innholdsløse veier og stoppesteder. Det lar seg lett gjøre å kjøre i timevis i dette landet og ikke komme frem til noe som helst å skryte av.
Jeg har derfor null forventninger eller forhåpninger når jeg sammen med kona og to døtre kommer frem til der E6 møter E75 innerst i Varangerbotn i Finnmark. Det ser ut som et hvilket som helst veikryss in the middle of nowhere, eller i midten av ingenting. En bensinstasjon, to veikroer og litt bebyggelse. Det er alt vi skimter mellom regnbyger og blåst
Vi går inn i den ene av de to veikroene. Fra utsiden ser det hele høyst alminnelig ut. Vi har aldri vært her før og kjenner ingen. Likevel, etter noen minutter blir jeg behandlet som den bortkomne sønn som har vendt tilbake til familien etter en evighet med ørkenvandring i fortapelse og håpløshet.
Den som gir meg denne følelsen er mannen som driver stedet. Han viser seg å hete Deniz Bardacki, er tyrkisk, oppvokst i Bergen og begynner straks å le høyt, vifte med armene og fortelle fra sitt liv. Her er energi, sjarm og noen historier som kan få hvem som helst til å smile. Det viser seg at Deniz Bardakci har laget mat til svensk kjendiselite, inkludert kongefamilien. Men han foretrekker å heller skape gourmetmat ved et veikryss i Finnmark.
Han har skapt en italiensk trattoria med seks importerte kokker av beste sort. Jeg har aldri hørt om Deniz Bardakci før, men denne mannen er nesten for god til å være sann. At du kan få fantastisk mat til en rimelig penge, det er nå så sin sak. Men å ha energi og overskudd til å behandle hver eneste gjest som kommer inn døra som en konge, det er ikke alle forunt.
Jeg sitter og stønner over en pastarett med en fantastisk saus og mørt reinsdyrkjøtt i så rause mengder at de 170 kronene jeg skal betale virker lite. Ved nabobordet setter det seg nå en gammel, sliten, litt forvirret og bortkommen kar. Deniz Bardakci spør om mannen vil ha tiramisu og kaffe, og når mannen virker skremt over tanken på å betale, sier Deniz: - Slapp av, vi bjudar på. Du skal ikke betale et øre.
Den forrige eieren av dette stedet gikk konkurs. Og han før der igjen gikk det også dårlig med. Deniz Bardakci derimot tjener gode penger. Han selger i snitt et par hundre måltider om dagen og er flere ganger blitt kåret til Norges beste veikro.
- Det er alltid en sesong, sier Deniz. Midtvinters er det Finnmarksløpet som har sjekkpunkt rett her ute. Det er litt av et sirkus og alle spiser her. På våren kommer fuglekikkere fra hele verden. 1. juni starter laksesesongen med mange tilreisende karer. Så kommer de som reiser hit for å plukke kantareller og multer. Dessuten har vi de som har reist verden rundt, men har glemt å få med seg magien i Nord-Norge og som er her på romantisk tur med kjæresten. For ikke å snakke om de som kommer hit fra Asia for å lage barn med hjelp av nordlyset.
- Sommeren bruker vi til glede oss til vinteren. I all snøen og kulden finner du en ro og skjønnhet som du knapt får noe annet sted. Mange lengter etter det sakte livet. Å ha god tid. Å kunne oppleve hverandre. Det er fantastisk å ha det slik. Jeg elsker å være her, sier Deniz og gir meg en kopp kaffe som han glemmer å ta betalt for.