Stein Sneve

Trumps triumfer

Donald Trumps motkandidater sliter med indre splid, samtidig som Mueller "frikjenner" Trump og økonomien gir ham stadig nye triumfer. 

Donald Trumps motkandidater sliter med indre splid, samtidig som Mueller "frikjenner" Trump og økonomien gir ham stadig nye triumfer.  Foto: Scanpix fotomontasje

Det begynner å bli mer og mer sannsynlig at Donald Trump også vinner presidentvalget i 2020.

Det er relativt sjelden jeg tar meg i å stusse over mine egne formuleringer. Men denne gang skjedde det omtrent med en gang ordene forlot tastaturet.

«Trumps triumfer»; det er ikke slik vi liker å tenke på amerikansk politikks mest forblåste kråkereir; en politiker som får ting til.

Tross to år med all makt i kongressen har han da heller ikke mange triumfer å vise til. Ikke har han fått Mexico til å betale for muren han lovte velgerne, eli heller har han ryddet opp i «sumpa Washington». Om man da ikke kaller det en "opprydningsaksjon" å gi krokodillene makta.

De to siste ukene har likevel vært fulle av triumfer for USAs president. Og såpass betydningsfulle har de vært, at det begynner å bli mer og mer sannsylig at Trump også vinner presidentvalget i 2020.

Nå skyldes rikignok ikke så mange av disse triumfene Trumps egen innsats, men det betyr mindre.

Mål er mål, som det heter i fotball, og et selvmål teller akkurat like mye som en suser i vinkelen fra Håkon Evjen.

De som scorer selvmålene i amerikansk poltikk for tiden er Trumps motstandere blant Demokratene. Det skjer samtidig som kampens dommer har stukket det røde kortet tilbake i lomma for godt. Mens økonomien fortsetter å banke inn mål for Team Trump.

I forkant av Robert Muellers rapport, ble det åpenbart at dens framkomst for enkelte var å ligne med Jesu gjenkomst: Mirakelet som skulle endre alt.

Da rapporten endelig kom, endret den for så vidt alt, men i en helt annen retning enn de troende hadde håpet på.

Den frikjenner ikke Trump for alle anklager, men slår fast at det ikke foregikk noe bevisst samarbeid mellom ham og en fremmed makt for å vinne valget.

Det skal faktisk USA være svært glad for; noe annet ville vært selve definisjonen på høyforræderi, en forbrytelse man gjerne henges for.

Stilt overfor det faktum atTrump likevel ikke kommer til å få rødt kort (noe forbausende mange synes å ha vært sikre på) har demokratene ikke noe annet valg enn å prøve å slå ham på banen.

Det krever et lag som jobber sammen, og som har en klar strategi for hvordan de skal bryte ned motstanderens forsvar.

Og der kommer triumf nummer to for Trump de siste ukene: Stadig mindre tyder på at demokratene har det.

I bunn og grunn er deres eneste krav til en kandidat at han eller hun kan slå Trump, men hva det i praksis betyr synes de ikke å ane.

De moderate kandidatene sliter med påstander om at de ikke forstår den nye tid, de unge med at de er så radikale at de vil skremme velgerne over i Trumps favn.

Så sterke er disse indre spenningene at tidligere president Obama har sett seg nødt til å advare mot krefter i partiet som synes mer opptatt av å skyte på dem de er nesten enige med, enn på hovedfienden.

Det tredje området der Trump triumferer nå, er USAs økonomi. For bare noen dager siden kom tall som viser at arbeidsledigheten i USA ikke har vært lavere på 48 år, samtidig som lønnsveksten er den høyeste på ni år.

Mye av dette er ledd i en lengre vekstfase som begynte under Obama, men Trump har tross alt styrt i over to år nå så det holder ikke lenger å gi forgjengeren æren for alt.

Det gjør da heller ikke velgerne, de får stadig større tro på at veksten vil fortsette og Trumps oppslutning har gått kraftig opp de siste månedene.

Så akkurat denne seieren bør han i det minste få noe av æren for selv.

Betyr det at løpet er kjørt? Slett ikke. Slik Trump er skrudd sammen trenger han strengt tatt ikke noen motkandidat for å tape et valg.

Men uansett kommer det antakelig til å handle mer om økonomi enn personlighet. Og når det gjelder økonomien er halvannet år laaang tid.

Foran presidentvalget i 1980 stilte Ronald Reagan velgerne et enkelt spørsmål: Har du det bedre nå en for fire år siden? Svært mange svarte nei, og Jimmy Carter tapte valget.

Hadde folk sett nøyere etter, ville de fleste oppdaget at de faktisk hadde det bedre enn fire år før. Derimot hadde de det klart verre en fire måneder for, og den økonomiske nedgangen så bare ut til å fortsette.

Velgerne hukommelse er altså kort, og får Trump en økonomisk nedgang på toppen av sine personlighetsproblemer vil det gå ham ille.

Hvis ikke er det bare å forbedre seg på fire nye år med Circus Trump: Det mest vidunderlige, fantastiske, mest utrolige, geniale, storslåtte og triumferende show på jorda!

Believe you me!!

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.