(OBS: Spoiler alert)

Saken om ingeniør Jan Wiborg var en stor sak på 90-tallet. I dag viser TV Norge siste episode i det som blir presentert som en true crime-serie av Tommy Gulliksen og produksjonsselskapet Norsk Fjernsyn.

Bakgrunnen er Stortinget, som i 1990 kranglet om hvor den nye storflyplassen skulle ligge. Hurumlandet var vedtatt, men politikerne var i ferd med å ombestemme seg. Wiborg ble hyret inn for å ettergå målingene til Meteorologisk Institutt, som viste mye tåke på nettopp Hurumlandet.

Wiborg fant flere feil, men da han la fram arbeidet sitt på Stortinget, opplevde han å ikke bli lyttet til.

Det opplevde han som et sviende nederlag. Han fortsatte på egen hånd, men rett før han etter sigende skulle legge fram nye, avgjørende opplysninger, dro han i juni 1994 til København for å møte sin sønn - som han hadde mistet kontakten med.

Der døde han etter et fall fra fjerde etasje på et billig hotell. Politiet konkluderte med selvmord, men daværende stortingsrepresentant Hallgrim Berg mente etter hvert at det måtte være drap.

Seks år senere nedsatte Stortinget en kommisjon ledet av jusprofessor Eivind Smith for å gå gjennom saken på nytt. Den fant ikke noe som tydet på at noe kriminelt hadde skjedd.

La meg si med en gang: Håndverksmessig er serien svært godt laget. Det er lagt store ressurser inn i å lage troverdige tidsbilder fra tidlig 90-tall, og dramaturgisk flyter det svært godt. Den gir også et interessant gjensyn med de politiske implikasjonene rundt den nye storflyplassen, og persongalleriet er imponerende.

LES OGSÅ: Laila Bertheussen tiltales for angrep på tidligere justisminister

Serien i seks deler viser at mye sto på spill, både når det gjaldt penger, makt og prestisje. Men de formmessige kvalitetene er samtidig selve problemet med serien.

De dramaturgiske grepene og den skumle musikken brukes nemlig mer til å forlede seeren, enn til å opplyse. Det skal jeg komme tilbake til.

Les tilsvaret fra Norsk Fjernsyn og Discovery her.

Først til politikken:

Allerede i første episode møter vi selveste landsmoderen, Gro Harlem Brundtland, som var statsminister den gangen. Både hun, Kåre Willoch, Kjell Magne Bondevik og før nevnte Hallgrim Berg brukes til å fortelle at her gikk det hardt for seg.

«Jeg tror ikke Einar Førde hadde rent trav oppi dette her», sier Gro, og straks aner vi konturene av den virkelig store storyen. Antyder virkelig Gro at selveste Einar Førde eller noen andre på Stortinget sto bak et drap i København? Gikk det virkelig så langt opp?

Men neida. Noen episoder senere får vi vite at det Gro mener, er at Førde kanskje stilte Ap-representantene fritt, mot hennes vilje, da saken kom til Stortinget for andre gang. Dermed klarte norsk politikks aller hardeste negl, samferdselsminister Kjell Opseth fra Førde, å tvinge også Høyre i kne - ved hjelp av avstemningstekniske knep.

Dette oppsummerer Bondevik helt korrekt: slik er det faktisk demokratiet fungerer noen ganger.

Jeg kan ikke skjønne annet enn at flere av topp-politikerne som har stilt opp i denne programserien, i den tro at det skulle handle om den politiske thrilleren, har grunn til å føle seg ørlite grann tatt ved nesen.

Det gjelder antakelig også de sympatiske brødrene til Wiborg, som har bidratt aktivt til TV Norge-serien, trolig i et oppriktig ønske om at serieskaperne skulle finne ut noe mer om brorens tragiske dødsfall.

Deretter til «kriminalsaken»:

TV Norge-serien bygger på en bok som kom i 2014, skrevet av journalist Knut Lindh, med tittel «Hvem drepte Jan Wiborg?»

Ikke om, altså, men hvem. Lindh opptrer selv flere ganger i serien, som et slags sannhetsvitne. Han har jobbet med denne saken i årevis, forteller han, og spør seg selv i en tidlig episode om han kanskje har stirret seg blind på den. Svaret er ja.

Vi får vite masse detaljer. En dørvakt hevder at døren til rommet sto åpen etter fallet, mens politiet som kom senere, skriver at den var låst. Det kommer fram at Wiborg hadde vært deprimert lenge, og brukte sterke medisiner. Det ble funnet avføring og en sneip i vinduskarmen, der Wiborg ifølge vitner satt naken, med ryggen mot bakgården. En nesten tom spritflaske, og blod. Dessuten var ruten knust, hvorfor det?

En mengde eksperter dukker opp. Tidligere etterforskningsleder Leif A. Lier i Oslo-politiet, pluss en tidligere FBI-agent - ja, til og med Dagbladets tidligere frilansfotograf Keith Hammet i London dukker opp, med tittel privatetterforsker.

Og serien klarer til fulle å dokumentere at dansk politi gjorde en alldeles kriminelt dårlig jobb den gangen, da de på cirka 20 minutter konkluderte med selvmord.

Ikke gjorde de tekniske undersøkelser. Ikke ble Wiborg obdusert. Ikke foretok de tilstrekkelige avhør. Dette dokumenteres igjen og igjen og igjen - og igjen.

Men for å si det slik: Det er ikke første gang noen klarer å dokumentere elendig politiarbeid. Og her ligger serieskapernes snedige short-cut:

De hevder gjentatte ganger, i ulike varianter, at «den offentlige konklusjonen har siden dødsdagen i 1994 vært at Jan Wiborg begikk selvmord» - og viser til den før omtalte Smith-kommisjonen.

Men det er ikke riktig. Konklusjonen var ikke slik.

Det står klart og tydelig i Smith-kommisjonens rapport at: «Det er overveiende sannsynlig at Jan F. Wiborg døde som følge av selvmord eller ulykke».

Selvmord eller ulykke, altså. Og herfra blir det bare mer og mer pussig:

Rosverdig nok drar serieskaperne inn kriminaltekniker Eva Ragde, som bidrar med flere opplysende rekonstruksjoner. Hun viser overbevisende at Wiborg selv ikke ville ha klart å knuse vinduet på rommet på egenhånd. Men hun blir ikke spurt om det kan ha vært sprekker i vinduet på forhånd.

Hun viser derimot at Wiborg utmerket godt kan ha falt ut av vinduet helt av seg selv. Uten å bli dyttet. Også flere andre tekniske funn tyder på det.

Ja, hun sier til slutt med rene ord at hun kan ikke utelukke drap, men at det meste tyder på en ulykke. Litt lenger ut i serien sier den tidligere FBI-mannen det samme.

Men serieskaperne vil ikke høre på det øret. I stedet går de videre som om ingen ting var hendt, og gjentar og gjentar spørsmålet som ligger som et falskt premiss under hele serien:

- Tror du det kan ha vært selvmord?

Nesten alle svarer nei på det, gjennom seks episoder. Og alle er enige om at politiet i København gjorde et elendig arbeid den gangen. Underteksten vi som seere inviteres til å gå med på er åpenbar: Alle argumenterer troverdig mot at det var selvmord - ergo må det ha vært drap.

Dette blir etisk problematisk særlig mot slutten av serien, der Jan Wiborgs nå voksne sønn dukker opp. Han er fransk, og har trolig ikke lest Smith-kommisjonens mange tettskrevne sider på norsk.

Det feilaktige premisset om at Smith-kommisjonen pekte på selvmord, blir gjentatt. Deretter klippes det til et eldre intervju, der sønnen sier at kommisjonens påstander om at faren var ubalansert og paranoid, er en fornærmelse mot faren. At det er et spørsmål om ære, noe han ikke kan akseptere.

Så innrømmer jeg at jeg var spent på den aller siste episoden, som jeg velvillig fikk tilsendt fra Discovery denne uka:

Ville den aller siste, avgjørende biten falle på plass - slik at vi endelig kunne få vite hva som skjedde med Jan Wiborg? Eller rettere: Hvem som drepte ham - siden dette er blitt lansert som en true crime?

På forhånd er vi gjennom aktiv teasing flere ganger blitt forespeilet å møte et par av livets glade gutter på en brun kafé, som gjør sitt beste for å virke skumle mens de minnes hva som skal ha blitt sagt på nabobordet på en restaurant i Oslo for 26 år siden.

Pluss en forvrengt, anonym stemme som hevder at «denne saken er brennheit, ennå den».

Men det er nå det virkelig bryter sammen.

I siste episode får vi ganske riktig møte brødrene Arne og Harald Tollefsen fra Tveita, som forsikrer at de aldri er stemplet verken som kriminelle eller som torpedoer. Vi kan vel si det slik at serieskaperne ikke helt lykkes i å bygge opp deres troverdighet.

Arne hevder at han en gang overhørte en samtale på en restaurant, noe om å kreve inn penger, og at en «megler» ga en torpedo et oppdrag om å dra til København.

Deretter beveger serien seg mot parodien:

Programskaperne får med seg en nok en utenlandsk ekspert, med løgndetektor. De skal nemlig gjennomføre et «avhør» av kamerat Arne Tollefsen, som nå befinner seg i Spania - og finne ut om han snakker sant. Med melodramatisk stemme får vi vite at riktig nok blir ikke løgndetektor godtatt som bevis i Norge, men i USA blir det det.

Akkurat som om det er det som er problemet. Tollefsen sier jo bare hva han mener å huske å ha hørt - for ganske lenge siden. Han trenger jo ikke lyve, han kan vel ha misforstått, eller husket feil?

Les flere kommentarer av Erik Stephansen her

Likevel skaper løgndetektoren problemer. Den viser nemlig at Tollefsen ikke snakker helt sant, han skjuler noe, ifølge eksperten.

Og det blir verre: Helt mot slutten får vi vite at politidokumenter viser svart på hvitt at den omtalte «megleren» faktisk satt i varetekt i den perioden Tollefsen skal ha overhørt samtalene hans på restaurant.

Tollefsen må altså huske feil - med mindre du tror at politiet har forfalsket disse dokumentene. Det tror tydeligvis både forfatter Knut Lindh og de to produsentene Anne Marte Blindheim og Tommy Gulliksen.

De har nemlig én kilde til!

Sent på 90-tallet ble det levert inn et «notat» til Brennpunkt-redaksjonen i NRK. Her blir det hevdet at en kvinnelig ansatt på hotellet i København så med egne øyne at Jan Wiborg hadde følge av to norske menn da han ankom hotell Cabinn den skjebnesvangre kvelden.

Dette skal hun ha fortalt til politiet, som bare la opplysningene vekk. Senere skal hun ha blitt redd, og flyktet til England!

NRK Brennpunkt sjekket tipset, fant det ikke troverdig, og la det bort.

Men nå blir det altså tatt fram igjen, for alt det er verdt. Våre helter serieskaperne oppsøker tipseren, mange år etterpå - og du har kanskje gjettet det allerede:

Dette er han som i teasere gjennom hele serien har fortalt med fordreid stemme at «det er jo ikke noe tvil om hvem som var der nede!», «folk prøver å dekke over det som har skjedd, rett og slett», og liknende pirrende ting.

Javel?

Her er det ikke snakk om smuler av troverdighet en gang. Men serieskaperne tenker ikke slik, for dette er deres aller siste halmstrå. Og så ivrige er de etter å få vite mer, at de utstyrer tipseren med 50.000 kroner (!), og sender ham på egenhånd til København for å gjøre skjulte opptak med det han hevder å være selveste drapsmannen.

De får selvsagt aldri noen opptak. De ser aldri mer til pengene heller. Tipseren holder dem lenge med tomt prat. Om at han har opptakene, men at noen «høyt oppe» er ute etter ham, at han er blitt stoppet på Gardermoen og slikt. Men snart skal de få dem.

Det er ikke første gang journalister er lurt trill rundt av såkalte tipsere.

Og nå finner serieskaperne ut at mannen med den skumle stemmen er en tidligere dømt bedrager. De går til og med så langt at de selv anmelder ham for bedrageri, for å få tilbake sine 50.000 kroner, fortelles det. Likevel har de altså brukt pølsevevet hans som teaser gjennom hele programserien på seks episoder.

Noe også produksjonsselskapet Norsk Fjernsyn og TV Norge må ha visst, og godtatt. Det er overraskende.

Men heller ikke nå tar serieskaperne tegninga.For vi nærmer oss finalen, og nå er det virkelig så du ikke tror dine egne øyne. Nå går nemlig programskaperne tilbake til vår gamle venn, ikke-torpedoen Arne Tollefsen fra Tveita. Og nå prøver de seg med fri fantasi:

For var det ikke slik at løgndetektoren viste at han skjulte noe? Kanskje husker han feil med vilje! Ja, og nå må du holde deg fast: Kanskje var det han som ba en torpedo om å dra til København den gangen!

Ærlig talt.

Det kan godt være at det er mange løse tråder i Wiborg-saken. Men sjelden har jeg sett et slikt tv-dramatisk sammenbrudd. Og sjelden har jeg sett noen som så tydelig misbruker true crime-betegnelsen. Serieskaperne klarer ikke engang å sannsynliggjøre at det har skjedd noe kriminelt.

For å ta det helt ned, med innestemme:

Det denne serien viser, er at Jan Wiborg mest sannsynlig døde i en ulykke.

Kanskje var han psykisk syk. Kanskje var han ruset, eller begge deler. Kanskje var det en sprekk i vindusglasset, og kanskje smekket den hotellansatte selv igjen døra før politiet kom. Kanskje sovnet han, eller kanskje falt han baklengs ut av vinduet ved et rent uhell - akkurat slik rekonstruksjonen viste var sannsynlig - og akkurat slik både kriminaltekniker Eva Ragde og de utenlandske ekspertene tror mest på.

For et par uker siden skrev skuespiller Anders Danielsen Lie en kronikk i Aftenposten om at manus-arbeidet til norske tv-serier ikke holder mål. Ifølge Danielsen Lie virker det som om mange har et bra opplegg, men at selve storyene ikke holder - fordi selve manusarbeidet ikke blir gjort grundig nok.

I dette tilfellet burde produksjonsselskepet ropt stopp allerede da kriminalteknikeren hadde gjort sitt.

Også filmanmelder Aksel Kielland i Morgenbladet tok opp et hyperaktuelt problem da «Mannen som falt» ble lansert rett over nyttår. Her pekte han på at tv-selskapene, i dette tilfellet TV Norge, har begynt å sende ut bare de to-tre første episodene til anmelderne - uten å ville avsløre resten.

Dermed kan de oppnå både firere og femmere og seksere på terningen, ut fra hva seriene kanskje kan bli, eller ser ut til å kunne bli. Men hva om de viser seg å ikke holde mål?

Det fikk vi altså se her.

Det blir ikke true crime hvis du ikke klarer å vise at det har skjedd noe kriminelt. Og det blir ikke dokumentar bare fordi du pøser på med skummel musikk.

Denne serien burde aldri blitt laget. Når den likevel ble laget, burde den aldri blitt sendt.

*

Les tilsvar fra TV Norge: - Rør fra Nettavisen-redaktør