*Nettavisen* Nyheter.

Fred Heggen

Tvang kan sikre den beste behandlingen

Foto: (Colourbox)

Kanskje det er på tide å slutte med selvpiskingen, og i stedet akseptere at man noen ganger må benytte tvang i psykiatrien? Hva med å rette fokus mot behandlingen som tilbys pasientene?

I en liten evighet har bestillingen vært: Hvordan redusere bruk av tvang i psykiatrien? Som om det var opplest og vedtatt at det ble benyttet altfor mye tvang i det psykiske helsevernet.

Det var angivelig tvangen som var problemet

Det var tvangsbruken som var problemet med norsk psykiatri, ble vi fortalt. Mindre problematisk var altså den systematiske nedbyggingen av psykiatrien, som har foregått siden 1980-tallet. Heller ikke reduksjonen i akuttpsykiatriske sengeplasser som har skjedd over hele landet i den samme tidsperioden, var noe problem av betydning.

Eller hva med nedleggelsen av nesten samtlige langtidsplasser i psykiatriske sykehus, som jo fikk som konsekvens at mennesker med kroniske sinnslidelser mistet sitt beste terapitilbud? Nei, ikke viktig sammenliknet med tvangsbruken i psykiatrien.

Bestemmelsen i Stortinget om at psykotiske kriminelle plutselig skulle kunne dømmes til behandling på lukkede, psykiatriske avdelinger, selv om dette førte til at tallrike sengeplasser ble okkupert i årevis fremover, ble også regnet som en uvesentlighet i denne sammenhengen.

Endring av den psykiske helsevernloven

Tvangen i psykiatrien ble sett på som så grenseløs og ondskapsfull, at Stortinget vedtok å endre den psykiske helsevernloven i 2017, nettopp for å redusere tvangsbruken. I den forbindelse ble regelen innført, om at manglende samtykkekompetanse skulle være en premiss for at en tvangsinnleggelse skulle kunne skje.

Resultatet ser vi i dag; en flodbølge av alvorlig psykisk syke mennesker presser på for en innleggelse på akuttpsykiatriske sengeposter. Belastningen på disse sengepostene blir stadig større, naturlig nok, og rammer såvel pasienter som ansatte.

Innleggelsene ble utsatt

En del av forklaringen ligger i det faktum at pasientene som har blitt tvangsinnlagt etter at lovendringen fant sted i 2017, har fått anledning til bli sykere enn noen gang før.

Innleggende instanser har ventet i det lengste med å legge inn pasientene, til sykdomsbildet har blitt så alvorlig at man har kunnet være sikker på at samtykkekompetansen har gått fløyten.

Tvangsbruken har økt

Lovendringen førte derfor ikke til at tvangen gikk ned. Snarere tvert imot; den gikk opp. Aldri før har det blitt benyttet mer tvang i norsk psykiatri enn i dag.

De akuttpsykiatriske sengepostene kneler under vekten av psykiatriske pasienter med skyhøye symptomtrykk, som krever mer behandling og lengre innleggelser. De får imidlertid ingen av delene.

Fordi pågangen av pasienter gjør det umulig å tilby annet enn «terapeutisk» brannslukning. Innleggelsene har derfor blitt kortere, behandlingstilbudet har blitt dårligere, og tvangsbruken har altså gått opp.

Klikk på bildet for å forstørre.

Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix

Til tross for at mantraet de siste 20-30 årene har vært: Tvangsbruken må ned. For enhver pris.

Tvang kan være god behandling

At tvang i mange tilfeller kan være en god og hensiktsmessig behandling, har man nærmest helt sluttet å promotere. Det å forfekte et slikt syn i det offentlige rom, er nemlig det samme som å be om fordømmelse og forakt fra en rekke instanser.

Dette er nok hovedgrunnen til at både fagfolk og fornøyde pasienter i psykiatrien snakker veldig lavmælt om den tvangsbruken som skjer hver dag på psykiatriske institusjoner, og som faktisk fungerer terapeutisk. For mye av tvangen som iverksettes, har et behandlingsmessig bakteppe.

Tvang kan også misbrukes

Selv om jeg tilhører et fagfelt hvor tvangstiltak i mange tilfeller kan være en del av det totale behandlingsregimet, mener jeg ikke at tvangsbruk utelukkende er et gode. Det gjøres selvfølgelig feil, og unødvendig tvang kan bli resultatet. Jeg benekter heller ikke at det har skjedd overgrep mot pasienter i psykiatrien.

Jeg synes at hovedregelen bør være at mennesker som er innlagt på sykehus for å få behandling for sine psykiske lidelser, så langt det lar seg gjøre, bør få slippe å bli gjenstand for tvangsbruk.

Noen ganger er tvang en forutsetning for behandling

Jeg tenker likevel at tvang i mange tilfeller er helt nødvendig for å kunne gjennomføre en faglig tilfredsstillende behandling. Uten bruk av tvang vil behandlingen rett og slett ikke finne sted.

Forebyggende effekt

I tillegg kan ulike tvangstiltak ha en forebyggende effekt. Selvskaderen blir hindret i å skade seg selv. Den aggressive pasienten hindres i å utøve vold i psykotisk tilstand.

Den maniske pasienten får ikke anledning til å ødelegge for seg selv, eller herje med sin familie. Pasienten med schizofreni får ikke anledning til å totalskade enda en leilighet, eller å gå til grunne.

En pris å betale

Jeg respekterer at man kan være prinsipiell motstander av tvangsbruk, men man må samtidig ta inn over seg at det vil være mange psykisk syke mennesker som da ikke vil få den behandlingen de er i behov av. Er vi villig til å la dette skje?

Hva er den beste behandlingen?

Slik jeg ser det, burde man mye oftere stille spørsmålet om hva som vil være den beste behandlingen for den aktuelle pasienten. Svaret man kommer frem til, bør så være bestemmende for det videre behandlingsopplegget. Og i mitt hode er det ikke sikkert at dette svaret vil utelukke bruk av tvang som en del av behandlingen.

Kommer man frem til at tvang vil måtte benyttes for å gjennomføre det man mener vil være den beste behandlingen, så blir det slik; vedtak om tvangstiltak vil bli fattet. Pasienten vil selvfølgelig få anledning til å påklage vedtaket til institusjonens Kontrollkommisjon.

Men behandlingsplanen er likevel lagt: Den beste behandlingen vil bli iverksatt!

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.