Gå til sidens hovedinnhold

Tvang som omsorg

Autonomien står meget sterkt, kanskje sterkest av alle verdier, i dagens samfunn.

Av Mia Kristoffersen, sosionom med erfaring fra akuttpsykiatri, sikkerhetspsykiatri og psykosepost

Den er nedfelt i menneskerettighetsloven og ratifisert av staten Norge. Bakgrunnen er at borgerne skal beskyttes fra inngrep fra staten. Den står nevnt i alt av helserettslig lovverk, forskrifter og rundskriv, og er naturligvis fokus i klinisk praksis. Det er, tro det eller ei, nemlig ikke slik at vi i psykisk helsevern helst bruker tvang. Det er, og skal være, siste utvei.

Les også: Hva er psykose?

Siste utvei

Etter VGs oppslag om tvangsbruk så ble det avdekket ulovlig tvangsbruk over hele landet.

Det medførte til en endring i lov om psykisk helsevern som trådte i kraft september 2017, initiert av Bent Høie, som for øvrig aldri har møtt pasienter med alvorlig suicidalitet eller med rusutløst psykose inne på skjermet avsnitt (du er fortsatt velkommen til å hospitere, Høie).

Les også: En reformering av psykiatrien, eller en oppskrift på kaos?

Det mest sentrale endringen dreier seg om manglende samtykkekompetanse som et eget vilkår for tvangsinnleggelse. Denne vurderingen er svært vanskelig å ta i praksis når en behandler vet av erfaring og kjennskap til pasienten, at pasienten innen kort tid vil bli svært dårlig og med stor sannsynlighet utgjøre en fare for seg selv og/eller andre.

Den store utfordringen med fordreid virkelighet

Ser man nærmere på en samtykkevurdering handler det om å ta stilling til om en person er i stand til å forstå informasjon, resonnere og ta et informert og begrunnet valg. Rimelige og realistiske punkter å ta stilling til, tenker du kanskje.

Så kommer vi til utfordringen. Pasienter med alvorlig sinnslidelse, eksempelvis paranoid schizofreni, har ved høyt symptomtrykk svært vanskelig for å ta innover seg relevant informasjon.

Virkeligheten er fordreid, identitetsfølelsen er i oppløsning og i praksis ser vi ofte at behandling er det siste pasienten ønsker. Ambivalens og manglende sykdomsinnsikt er kjernesymptomer. I tillegg vil samtykkekompetansen hele tiden fluktuere, kanskje til og med fra time til time. § 4-3 i Pasient- og brukerrettighetsloven (vurdering av samtykkekompetanse) er ikke alltid overførbar til psykisk helsevern.

Det savnes derfor en egen og tilpasset paragraf som er tilpasset mennesker med alvorlig sinnslidelse.

Tvangens ringvirkninger

I disse dager er tvangsbegrensnings-loven til høring. Igjen skal tvangsbruken ned. Hvem er det som påstår at dette er til det beste, og i så fall til det beste for hvem? Autonomien, selvråderetten og friheten står høyt. «Fint og flott» tenker den alminnelige borgeren som kanskje har en oppfattelse av at psykisk helsevern utfører en uverdig behandling av psykisk syke mennesker, for se på statistikken fra VG.

Les også: Psykiater Dag Furuholmen: - Vi omtaler stadig kvinner som «det gode kjønn», og menn som det dårlige

Hva er følgene og ringvirkningene av dette?

Pasienten har i større grad enn før anledning til å bli sykere enn noen gang. Pasientene på akuttpostene er sykere og kapasiteten er sprengt. Pårørende og helsepersonell må bli stående og se på at pasienten blir dårligere og dårligere, og til slutt til så åpenbar fare for seg selv eller andre at pasienten må bli hentet med makt av politi og ambulanse.

I forkant av dette har pasienten mistet boligen, brukt opp alle penger, opparbeidet seg skyhøy gjeld, latt være å dusje på tre måneder, gått til angrep på far eller mor og blamert seg for lokalsamfunnet. Hjemmesykepleien og andre kommunale hjelpeaktører har forsøkt gjentatte ganger å levere medisiner eller bistå pasienten og er like engstelig hver gang de må banke på døren.

Redde for hvor aggressiv brukeren blitt siden i går. Men enda godt er det at pasienten ikke ble tvangsinnlagt på et tidligere stadium ...

Vondt og krenkende

Pasientene som ankommer akuttpsykiatrisk mottak forteller om vonde og krenkende opplevelser med bruk av fysisk makt, håndjern og nysgjerrige naboer som var vitne til hele seansen.

Les også: Bruk av tvang kan dessverre være nødvendig ved psykoser

De skammer seg og gruer seg til å komme hjem igjen, for hva vil naboen tenke?

Kunne det vært mulig å forhindre denne seansen hvis man hadde kunne intervenert på et tidligere tidspunkt? Kunne tvangen kanskje dermed «bare» inneholdt innleggelse på sykehus, fremfor nedleggelse av politi, bruk av håndjern, håndgemeng inn i ambulansen, beltelegging og tvangsmedisinering samme kveld?

Berører mange

Autonomien medfører at retten til å forgå står sterkt. Du har lov til å gå til grunne, så lenge du ikke drar med deg noen andre i dragsuget.

Les også: Det skal ikke lenger hete pasient - men person

Utfordringen er at når tvangsbruken skal ned, så er det ikke kun pasienten som forgår. De tar med seg alle menneskene rundt.

Foreldre, samboer, barna, venner, arbeidsgiver, hjemmesykepleien, andre kommunale ansatte, tilfeldige forbipasserende ute på åpen gate, et borettslag, et helt lokalsamfunn. Hele samfunnet påvirkes. Dette krever enorme ressurser.

Så snart pasienten har fått tilbake sin samtykkekompetanse kan pasienten velge å avslutte behandlingen tidligere enn planlagt, til tross for anbefaling fra behandler om å fortsette behandlingen en stund til.

Pasienten skrives ut og pårørende som allerede var tynnslitt fra før, må igjen brette opp ermene og igjen være på vakt 24/7.

Frem til pasienten på ny er i samme situasjon og til fare for seg selv og/eller andre. Og i ytterste konsekvens begår selvdrap eller drap.

Reklame

Ny bok: Husker du disse to idiotene?