Uhipp kjøreaction

I «Driver: Parallell Lines» jobber du for kriminelle i 1978 og hevner deg på dem i 2006.

18.04.06 09:03

(Spillmagasinet): I «Driver: Parallel Lines» trer du inn i skoene til TK, en bondegutt som jobber seg opp til å bli den kuleste kisen i New York på 70-tallet.

Sjekk bildene fra spillet.

Som sjåfør for diverse lite trivelige typer, lever TK et liv fylt med penger, skuddvekslinger og heftige biljakter.

Men en dag går ting skeis og TK havner bak lås og slå. Etter 28 år slipper han fri, og han har et eneste mål for øyet - hevn. De som sendte ham i fengsel, skal få svi.

Fritt

Som i den langt mer populære «Grand Theft Auto»-serien, velger du selv hvilken rekkefølge du skal ta de mange oppdragene i. Noen må du ta for at historien skal gå videre, mens andre er der bare for moroskyld.

Oppdragene er varierte og actionfylte, du skal gjøre alt fra å utføre henrettelser til og stjele biler. Dessverre har vi sett og gjort det meste før, så selv om de fleste oppdragene er underholdende, blir spillet kjedelig i lengden.

Artig på fire hjul

Fysikkmotoren gjør at bilene oppfører seg mer virkelighetstro enn de i «GTA»-spillene, og bilsekvensene er både mer utfordrende og underholdende.

I tillegg skiller de ulike bilene og motorsyklene seg klart fra hverandre, selv små oppgraderinger på en bil krever at du må justere kjøreteknikken.

Til fots er historien en annen. Akkurat som i «Driv3r» henger verken kameraet eller siktingen med i svingene.

Hvis du i det hele tatt får rotert kameraet slik at du ser vedkommende som skyter på deg, kan du banne på at siktesystemet ikke låser seg inn på han før du er død.

Stilige omgivelser

1978- og 2006-utgaven av New York er noen av de stiligste tv-spillmiljøene vi har sett. Vi skal ikke uttale oss om hvor korrekte byene er, det eneste vi vet er at de føles autentiske og gir oss lyst til å se mer.

Men det å komme seg rundt i byen er vanskeligere enn nødvendig. I tillegg til tett trafikk er politifolkene i New York litt overivrige. Den minste lille forseelse straffes med døden.

Daff historie

Resten av presentasjonen holder samme høye nivå som byen du kjører rundt i. Grafikken ser nydelig ut og flyter som en drøm, samtidig som musikken setter deg i riktig stemning.

Stemmene til de ulike figurene er gode og bringer de stilige mellomsekvensene til live.

Men det hjelper lite når vi har hørt den samme historien en haug med ganger før. Den er uengasjerende, og når spillet blir kjedelig i lengden og kameraet og siktesystemet er så kronglete som de er, havner «Driver: Parallel Lines» midt på treet.

Underholdende, men langt i fra feilfritt.

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.