Gå til sidens hovedinnhold

Uklokt å forsøke å skjule ansvaret for NAV-skandalen

Regjeringen vil ikke offentliggjøre en intern rapport som kan avsløre eget ansvar for NAV-skandalen. Det er uklokt og lite tillitvekkende.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens meninger.

Ett av de store, ubesvarte spørsmålene etter avsløringen av NAV-skandalen i 2019, er hvordan i all verden det kunne skje.

Hvordan var det mulig at både regjeringen, Stortinget, domstolene - og pressen - tok så feil av EØS-reglene som Norge hadde forpliktet seg til?

I ettertid kjenner vi resultatet:

Så mange som 80 personer ble uriktig dømt, mange av dem fengslet, for trygdesvindel. Minst 2400 trygdemottakere fikk urettmessig krav om tilbakebetaling. Hva dette har kostet i menneskelig tragedie, kan vi bare tenke oss.

Så er det kommet fram at noen av disse visste at det de gjorde, var i strid med norsk rettsforståelse. Det går altså godt an å si at disse med vitende og vilje ønsket å bryte norsk lov, selv om domstolenes tolkning av norsk lov i ettertid viste seg å ikke være riktig.

Men dette forklarer ikke trygdeskandalen. Og unnskylder slett ikke at regjeringen nå går tilbake på tidligere løfter.

For eksempel sa daværende arbeids- og sosialminister Anniken Hauglie (H) i Stortinget like etter at skandalen eksploderte at «Alt skal fram i lyset. Alle steiner skal snus».

Fredag er det høring om saken i Stortinget, og en intern rapport med tittelen «Eksport av velferdsytelser» fra 2014 er igjen blitt aktuell. Allerede for seks år siden ble det nemlig nedsatt en arbeidsgruppe med folk fra flere departementer, som skulle se nærmere på hvordan det var mulig å begrense den såkalte trygdeeksporten til utlandet.

Les også: Mange av ofrene for trygdeskandalen trodde selv at de gjorde noe kriminelt

Konklusjonen til arbeidsgruppen var at krav om faktisk opphold i Norge ikke kunne gjelde i EØS-området. Med andre ord: folk hadde faktisk lov til ta med seg trygd til et annet land i EØS - stikk i strid med hva NAV hevdet.

Hva som står i rapporten, og hvordan den ble behandlet i departementet, kan selvsagt være avgjørende for å finne ut av hvorfor rapporten ikke ble tatt hensyn til, og hvorfor kunnskapen ikke ble gitt videre til påtalemyndigheten og domstolene.

Professor Christer C. Eriksen ved Institutt for offentlig rett ved UiO sier til Aftenposten at det er «svært oppsiktsvekkende og i strid med tidligere praksis» at fungerende arbeids- og sosialminister Henrik Asheim nekter å gi fra seg rapporten.

Rett nok er det ganske vanlig at kommuner og statlige organer forsøker å snike seg unna offentlighetsprinsippet ved å kalle det «interne dokumenter».

Men denne gangen er det ekstra uklokt, og ekstra lite tillitvekkende:

For det første vekker det mistanke om at rapporten inneholder noe som ikke tåler dagens lys. At det står noe der som kan være avslørende for dagens regjering. Hvorfor skal Asheim ellers nekte å gi den fra seg?

For det andre kan det godt hende at regjeringen må gi den fra seg uansett, som leder Jon Wessel-Aas i Advokatforeningen antyder på twitter:

Og for det tredje holder det ikke denne gangen å si at si at det ikke er «vanlig» å gi fra seg interne rapporter.

For NAV-skandalen er ingen «vanlig» sak. I et innlegg i Dagsavisen viser professorene Eriksen og Kildahl at tidligere regjeringer har levert ut interne dokumenter i en rekke alvorlige saker - blant annet under Kings Bay-ulykken (1963), Reksten-saken (1988) og Bankkrisen (1998).

Men åpenhet er også viktig i det større bildet:

EU- og EØS-spørsmålet er et stadig tilbakevendende spørsmål i norsk politikk. Uansett hvordan vi ellers ser på forholdet vårt til Europa, er det et faktum at vi stort sett må rette oss etter de direktivene som kommer derfra, samtidig som vi har liten eller ingen innvirkning på dem.

Les flere kommentarer av Erik Stephansen

Noen vil derfor melde Norge inn i EU for å kunne være med å påvirke direktivene. Mens andre vil melde Norge ut - for å slippe å forholde seg til dem i det hele tatt.

Uansett er full åpenhet en forutsetning for demokratiske prosesser. Alle parter er tjent med at norske borgere får vite hvordan dagens EØS-regler påvirker oss, og hvordan de blir mottatt og behandlet i den norske forvaltningen.

Alt annet gir inntrykk av at regjeringen har noe å skjule.

Reklame

Så enkelt kan du sende blomster på døren

Kommentarer til denne saken