*Nettavisen* Nyheter.

George Gooding

USA ble visst bananrepublikk etter én Trump-tweet

ROGER STONE viser sin karakteristiske Richard Nixon-posering.

Trump-venn Roger Stone fikk opprinnelig utdelt en straffepåstand på 7 til 9 år i fengsel for å ha løyet til etterforskere og påvirket et vitne. Det var intern strid i USAs justisdepartement om denne påstanden, som resulterte i at påstanden ble overprøvd av aktoratets overordnede. Foto: Fortunata (Splash News / NTB scanpix)

Fungerer USAs justisdepartement som Trumps høyre hånd? Pressen fremmer grunnløse anklager basert på en banal tidskorrelasjon med en tweet.

– Vi er vitne til starten på autoritarianisme! Justisministeren er lovløs og må gå av eller avsettes! Generalinspektøren må umiddelbart granske dette! Vi er i ferd med å bli en bananrepublikk!

En skulle tro disse utsagnene vitnet om håndfaste bevis på at Trumps justisdepartement har gjort noe ulovlig. Utsagnene er dessverre ikke fra useriøse hysterikere på Twitter, men fra ledende politikere fra Demokratene – som ikke har bevis overhodet på at justisdepartementet har gjort noe kritikkverdig.

Les også: Ny metode: Spår at Trump blir feid ut av Det hvite hus

Presidentkandidaten Elizabeth Warren (som forøvrig er desperat etter oppmerksomhet siden hennes valgkamp er i ferd med å implodere) ber altså om at USAs justisminister skal fjernes til tross for at hun ikke har bevis på at han har gjort noe galt.

Hun tror han har gjort noe galt, men hun har egentlig ikke bevis på det.

Straffeutmålingen for Roger Stone

Det hele dreier seg om den snodige Trump-vennen Roger Stone, som ble fanget opp i Robert Muellers Russland-etterforskning. Stone hadde skrytt på seg til Trump-medarbeidere å ha forbindelser til det ene og andre han egentlig ikke hadde, og når han ble konfrontert av FBI om det, så løy ham til dem. Stone forsøkte også å påvirke og skriftlig true et vitne i saken til å holde munn.

Aktoratet i saken la ned straffepåstand om 7 til 9 års fengsel en mandag kveld. Innen tirsdag formiddag hadde Trump tvitret om hvor urettferdig streng denne påstanden var, og senere samme dag overkjørte justisdepartementet aktoratet med en justert straffepåstand.

Hvis man kun forholder seg til denne tidslinjen kan det virke som justisdepartementet grep inn i saken og overkjørte aktoratet fordi Trump synes straffepåstanden var for streng.

At enkelte ting skjer i en viss rekkefølge kan være basert på en årsakssammenheng, men det kan også være helt tilfeldig.

Man kan ikke si at den ene forårsaket den andre med mindre man faktisk har bevis på dette.

Klikk på bildet for å forstørre. President Trump Gives State Of The Union Address WASHINGTON, DC - FEBRUARY 04: President Donald Trump holds a glass of water during the State of the Union address as House Speaker Rep. Nancy Pelosi and Vice President Mike Pence look on in the chamber of the U.S. House of Representatives on February 04, 2020 in Washington, DC. President Trump delivers his third State of the Union to the nation the night before the U.S. Senate is set to vote in his impeachment trial. == FOR NEWSPAPERS, INTERNET, TELCOS & TELEVISION USE ONLY ==

USAs president Donald Trump. Foto: Mark Wilson/Getty Images/AFP

Var den opprinnelige straffepåstanden for streng?

Hvis du blar gjennom alle oppslagene i norsk presse om dette, og alle som jeg har sett i amerikansk presse, så er det én ting som er påfallende i sitt fravær: en faglig vurdering av den opprinnelige straffepåstanden mot Roger Stone.

Var 7 til 9 år en saklig og vanlig straffepåstand for Stone gitt omstendighetene?

Her kunne man hentet inn uttalelser fra juridiske eksperter og funnet frem lignende saker og hva man pleier å få som straffepåstand for slike lovbrudd.

Les også: Gamblerne er sikre - kun Bloomberg kan ta Trump

Grunnen til at det er relevant å vite om den opprinnelige straffepåstanden kunne faglig sett anses som for streng er fordi da åpner det muligheten for at justisdepartementet rett og slett mente at aktoratet tok feil.

Den andre muligheten, som pressen videreformidler fra Demokratene, er at justisdepartementet på usaklig vis endret straffepåstanden bare fordi Trump ville skåne sin venn for en høyere straff.

Pressen drøftet ikke hvorvidt det var faglige, saklige grunner til å mene at aktoratets opprinnelige straffepåstand var uvanlig streng.

Dermed kunne man late som bare den siste muligheten finnes, altså at det ble gjort fordi Trump ville det.

Samtidig skjuler man muligheten for at det var aktoratet, ikke deres overordnede i justisdepartementet, som opptrådte med usaklig motiv.

Et juridisk dokument er seigere enn en tweet

I alle oppslagene om denne saken trekkes kun Trump og hans justisdepartement sine motiver i tvil, basert på en ren tilfeldighet i når Trump skrev en tweet og når justisdepartementet formelt sett endret straffepåstanden overfor domstolen.

Aftenpostens overskrift er f.eks: «Trump-vennen risikerte lang fengselsstraff. Så tvitret presidenten.»

Godt gjemt langt inn i noen av nyhetsartiklene om saken er uttalelser fra justisdepartementet om at de allerede hadde besluttet å endre på straffepåstanden før Trump hamret løs på Twitter, men at selve dokumentene ikke var klare og levert til domstolen før etterpå.

Justisdepartementet måtte nemlig skrive et utfyllende og grundig dokument til domstolen om hvorfor de ønsket å endre straffepåstanden fra den som ble lagt ned dagen før. Her henviser de til lignende typer saker, at de var uenig i argumentene som ble brukt for hvordan strafferammen skulle settes, at de mente aktoratet gikk utover det som hadde blitt bevist og dømt i retten for å fastsette straff.

Les også: - Amy Klobuchar er godt posisjonert til å slå Donald Trump

Alle skjønner at det tar jurister lengre tid å drøfte et slikt dokument enn det tar Trump å reagere på Twitter. At et slikt dokument ikke er klart og oversendt til domstolen før etter at Trump har rukket å reagere burde de fleste som tenker seg om ha skjønt.

Men hvem vil vel tenke seg om når det handler om politisk motiverte følelser om Trump?

Ukritisk til aktoratets motiver

Justisdepartementet sine motiver ble altså trukket i tvil, basert på en fordummende fremstilling av hendelsesforløpet. Burde ikke pressen også være kritisk til aktoratet i denne saken, og hvorvidt de hadde noe usaklige motiver for å sette straffepåstanden såpass strengt?

Leser du gjennom oppslagene om denne saken i pressen, så er det ingen av dem – ingen – som finner noen grunn til å tenke seg at aktoratet hadde skjulte motiver for det de gjorde.

Hvem var aktoratet? Hva er bakgrunnen deres? Hvilke omstendigheter er det rundt deres engasjement i saken? Kan noe av dette ha spilt en rolle i hvorfor de ville sette straffepåstanden der de gjorde? Var det interne uenigheter mellom justisdepartementet og aktoratet om dette?

Ingenting av dette så pressen noe grunn til å undersøke.

Aktoratets straffepåstand fremstår dermed som levert fra Gud i himmelen, upåklagelig og over en hver kritikk. Kun uedle motiver fra Trumps justisminister kunne ha ført til at deres straffepåstand kunne trekkes i tvil, virker det som pressen mener.

Så var det dette med ubeleilige fakta, da.

Aktoratet med politisk bagasje

Flere blant aktoratet er demokrater, eller har jobbet for demokrater (f.eks. Obamas regjering), eller har blitt utnevnt av demokrater, eller har erklært i offentlighet at de er demokrater, eller har jobbet på vegne av venstrevridde dommere.

Les også: - Har aldri vært så skamfull over Amerika som jeg er nå

En av dem jobbet for tidligere visejustisminister Rod Rosenstein – mannen som startet opp hele Mueller-etterforskningen og ble avslørt for å ha foreslått overfor tidligere FBI-visedirektør McCabe å ulovlig avlytte president Trump i Det hvite hus, som et påskudd for å fjerne Trump via 25. grunnlovstillegg.

Etter rettssaken har man også funnet tegn til at juryformannen har løyet i juryutvelgelsesprosessen, ved å skjule at de er svært kritiske til Trump (altså, utover det normale), at de aktivt deltok i Demokratene og at de kjente bedre til Trump og Stone og var partiske mot disse; aktoratet kjempet for å beholde denne personen i juryen.

Omstendighetene her er at straffeutmålingen til Roger Stone er en av de siste restene som er igjen etter Mueller-etterforskningen, at juristene i aktoratet uansett kommer til å pakke sammen etter dette og gå tilbake til andre saker og prosjekter.

Er det mulig å tenke seg at disse demokratene, som uansett er på vei ut av hele etterforskningen dette er en del av, ville benytte muligheten for å lage en lissepasning til sine venner i Demokratene? Hva risikerer de, i så fall, ved å gjøre det? Ingenting.

Det er nok heller nærliggende å tro at du kommer til å se en eller flere av disse juristene på amerikansk TV, eller som vitne fremfor Representantenes hus i Kongressen, at de får sine 15 minutter i rampelyset som del av motstandsbevegelsen mot Trump. (Fra før vet man hvor kort vei det er til dette rampelyset, se bare på hvordan pressen ukritisk hentet fra advokat Michael Avenatti, som etterpå har endt opp i masse juridiske problemer og som ble avslørt som en løgner.)

Les også: Dette er tunnelene president Donald Trump frykter

Var det opplagt at Trump kom til å reagere negativt dersom de satt straffepåstanden veldig strengt? Selvsagt. Var det opplagt at justisdepartementet kom til å få øynene opp dersom de tok for hardt i? Selvsagt. Kunne de enkelt selge denne kombinasjonen som at Trump misbrukte makten sin (igjen)? Selvsagt.

Men pressen spekulerer altså kun i at det er Trump og hans justisminister som kan ha opptrådt uredelig. Dette føyer seg inn i en generell tendens til at pressen anser seg som Trumps motstander og stiller seg ukritisk til alle som motarbeider ham.

Ukritisk bruk av kilder

En av de viktigste kjørereglene for journalister, og en del av Vær Varsom-plakaten, er at man skal være kritisk til utvalg og bruk av kilder. Man skal også gjøre det klart for leseren dersom kildene man bruker har relevante koblinger som setter deres uttalelser i et annet lys, f.eks. om de kan tenkes å uttale seg partisk.

Utover aktoratet i denne saken, som pressen altså ikke har vært interessert i å opplyse noe om utover navn, eller kritisk vurdere, er det andre som har fått komme til orde som fremstilles nøytralt som ikke burde vært det.

Aftenposten lener seg på Mary McCord (som de feilstaver McCold) for å underbygge anklagene om at justisdepartementet opptrer partisk på vegne av Trump, bl.a. ved å formidle at «det er helt usannsynlig at justisdepartementet ikke visste på forhånd hva slags straff aktoratet ville foreslå.»

McCord oppgis som «tidligere aktor og visejustisminister». Det Aftenposten dermed skjuler er at hun ble utnevnt til ledelsen i justisdepartementet av Obama i 2014, og at hun sa opp jobben der kort tid etter Trump tok over. McCord var også tett involvert i den ulovlige avlyttingen av Trump-medarbeider Carter Page, som ledd i etterforskningen av det angivelige (men per nå tilbakeviste) samarbeidet mellom Russland og Trump-kampanjen. Hun skriver også for Lawfare, en blogg der hun er kollega sammen med Benjamin Wittes, tidligere FBI-direktør James Comeys nære venn, og som Comey brukte for å lekke konfidensielle opplysninger, noe Comey nesten ble kriminelt etterforsket for.

Les også: Rev Trump-talen i stykker: - Jeg har aldri opplevd noen opptre så barnslig i hele mitt liv

Det er altså flere forhold ved McCord som gjør at hennes meninger om denne saken ikke bør formidles uten å påpeke hva hennes bakgrunn er eller at hun kan ha partiske grunner til å si det hun gjør. At hun mener noe er usannsynlig har for så vidt ingen vekt fordi hun ikke kan bevise at det ikke stemmer i denne saken, og fungerer kun som påskudd til å underbygge ubeviste anklager. Aftenposten burde vært mer kritisk til henne som kilde og burde oppgitt hva hennes politiske koblinger er, fremfor å fremstille henne som nøytral kilde.

Trumps tvitring skaper hodebry for justisdepartementet

Trumps justisminister William Barr har omsider uttalt seg om saken til pressen, der han refser sjefen sin for hans tvitring, fordi det gir grobunn for nettopp denne type spekulasjoner i pressen.

Barr har unektelig et poeng; Trump burde visst at Demokratene (og pressen) kom til å undergrave Barr og justisdepartementet når han ytrer sine meninger om deres juridiske avgjørelser.

Det kan dog ikke være slik at pressen anklager et lands justisdepartement for å være lakeiene til presidenten kun basert på tvilsom bruk av indisier som ikke støttes av andre fakta, og ved å stille seg fullstendig ukritisk til den ene siden i konflikten.

Før man tar til orde for at en justisminister bør trekke seg eller fjernes, så bør man være sikker på at anklagene man baserer dette på faktisk stemmer, basert på bevismateriale, ikke antydninger, spekulasjoner eller antagelser.

Les også: Hillary Clinton raser etter Trump-frifinnelsen - presidenten feirer med Twitter-video

Hvis pressen og deres venner i et politisk parti kan få fjernet en justisminister basert på lemfeldig og uredelig bruk av én tweet (eller f.eks. et Facebook-innlegg), er ikke det også en tilstand som ligner på en bananrepublikk, om enn bare med en annen statsmakt som forvalter makten rått?

Hvorfor er pressen så ukritisk til aktoratet i denne saken, altså en av statsmaktene? Har dømmende makt lov til å gjøre hva de vil, så lenge de gjør det mot noen man hater? Det kan se ut som pressen vår synes det. Og vel så det.

Stay tuned, som de sier i USA.

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.

Annonsebilag