- De burde ha lært av Bush

Foto: Anthony Jeuland (Ap)

Nato-ekspert Svein Melby reagerer på det forhastede Libya-engasjementet.

22.03.11 21:31

Forrige torsdag vedtok FNs sikkerhetsråd en resolusjon om å tillate alle nødvendige midler for å beskytte sivilbefolkningen i Libya mot Muammar al-Gaddafis angrep.

Norge var raskt ute med å kunngjøre sitt bidrag på seks jagerfly og militærpersonell på opp mot 120 mann. Andre land som bistår militært i operasjonen, er blant annet USA, Storbritannia, Frankrike, Danmark, Spania, Italia, Belgia og Qatar.

Anslagene mot Libya ble implementert lørdag, men fortsatt foreligger ingen klare kommandolinjer, engasjementsregler eller mål for aksjonen.

- Kan ikke starte krig uten mål
Nato-ekspert Svein Melby stiller seg kritisk til at alliansen, som har engasjert seg i å håndheve FN-resolusjonen, ikke har maktet å klargjøre målene for operasjonen før de tok i bruk militærmakt. Melby påpeker at FN-resolusjonen er resultatet av et diplomatisk kompromiss som er gjenstand for fortolkninger.

- Militærmakt bruker man ikke før man vet hva man er ute etter å nå. Det er et siste virkemiddel, og når man tar i bruk dette så må alt være tenkt gjennom i forkant. For meg virker det rimelig uklart hva som vil skje videre, sier leder av Senter for transatlantiske studier ved Institutt for forsvarsstudier, Svein Melby, til Nettavisen.

Storbritannias statsminister David Cameron måtte blant annet drive brannslukking da landets forsvarssjef opplyste mandag at Muammar al-Gaddafi er et legitimt mål for operasjonen. USAs forsvarsminister Robert Gates gjorde det imidlertid klart at den libyske lederen ikke var et mål for aksjonen. Dette er bare ett eksempel på uenigheten som hersker hos alliansen.

Melby er også kritisk til Norges forhastede beslutning med å bistå i den FN-sanksjonerte aksjonen.

- Jeg har heller ikke sett at norske myndigheter har kunnet rettferdiggjøre presist for hva som er målet for denne krigen, annet enn at man vil gjennomføre et vedtak i FNs sikkerhetsråd. Det er et tungt argument, men det er jo ikke sånn at man er forpliktet til å stille seg bak alle vedtak om å bruke krigsmakt, så det må alltid være en vurdering, sier Melby.

Foto: Anja Niedringhaus

- Har oppnådd en del av målet
NUPI-forsker Ståle Ulriksen sier at mye av målet med aksjonen allerede er oppnådd, men at det hersker stor usikkerhet over hvem som skal overta kontrollen når USA tar en mer tilbaketrukket rolle.

- Man hadde et konkret akuttmål, og det var å beskytte Benghazi. Og så setter man i gang en operasjon som ikke var helt tenkt gjennom. Men de hadde det travelt med å redde Benghazi, og har oppnådd en god del allerede ved å beskytte befolkningen mot Gaddafis bakkestyrker, sier Ståle Ulriksen, forsker på avdeling for sikkerhet og konflikthåndtering ved NUPI, til Nettavisen.

Men den videre veien for alliansens militæraksjon i Libya er ennå ikke staket ut i detalj. USA påtok seg i begynnelsen en lederrolle, men kunngjorde mandag at de vil overlate kontrollen til noen andre.

Det har vært spekulert på at Nato vil få en lederrolle i aksjonen, men innad i alliansen har det vært store uenigheter om dette.

- Jeg tror ikke Nato kommer til å ha en lederrolle. En mulig løsning er at man gjør det til en FN-løsning med UNIFIL som eksempel på organisering. Men jeg tror ikke EU er villig til å gi FN den kontrollen. Jeg tror det blir enten et fransk eller britisk hovedkvarter med eller uten en FN-rolle på toppen, sier Ulriksen.

UNIFIL er FNs fredsbevarende operasjon i Libanon som ble opprettet av FNs sikkerhetsråd i 1978, hvor det har vært en rullerende lederstruktur.

Foto: Sigurdsøn, Bjørn

- Burde ha lært av Bush
I 2003 forsøkte USAs daværende utenriksminister Colin Powell å rettferdiggjøre en Irak-krig ved å legge fram såkalte bevis på irakiske masseødeleggelsesvåpen overfor generalforsamlingen i FN. FNs sikkerhetsråd vedtok aldri noe mandat for å invadere Irak, men George W. Bush og Tony Blair sendte likevel sine styrker for å frigjøre irakerne fra diktatoren Saddam Husseins undertrykking. Resultatet ble en hengemyr preget av borgerkrig og sekterisk vold mellom kurdere, sjiamuslimer og sunnimuslimer.

- Man skulle tro at de hadde lært av Bush sine feil, at man ikke starter en krig uten å vite til sluttproduktet. Det er en uhyre vanskelig sak å bruke voldsmakt for å forhindre menneskelig tragedie. I noen situasjoner er det absolutt på sin plass og ønskelig at man griper inn, men hvorfor er Gaddafi en mye større trussel enn andre diktatorer som tramper på sine egne landsmenn? sier Melby.

- Jeg sier ikke at man ikke skal bruke militærmakt til sånne formål, men du må hele tiden ha en analyse om bruk av militærmakt og sørge for at de rette forutsetningene er til stede for å lykkes med dette, sier han.

Folkemordet i Rwanda
Flere røster argumenterer inngripen i Libya med at man kan avverge en massakre på en sivilbefolkning, noe som ble sluttresultatet da verdenssamfunnet valgte å ignorere massakren på en million tutsier i Rwanda i 1994. Melby mener imidlertid at det stiller seg annerledes med Rwanda.

- I Rwanda tror jeg de politiske forutsetningene var til stede for å sette inn bakkestyrker for å forhindre en nedslakting av en folkegruppe, men i Libya skal vi forhindre en humanitær krise med luftmakt? Du husker tilbake på Balkan da man hadde flyforbudssone, men det hindret ikke serberne fra å massakrere bosniske muslimer, sier han.

Ulriksen mener det er tre åpne spørsmål som kan være avgjørende for varigheten av militæroperasjonen. Det ene er kapasiteten og lojaliteten til Gaddafis styrker. Det andre er kapasiteten til opprørerstyrkene og det tredje er hvorvidt det blir aktuelt for alliansen å sette inn sine egne bakkestyrker.

Etter tre døgn med bombeangrep fortsetter likevel Gaddafis angrep med uforminsket kraft.

- Akkurat nå foregår det et libysk angrep i byen Zintan som blir beskutt med stridsvogner og artilleri, og spørsmålet er om man skal gjøre som i Benghazi og gå til luftangrep mot bakkestyrkene, sier Ulriksen.

- Hovedansvaret ligger hos USA
USA inntok en lederrolle i angrepet mot Gaddafi i startfasen, men president Barack Obama utkjemper allerede to kriger i muslimske land og vil helst slippe ansvaret for en tredje krig.

Melby mener imidlertid at USA vil stå igjen med hovedansvaret for krigen.

- Det som er åpenbart er at når USA har engasjert seg og innledet en militærkonflikt, så vil de sitte med et politisk ansvar for hva som skjer videre.

Mens Frankrike var svært klar på at det måtte reageres på Gaddafis krigføring mot sivilbefolkningen, var USA svært skeptisk til opprettelsen av en såkalt flyforbudssone i Libya. Men Washington gjorde imidlertid en helomvending like før FN-resolusjonen ble vedtatt.

- Obama sitter med et tungt ansvar. Hadde ikke han trukket den konklusjonen han gjorde, så hadde dette antakelig aldri blitt noe av. Selv om han kan argumentere for at den militære rollen blir i noe grad begrenset, så er det viktig å skille på det militære og politiske.

- Har USA og støttespillerne blandet seg inn i en borgerkrig eller en døende demokratiprosess? Jeg har ikke sett noe svar på dette. Hvis man har bidratt til å blåse i liv i en borgerkrig, så hjelper det ikke at militærengasjementet begrenser seg til å håndheve flyforbud. Men man har satt i gang en politisk prosess som man må bære ansvaret for, sier han.

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.