RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss
Foto: Åshild Andrea Brekke

Barna som reiser alene

Sist oppdatert:
For åtte år siden rømte Prosper (15) fra et hjem i brann. Resten av familien kom seg ikke unna. Nå gleder han seg til å komme hjem til Burundi og starte et nytt liv.

- Jeg gleder meg til å komme hjem til Kinyanya.

Den hengslete femtenåringen ser alvorlig på meg. Så bryter han ut i et strålende smil. Det er åtte år siden Prosper måtte flykte hals over hode fra et hjem som stod i brann etter nok et vilkårlig angrep fra opprørerne i krigsherjede Burundi.

Resten av familien rakk ikke å komme unna i tide, så den vesle sjuåringen fulgte med naboene over grensen til Tanzania.

Hele verden var plutselig snudd pa hodet.

Mange
Det er mange barn som Prosper – barn som opplever at de aller nærmeste enten blir drept eller bare forsvinner i kaoset som oppstår når krigen kommer for nær - når store menneskemengder er på vandring er det fort gjort for et lite menneske å miste tak i mor eller far. Det er ikke fullt så fort gjort å finne dem igjen.

Derfor gjelder det å få registrert disse barna så fort som mulig og starte prosessen med å finne igjen familie og slektninger. Noen ganger klarer man å gjenforene familiene i leirene de kommer til. Andre ganger har barna familie som ble igjen i Burundi - da kan ikke denne møysommelige prosessen ta til før det er trygt å vende tilbake.

Åshild Andrea Brekke (31) er rådgiver i Redd Barna. Hun er medlem av Redd Barnas beredskapsgruppe og er nå på oppdrag for FNs høykommisær for flyktninger, UNHCR. Åshilds oppgave er å bistå 600.000 flyktninger fra Burundi som skal hjem etter ti år i ulike leire i Tanzania. I løpet av de neste ukene vil hun fortelle TV 2 Nettavisens lesere om arbeidet hun gjør og flyktningenes skjebner. Les hennes første rapport her.

Finner slektninger
Nå når freden ser ut til å være noenlunde stabil, blir listene over de barna som kom alene til Tanzania sendt til FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR) i Burundi. De begynner straks arbeidet med sporingen av eventuelle gjenlevende slektninger sammen med lokale myndigheter og partnerorganisasjoner.

Finner man ikke gjenlevende slektninger forsøker man å finne gode alternativer, som trygge fosterfamilier eller nettverk på de opprinnelige hjemstedene til barna.

Heldig
Prosper var heldig. Han ble fanget opp av naboene og fikk plass i Nduta-leir på andre siden av grensen. Her fikk han gå på skole og fikk fort venner blant de andre flyktningene. Han fikk også hjelp til å bearbeide det han hadde opplevd.

- Jeg hørte på radioen at det var fred i Burundi nå, og jeg ville hjem til landet mitt, sier Prosper.

Sammen med fire andre unge som også kom alene til Tanzania meldte han seg på en av UNHCR-konvoiene som krysser grensen tre ganger i uken.

Da jeg traff Prosper holdt han på å registrere seg ved transitt-senteret i Gisuru, en times kjøring fra grensen. Deretter fikk han utlevert det mest nødvendige for å ikke stå på fullstendig bar bakke når han kommer frem til Kinyanya: plastpresenninger, ullteppe, såpe, vannkanner og nok ris, mel, bønner, erter og olje til tre måneders forbruk.

- Jeg vil drive jordbruk, for slekten min eier fremdeles et stykke land i Kinyanya, forteller han stolt.

Gunstig
Tidspunktet for å vende hjem er nå gunstig for dem som fremdeles eier et stykke jord eller leter etter arbeid - når regntiden er over og juni nærmer seg begynner innhøstningen i hele området.

Prosper vil så gjerne tro at freden vil vare denne gangen. Og hvem vet? Kanskje finner han igjen slektninger og venner fra gamle dager? Åtte år er lang tid i et menneskes liv. Men ikke lenger enn at Prosper vil tilbake der han fremdeles føler han hører hjemme.

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

Våre bloggere