NEW YORK (Nettavisen): Første gang Gwenda Blair intervjuet Donald Trump, var målet å skrive en biografi om den storkjeftede eiendomsmagnaten. Det skulle vise seg vanskelig – Trump var respektfull og imøtekommende, men han var helt enkelt ikke interessert i å snakke om hva som hadde formet ham som menneske.

- Han ser ikke sånn på ting. Han var som dere så ham under valgkampen. Han snakket i ufullstendige setninger, klappet seg selv på skulderen og snakket om suksesser og hvordan han hadde knust noen. Det var vanskelig for meg å se hvordan jeg skulle få en biografi ut av dette, forteller Blair til Nettavisen.

Les også: Trump møtte Xi – tror Nord-Korea-krisen kan løses

Hun forteller at dette førte henne inn på et annet spor: Å skrive om familiehistorien hans. Arbeidet ble plutselig langt mer omfattende. Det tok Gwenda Blair tolv år å skrive boka om Donald Trump, hans far Fred og hans farfar Friedrich. Resultatet ble «The Trumps – Three Generations of Builders and a President».

Ble deportert fra Tyskland

Vi møter forfatteren hjemme hos henne på Upper West Side på Manhattan og slår oss ned i en sofa forbi bokhyllene. Blair beskriver familiekulturen til Trump som hyperkompetitiv og slu når det gjelder å utnytte markedets muligheter, helt fra Friedrich Trump under gullgravertiden og fram til barnebarnet Donald i eiendomsmarkedet i New York.

- For Donalds bestefar, som var en immigrant fra Tyskland, var markedet i Klondyke under gullrushet, av alle steder. Han gikk ikke ut for å grave selv, men tok vare på gullgraverne. Han sørget for at de fikk det de ville, hva markedet ønsket. Og hva ønsket en ung, singel mann i for eksempel 1892 i Seattle eller i Yukon i 1900 seg? Han ønsket seg mat, han ønsket seg alkohol og han ønsket seg kvinnelig selskap. Trumps bestefar skaffet alt dette. Det var markedet den gang, sier Blair.

Friedrich Trump ble faktisk deportert fra Kongeriket Bayern fordi han unngikk militærtjeneste ved å være bosatt i Amerika fra 1886 til 1904. I 1905 tryglet han prins Luitpold om å vise nåde overfor ham og familien hans.

«Vi ble plutselig konfrontert, som et lyn fra klar himmel, med nyheten om at myndighetene har besluttet at vi må forl

ate vår residens i Kongeriket Bayern. Vi ble paralysert av skrekk, vårt lykkelige familieliv er ødelagt. Min kone er overveldet av angst og mitt elskede barn er blitt sykt», skrev Friedrich Trump i et brev som Harper’s Magazine har publisert.

Bønnen ble ikke hørt. Dermed returnerte familien Trump til USA, der de bosatte seg i bydelen Queens her i New York. Friedrich Trump døde av spanskesyken i 1919. Da hadde han så vidt begynt å investere i eiendom. Enken Elizabeth fortsatte dette under firmanavnet Elizabeth Trump & Son etter at Friedrich døde 49 år gammel.

«New deal»

Det neste markedet som åpnet seg for familien Trump, var nettopp innenfor eiendom. Under Den store depresjonen i USA på 1930-tallet, lanserte president Franklin D. Roosevelt det offentlige støtteprogrammet «New deal». Myndighetene gikk inn med blant annet skatteletter og lånegarantier, samt hjelpepakker til eiendomsutviklere.

- Og Fred Trump, Donalds far, hadde øynene på ballen. Han så et marked der, i å utnytte disse subsidiene som var tilgjengelig. Og det gjorde han. Han var svært, svært dyktig i å suge penger ut av disse ordningene og forstå hvordan han skulle utnytte dem. Han holdt seg på rett side av loven, men bare så vidt, forteller Gwenda Blair.

Da Donald Trump kom inn i familieselskapet på heltid, tidlig i 1970-årene, var ikke disse offentlige støtteordningene lenger tilgjengelig. Han kom i stedet opp med en annen plan, og bakgrunnen for det valget bidrar også til å forklare den ekstraordinære personligheten vi ser hos USAs president i dag.

- Skrytingen vi ser hos Donald Trump, hans oppblåste ego, som gjør folk målløse – han gjorde dette til en forretningsmodell, sier Blair.

Påvirket av selvhjelpsbok

Dette kan kobles tilbake til en bokutgivelse i 1952, som hadde stor innflytelse på Donald foreldre, Fred og skotskfødte Mary Anne. Boka het «Makten i positiv tenking» og er skrevet av Norman Vincent Peale, som var pastor hos Marble Collegiate-kirken i New York.

- Donalds foreldre ble veldig påvirket av den. De gikk i Norman Vincent Peales kirke hver søndag og lyttet til hans prekener. Donalds to søstre giftet seg der. Donald giftet seg der selv, da han giftet seg for første gang. Foreldrenes begravelser ble holdt der. Og Donald har selv snakket om Norman Vincent Peales påvirkning på foreldrene og ham selv, forteller Gwenda Blair.

- I sin bok, som var en stor bestselger, oppfordret Norman Vincent Peale leserne til å fokusere på seg selv som suksessrike. Han insisterte på at gjennom bare det å tenke positivt om deg selv, og aldri slippe til negative tanker om deg selv, oppnår du suksess. Peale mente at dette var alt du egentlig trengte, en urokkelig tro på deg selv. Boka gjorde det svært godt, legger hun til.

Den 74 år gamle forfatteren mener at Donald Trump åpenbart er svært påvirket av denne filosofien og at han har utviklet den videre i en nokså ekstrem grad.

- Den urokkelige troen på din egen suksess, din egen evne til å utrette ting, jeg tror at han har gjort det til et våpen for seg selv. Hans tro på seg selv er så stor at hvis han gjør noe, er det per definisjon vellykket. Jeg tror hele verden så at han under valgkampen så på verden som veldig svart/hvit. Folk er enten vinnere eller tapere. Han er en vinner. Alle som motsier ham, er tapere. Det er ikke rom for kompromiss, noe som normalt er essensen i politikken.

- Trump ser alt som en forretningsavtale som han vil ha maksimalt ut av og som han vil at motstanderen skal få minimalt ut av. Han har gjort «Makten i positiv tenking» om til et våpen på en måte som jeg ikke tror at Norman Vincent Peale hadde sett for seg. Det er også verdt å merke seg at Peale ikke oppfordret deg til å sverte eller knuse fiendene dine, legger Blair til.

Merkevarebygging og luksus

Donald Trump gjorde skrytingen til noe folk ønsket, mener Gwenda Blair. Ettersom det ikke lenger var like lett å tjene seg rik på offentlige støtteordninger til å bygge leiligheter for middelklassen, siktet Trump seg inn på luksusmarkedet.

- Jeg tror ikke at han skjønte dette fra dag én, men han fant ut at det neste markedet ville være merkevarebygging. Han var tidlig ute på det området og gjorde navnet sitt veldig stort og svært tydelig, slik at det ble synonymt med luksus og det beste av det beste, forteller Blair til Nettavisen.

Dette appellerte til rike mennesker som gjerne ville vise omverdenen at de var nettopp rike.

- Han trengte ikke å selge tusenvis av enheter til middelklassen, sånn som faren hans hadde gjort. Han trengte ikke å holde prisene nede. Faktisk var det at han tok seg godt betalt, en av fordelene han kunne tilby folk. De kunne vise fram hvor rike de var gjennom å bo så dyrt. Så det ble omtrent et salgsargument, at du kunne skryte av hvor mye du hadde betalt. Det fungerte.

Hør hele intervjuet med Gwenda Blair i denne podcasten:

I takt med at inntektene økte, fokuserte Donald Trump mer og mer på å unngå å investere sine egne penger og heller låne så mye som mulig, samt å leie ut navnet sitt til andre utviklere.

- Dette gjorde at Donald Trump mot slutten av forrige århundre var så stor at han ikke kunne slås konkurs. Fire av selskapene hans gikk egentlig konkurs, men det spilte ingen rolle, for bankene ville ikke at det skulle skje. Det var mer verdifullt for dem å holde fast på navnet hans, så de senket rentene og tok et tap. Donald Trump var veldig slu når det gjelder hva markedet ville godta.

Trodde ikke han kunne vinne

Gwenda Blair forteller at hun var usikker på om Trump ville fullføre valgkampen, ettersom dette var sjette gang han snakket om å stille i presidentvalget, og at hun uansett var overbevist om at han ikke ville legge fram skatteligningene sine, slik presidentkandidater normalt gjør. Det siste fikk hun rett i. Det hun ikke klarte å forutse, var imidlertid at dette ikke skulle spille noen rolle.

- Jeg trodde at det ville diskvalifisere ham (i velgernes øyne, red. anm.), men der tok jeg feil. Han har vært veldig god til å utnytte konkurslovene og han er veldig god til å spille politikk. Han innser at det ikke alltid er nødvendig å forholde seg til det mange forventer, som skatteligninger og interessekonflikter.

Forfatteren tror at Trumps TV-show «The Apprentice» var til stor hjelp for valgseieren hans.

- Det er et par nøkkelelementer som bidro til seieren hans, tror jeg. Tiden med «The Apprentice» var til veldig stor hjelp. Han var et kjent navn før dette, men gjennom showet ble han etablert som en sjef i bevisstheten til folk, som en som aldri trekker seg. Det andre var da han i 2011 gikk i fronten for «birther»-bevegelsen ( den feilaktige påstanden om at president Obama var født i Kenya og ikke Hawaii, red.anm.).

- Det var ikke Trump som startet den, den var allerede i gang, men han gikk i fronten. Han gjorde det mye større. Han utfordret Obama og egentlig utfordret han hele ideen om at det var legitimt med en svart mann i Det hvite hus. Han fikk en enorm tilhengerskare med dette. Han traff en nerve, en følelse av at noen hadde sneket i køen foran hvite mennesker. Han skulle til bunns i dette og «fikse det», sier Blair.

- Trump er en rasist

- «Birther»-bevegelsen og det faktum at han ventet tre dager på å ta avstand fra (den tidligere Ku Klux Klan-lederen) David Duke, gjorde ham til en slags gallionsfigur for rasistene. Og de er veldig lojale, fordi innvandring er et så viktig tema for dem. Hva tenker du om dette?

- Absolutt. For en mann som er ekstremt rask med å svare på alt mulig, og har fingeren klar på telefonen for å tvitre når som helst, er det bemerkelsesverdig hvor lang tid han brukte på å reagere på David Duke, som er kjent fra Ku Klux Klan, og hvor lang tid han brukte på Charlottesville. Så ja, absolutt. Men hva er det supporterne hans ønsker? De ønsker akkurat dette, sier Blair til Nettavisen.

- Er han virkelig en rasist, etter din mening?

- Rasist er en for liten merkelapp. Jeg er ikke uenig. Jeg mener at han er en rasist, men det dekker ikke alt. Han er en opportunist, først og fremst. Hvis han ser en åpning, noe han kan bruke, så går han for det. Det spiller ingen rolle hva det betyr. Hvis det betyr å være rasist – helt i orden. Hvis det betyr å være sexistisk – helt i orden.

Bekymret

Rasediskriminering er noe som har fulgt Donald Trump siden 1970-tallet, da han ble saksøkt av New York City for diskriminering mot svarte leietagere. Ifølge Gwenda Blair var hans far Fred også borti dette, i Cincinnati et tiår tidligere, men far og sønn Trump løste dette på svært forskjellige måter.

Mens Fred forhandlet seg fram til en løsning i det stille, og lot svarte få leie av ham, gikk Donald Trump til motangrep, basert på rådgivning av den beryktede advokaten Roy Cohn.

- Donald kalte inn til en pressekonferanse for å fortelle at han skulle saksøke byen for 100 millioner dollar for å vanære hans navn. 100 millioner dollar er ikke småpenger i dag, men var en helt enorm sum på 1970-tallet. Cohn representerte Trump for første gang her, og det fortsatte han med inntil sin død i 1986. Cohn var en veldig slu figur og «fikser» og ble Trumps mentor. En knallhard type.

- Det bildet du tegner av Trump her, viser ikke en mann som har omsorg for andre enn seg selv og familien. Hva er konsekvensen av å ha en sånn president?

- For tilhengerne hans, er det fantastisk. Endelig er det én som reiser seg på vegne av USA. De føler at livet er urettferdig og her har de én som er enig. Faktisk synes de ikke at verden behandler USA rettferdig. Han skal ordne opp.

- Mange mennesker er bekymret. Er du bekymret for hvor han skal lede dette landet?

- Når den mektigste personen i verden verdsetter hissig impulsivitet og foretrekker sin egen magefølelse framfor ekspertise, og gjør alt selv med et ekstremt fokus på individualisme, er det svært bekymringsfullt, ja.