RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

Husker du dette bildet?

Foto: NTV (AFP)
Sist oppdatert:
I Beslan har innbyggerne reagert med hat og hevntanker. Hvordan vil det gå i Norge?

NUPI (Nettavisen): 1. september var det nøyaktig syv år siden rundt tusen skolebarn og lærere ble stuet sammen og holdt som gisler av 32 terrorister i gymsalen på Skole nr. 1 i Beslan i Nord-Kaukasus. Tre dager senere stormet russiske spesialsoldater bygget. 333 mennesker, hvorav 186 var barn, ble drept under skuddvekslingen eller i eksplosjonene som rammet bygget under stormingen.

Forfatter og sosialantropolog Erika Fatland har skrevet boken «Englebyen - Historier fra Beslan». Fatland holdt et seminar om Englebyen på Norsk Utenrikspolitiske Institutt (NUPI) på syvårsdagen for terroraksjonen.

Hun kommer nært inn på overlevende og etterlatte, og tar opp et viktig spørsmål i boken. Hvordan klarer et lokalsamfunn å leve videre etter en slik tragedie?

- Det har vært hovedspørsmålet mitt hele veien, hvordan gikk det med dette lille samfunnet etterpå. Hva skjer etter at alle journalistene har reist? Hvordan gikk det egentlig med denne lille byen? Jeg synes det er mer interessant hvordan det går på sikt enn hvordan det gikk med en gang, sier Fatland til Nettavisen etter seminaret.

Jakten på syndebukker
Mange av mødrene som mistet sine barn i terroraksjonen, har stilt spørsmål som: Hvorfor overlevde så mange lærere? Tenkte de først og fremst på seg selv istedenfor å redde barna? Forfatteren skriver mye om jakten på syndebukker i Beslan i kjølvannet av den grusomme terroraksjonen. Hun forteller at mange av de overlevende ikke kunne vise seg på gaten uten å bli skjelt ut.

- Man har lett etter syndebukker og lett etter skyldige på mange plan. Det har vært veldig ødeleggende innad i Beslan ved at man har gått løs på hverandre, særlig på de ansatte ved Skole nr. 1, og spesielt på skoledirektøren. Men også andre voksne som overlevde. En sykepleier som selv var gissel, gjorde en veldig god jobb med å forhandle med terroristene. Hun klarte å få lov til å gå på utsiden og levere telefonnummeret deres, slik at det gikk an å ta kontakt med dem. Hun ble virkelig mistenkeliggjort i ettertid, sier Fatland.

- Er det noen paralleller mellom Beslan og det tragiske som skjedde i Norge?

- Jeg vil ikke trekke altfor tydelige paralleller. De er tragiske på hver sin måte. Både Beslan og Norge er små samfunn. Det spesielle med begge disse handlingene er at ofrene og målet for ugjerningene var barn og unge. Jeg vet ikke om andre terrorgjerninger hvor det er tilfellet. Dermed tror jeg at en del av reaksjonene fra dem som har mistet sine, og de som selv har opplevd det, kan være noe av det samme i ettertid. Jeg håper og tror at det blir større åpenhet av etterforskningen og gjennomgangen i Norge enn det var i Beslan, hvor det var mye hemmelighetskremmeri og mye feilaktig informasjon. Selv om jeg er sikker på at vi får en mer demokratisk prosess her, så skal det bli spennende å se hva som skjer framover, sier hun.

- Mange ubesvarte spørsmål
I Beslan er det fortsatt mange spørsmål rundt terroraksjonen som ikke er besvart. Hvordan kunne en fullastet lastebil med våpen og terrorister bevege seg fritt over den godt bevoktede grensen mellom Ingusjetia og Nord-Ossetia? Hvorfor ble det ikke iverksatt noen formelle forhandlinger mellom myndighetene og terroristene? Hva forårsaket de første eksplosjonene, som mange mener ble framprovosert utenfra av russiske spesialsoldater?

- Synes du politikerne i Norge har holdt litt tilbake med åpenhet ved ofte å henvise til resultatene til 22. juli-kommisjonen, som først foreligger om ett års tid, Fatland?

- Det samme gjorde man i Beslan. På en måte kan det kanskje være riktig å vente til man har alle fakta på bordet, og så eventuelt komme med kritikk. Det skal bli interessant å se hvis det er grunnlag for kritikk, om det da får noen konsekvenser, sier hun.

- Ikke plass til aggressive følelser
Psykologispesialist Judith van der Weele holdt også et innlegg på NUPI-seminaret. I kjølvannet av terroraksjonen har Beslan vært preget av mye aggressivitet rettet mot myndighetene og de overlevende.

Van der Weele sier det er liten plass til sterke og aggressive følelser som hat og hevntanker, i det offentlige rom i kjølvannet av terrorangrepet i Norge.

- Det norske samfunnet minner meg jo om det japanske samfunnet, så det er en kultur som handler veldig mye om å regulere følelsene sine. Det sies veldig mye at det er lov å føle, som et utgangspunkt til hva som er riktig og galt. Og normen er å være i en form for balanse. Så frykten er for stor for sterke følelser på den måten at å snakke om det man føler og å vise det man føler, vil føre til kontrolltap. Sannheten er at det du erkjenner og kan snakke om har man større kontroll over. Men det som undertrykkes har man ikke helt oversikt over. Så det er viktig at negative følelser finner sin plass i det offentlige rom her, sier Van der Weele til Nettavisen.

Begrenset kritikk
I kjølvannet av terrorangrepet har det vært en begrenset jakt på syndebukker, hvor blant annet Fjordmann og til en viss grad retorikken til Frp har fått gjennomgå. Justisminister Knut Storberget ga politiet en strålende vandelstest for håndteringen av terrorangrepet, bare noen dager etter at tragedien inntraff.

Men i ettertid har det kommet fram forhold i media som både politiet og PST-sjef Janne Kristiansen har fått kritikk for. Tidligere statsminister Kåre Willoch sa denne uken at kritikken bør også plasseres på et politisk nivå.

- Har det vært for lite kritikk oppover i systemet i forhold til beredskap, Van der Weele?

- Dette er et kollektivt traume, så det tar tid før ting lander. Det er lett å ta veldig synlige syndebukker umiddelbart. Men nå som tiden går, så er det jo riktig at man ser på de store linjene om økonomiske midler til beredskapstropper, øvelser og håndteringsarbeid har vært tilstrekkelig. Og det bør komme. Jeg håper veldig at også samfunnstoppene klarer å finne en form for ydmykhet som hjelper raseriet til å få sin plass, at ikke døren bare lukkes og si at alle har gjort en god jobb, og dermed er den samtalen ferdig, sier Van der Weele.

- Alle kan lære av sine feil, og ydmykhet er en god reaksjon i møte med forbitrelse og raseri, legger hun til.

- Må være rom for anger
- Det må være rom for både refleksjon, ettertanke og anger, og det har jo kommet litt etter hvert. Minneseremonien viste en viss form for fordypning hvor kongen sa at nå er ordene tatt slutt. Og det er veldig bra. Stoltenberg hadde også et større følelsesregister tilgjengelig. Det er viktig å få lov å rase, og det er ikke farlig å sette ord på følelser. Det trenger ikke å føre til lynsjeaksjoner og nedbrenning av bygninger. Vi er et sivilisert folk, og må kunne ha plass til litt sterke følelser, sier Van der Weele.

I ettertid av terrorangrepene har mange sagt at en skal møte hat med kjærlighet. Kronprinsen sa blant annet under rosetoget at «i kveld er gatene fylt med kjærlighet».

- Mine kolleger og jeg har diskutert i hvilken grad det har vært riktig. Jeg tror det var veldig mange som mener at det var nødvendig akkurat der og da. Men det kan også være et veldig romantiserende blikk, hvis du ser det med tanke på hat og aggresjon. Noen har i forbindelse med retorikk i den tiden sagt at drapene ikke skal være forgjeves. Det er altfor tidlig å tillegge mennesker i stor sorg den type byrde - at de skal tenke på sine barns liv og død på den måten der. Så Norge har et stort arbeid å gjøre som samfunn, sier hun.

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

Våre bloggere