RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

«Kjøpte» venner kan bli nye fiender

BRUTALE VENNER: 600 Taliban-soldater tatt til fange av Abdul Rashid Dostum ble slaktet høsten 2001.
BRUTALE VENNER: 600 Taliban-soldater tatt til fange av Abdul Rashid Dostum ble slaktet høsten 2001. (Anja Niedringhaus/EPA/Scanpix)
Sist oppdatert:
Norges forsøk på å bygge en rettsstat i Afghanistan provoserer de samme krigsherrene som Vesten «kjøpte» i 2001.

Angrepet mot Serena Hotel i Kabul har sjokkert Afghanistan-kjennere i hele verden. Den høyt respekterte journalisten Carsten Thomassen mistet livet, og en UD-ansett ligger fortsatt alvorlig skadd. Aksjonen var godt koordinert, og rammet det eneste sivile stedet som var regnet som trygt for utenlandske diplomater.

Taliban var kjapt ute med å ta på seg ansvaret for angrepet, som var regnet som godt planlagt og koordinert. Hotel Serena er for ekstreme islamistiske grupper regnet som symbolet på vestlig forfall, og dermed også et ettertraktet mål. Uansett hvem som skulle bo der.

Taliban ikke eneste fiende
De siste to årene er den ekstreme pashtunske islamistbevegelsen blitt en alvorlig trussel mot president Hamid Karzais regime. Nato har også nesten entydig fokusert på Taliban som alliansens fiende i Afghanistan. På den måte kan også Natos begrensede suksess måles opp mot Talibans terrorregime før 2001.

Det er ingen tvil om at Taliban er Natos verste fiende på slagmarken i Afghanistan. Men flere av Vestens tidligere «venner» kan være en like stor hindring for en Nato-seier i landet.

De reelle maktfaktorene i landet er nemlig ikke president Karzai, men krigsherrene som beskytter sin posisjoner. I betaling for politisk innflytelse gir krigsherrene Karzai støtte – men bare så lenge sentralregjeringen ikke utfordrer deres maktbase.

Andre krigsherrer, som den brutale Gulbuddin Hekmatyar, valgte å stå på utsiden og er nå sett på som en etterlyst terrorist.

Knivsegg
Utenriksminister Jonas Gahr Støre har flere ganger påpekt at krigen i Afghanistan ikke kan vinnes med militære midler. Norge har vært et foregangsland for å gi Vestens engasjement et mer sivilt preg. Før Nato kan trekke sine styrker ut, må alliansen stable på beina en afghansk hær, en politistyrke og en rettsstat. Alt sammen må styres gjennom en sentralregjering.

Men her balanserer Nato på en knivsegg. Forsker Arne Strand ved Christian Michelsens institutt peker på at krigsherrene vil motsette seg ethvert forsøk på å styrke Kabul. Det vil svekke deres makt og i verste fall gi dem motiver for å snu seg mot Nato. Og den kampen er alliansen ikke klar for å ta.

Noe av det mest sensitive ved det norske oppdraget i Afghanistan, er forholdet til den mektige krigsherren general Abdul Rashid Dostum i nord-Afghanistan. Ingen vet nøyaktig hvor mange styrker han kontrollerer, men i fjor vår hevdet han å kunne stable på beina 10.000 soldater for en kamp mot Taliban. Dostum er alliert med Karzai, og er formelt stabssjef i den afghanske hæren.

Krigsherrene velger side
Men krigsherren er kjent som en politisk opportunist. Han var allierte med Sovjetunionen under invasjonen av Afghanistan, før han sluttet seg til motstandsbevegelsen mujahedin. Da 11. september-angrepene kom i 2001 var Dostum i krig med Taliban, og hjalp derfor til med å styrte regimet under den USA-ledede invasjonen. Dostum har begått flere grove menneskerettighetsbrudd, og skal også ha en finger med i den omfattende narkotikahandelen.

Han har ingenting å tjene på at Norge bidrar til å få på plass en rettsstat, noe som vil true hans maktgrunnlag.

Dersom Dostum snur seg mot Karzai, kan situasjonen bli svært farlig for de norske styrkene i nord.

- Det er klart at da kan de norske styrkene havne i en konflikt mellom Karzai og Dostum, sier Arne Strand.

Narkotikabekjemping på is
Forholdet til krigsherrer som Abdul Rashid Dostum er bare en av flere usikkerhetsmomenter rundt styrkingen av en afghansk sentralmakt.

- Man har også folk innenfor politiet som har tatt livet av mange afghanere for å si at «her er det jeg som er i kontroll». Det er den delen av konflikten som vi ikke har fokusert på. Det var vært enklere å fokusere på det andre, sier Strand.

Et helt annen usikkerhetsmoment er narkotikabaronene. Afghanistan leverer nå 90 prosent av all opiumet i hele verden. Natos første løfter om å få bukt med narkotikaproduksjonen er i praksis blitt lagt på is.

Årsaken er ganske enkelt at alliansen ikke kan utfordre krigsherrene som kontrollere produksjon og distribusjon. Ironisk nok kan en god og lukrativ narkotikaavling på kort sikt gjøre det vanskeligere for Taliban å rekruttere fattige bønder.

Krigen i Afghanistan handler ikke om bare om Taliban og Nato. De fleste afghanere står ikke overfor valget om å gi sin støtte til Taliban eller Nato. Alliansen har vært i landet i litt over seks år. Krigsherrene har regjert i deler av landet i flere generasjoner. Da nytter det ikke bare å si at Nato støtter en demokratisk valgt regjering.

I verste fall strander Natos engasjement i Afghanistan på at alliansen ikke makter å «tukle» med de egentlige makthaverne i landet.

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

Våre bloggere