Gå til sidens hovedinnhold

Når Wuilly spiller fiolin, gråter diktatoren

NEW YORK (Nettavisen): Han er 23 år gammel og hjemløs, men for president Nicolas Maduro i Venezuela må Wuilly Arteaga føles som en gigantisk hodepine.

En hodepine som ikke forsvinner.

Og alt Wuilly Arteaga gjør, er å spille fiolin.

Han spilte fiolin foran nasjonalgarden under demonstrasjonene i Caracas 24. mai. Mens befolkningen i den kriserammede søramerikanske nasjonen protesterte mot Maduros regime, og nasjonalgarden angrep dem med gummikuler og tåregass, spilte Arteaga bare musikk.

Situasjonen i Venezuela er ille. Befolkningen mangler mat og elementære ressurser som helsepleie og strøm, mens president Nicolas Maduro og hans regime fengsler motstandere og journalister. De siste månedene har 120 unge mennesker blitt drept under demonstrasjoner.

Arteaga ble også angrepet. Mens han spilte under demonstrasjonen i Caracas, tok en av nasjonalgardens frihetsundertrykkere fram ham fiolinen, ødela den, og gjorde et poeng ut av å levere den tilbake til ham.

Preget av at en av hans venner, Armando Canizales, som også spilte fiolin, nylig hadde blitt drept under demonstrasjonene, brøt den hjemløse 23-åringen sammen i tårer. Video av den gråtende gutten ble raskt en viral hit i sosiale medier.

Samtidig vokste sannsynligvis hodepinen til president Nicolas Maduro.

To måneder senere, under enda en demonstrasjon mot presidenten, ble Arteaga beskutt med gummikule og truffet i ansiktet. Han måtte få behandling på sykehus.

I slutten av juli ble han fengslet og satt innesperret i 19 dager.

Nå er det september og Wuilly Arteaga står foran meg i New York City, inne hos den norske generalkonsulens residens. Thor Halvorssen, den venezuelafødte nordmannen som står bak Oslo Freedom Forum, har hentet ham til byen for å snakke om hvordan nærmere fire milliarder av verdens befolkning lever under diktaturer eller autoritære regimer.

Arteaga er kledd i Venezuelas farger og har tårer i øynene når han snakker om situasjonen i hjemlandet. Han forteller om episoden hvor fiolinen hans ble ødelagt av nasjonalgarden.

- Det er mer interessant for meg å spille fiolin nær de som bedriver undertrykkelsen enn de som protesterer. Da disse onde menneskene som undertrykker oss, lyttet til musikken, begynte mange av dem å gråte og gi meg tommelen opp. Det gikk så langt at én av dem tok fiolinen min og ødela den.

En rekke andre unge musikere besvarte hendelsen ved å ta med seg sine instrumenter ut på gatene og spille frihetssanger over hele landet. En av landets kjente sangere, Oscarcito, kjøpte en ny fiolin til Wuilly Arteaga, slik at han kunne fortsette sin fredelige protest.

- Hvordan startet denne fiolinprotesten din?

- Jeg bor på gata. Jeg har lagt merke til hvordan musikk roer ned folk. Når folk er desperate og ikke vet hva de skal gjøre, blir de beroliget av musikk. Så én dag, ut av det blå, sto jeg nær noen protestanter og da begynte jeg å spille på fiolinen, forteller Wuilly Arteaga til Nettavisen.

Han var svært usikker på hvordan musikken ville bli mottatt. Nasjonalgarden angrep demonstrantene med tåregass og situasjonen så ut til å eskalere.

- Overraskende nok likte faktisk folk at jeg spilte fiolin. De likte musikken. Det motiverte dem til å fortsette å demonstrere, på tross av tåregassen. Jo mer jeg spilte, jo nærmere jeg kom de som kastet tåregassen, fikk jeg dem til å forstå at folk ønsket å demonstrere fredelig, forteller han.

- Jeg tror jeg lyktes. Jeg tror jeg fikk dem til å forstå det. Selv om ikke alle skjønte det, noen av politimennene fortsatte å kaste tåregass, roet mange av dem seg ned.

- Selv om jeg ble skutt med gummikuler i ansiktet, og ble banket opp, fortsatte jeg å spille fordi jeg visste at det ville medføre at færre mennesker ville bli skadet av politiet.

- Har du blitt utsatt for andre represalier fra dem som sitter i makten?

- Ja, selvsagt har jeg det. Det var faktisk svært vanskelig for meg å komme meg ut av landet. Jeg kan ikke være alene på gata, for de overvåker meg og dersom de ser meg helt alene, konfiskerer de sakene mine. Jeg får trusler gjennom sosiale medier og telefonen min, familien min mottar også trusler, men jeg bryr meg ikke om det. Jeg spiller bare videre. Selv om det selvsagt skremmer meg.

- Kommer du til å søke asyl i USA?

- Ja, jeg tror det. Sånn jeg ser det, vil jeg kunne hjelpe det venezuelanske folket mer herfra. Jeg ønsker å hjelpe dem gjennom musikken min.

Og kanskje passe på at hodepinen til president Nicolas Maduro fortsatt er ordentlig vond?

Les også

- FN er et verktøy for diktaturene

Les også

- Det er flaut å snakke norsk

Reklame

Nå kan du trene med Norges beste trenere hjemme i stua

Kommentarer til denne saken