N'DJAMENA, TSJAD (Nettavisen): - Hvorfor er dere her?

En ung afrikansk gutt i 12-årsalderen stiller et spørsmål til Norges utviklingsminister, en blond, ulastelig antrukket 40-åring.

Ministeren er for anledningen plassert på en tronelignende stol. Han stirrer ut på en liten ansamling tsjadiansk ungdom ispedd norske utsendte.

- Vi er her for å lære. Vi vil se hva dere oppnår, svarer Nikolai Astrup med sin sedvanlige dype røst.

Han legger til at Norges er en av verdens største bidragsytere til Unicef, vel vitende om de enorme summene Norge legger i utvikling og bistand. Hele 35 milliarder kroner er budsjettet til millionærarvingen Astrup, som har vært minister siden februar.

Les også: Bjørn Kjos håper han er ferdig som Norwegian-sjef innen tre år

Reisedøgn

Ungdommene i forsamlingen er en av mange som nyter godt av den uvanlige generøsiteten som den norske stat øser over veldedige organisasjoner i den tredje verden. Mye av jobben til Norges utviklingsminister er å reise rundt og se hva pengene går til.

Astrup reiser mest av alle i regjeringen. Han har flere reisedøgn per år enn han tør telle.

- Jeg lurte litt på hvordan min kone ville ta det når jeg fikk denne jobben. Vi har tre barn, tross alt, men det har gått bra, sier Astrup til Nettavisen.

Bare de siste fire ukene har han besøkt fire kontinent.

- Når jeg er hjemme leverer jeg i barnehagen og prøver å delta på fritidsaktiviteter. Men reisingen er den største utfordringer for å få kabalen til å gå opp, innrømmer ministeren.

Hvert år fyller flyselskapet Norwegian i samarbeid med Unicef et fly med nødhjelp til et land med behov for nødhjelp. Denne gangen går turen til Tsjad, verdens femte fattigste land. Med på lasset har de Nettavisens utsendte og Norges utviklingsminister.

Les også: Regjeringen øker innsatsen mot forsøpling i havet

Umulig spørsmål

- Har ungdom i Norge de samme problemene som ungdom i Tsjad?

Astrup får et nytt spørsmål fra en ny tsjadisk ungdom, denne gang en jente i slutten av tenårene.

Et djevelsk vanskelig spørsmål.

Sammenliknet med de utfordringene som ungdommen i Tsjad står overfor, har ikke norske ungdommer noen særlige utfordringer. Men å si nei vil likevel være dårlig takt og tone.

Astrup prøver seg først med et politikersvar.

- Det er ikke det samme, men mange ungdom i Norge har også problemer. De blir mobbet på skolen og likestillingen er fortsatt ikke kommet så langt som den bør komme, sier han.

- Men mangel på elektrisitet og tilgang til internett, er det et problem for norske ungdommer»? vil jenta vite.

Kun ti prosent av innbyggerne i Tsjad har elektrisitet, tre prosent har tilgang til internett. Landet, som allerede har en av verdens yngste befolkninger, vil tredoble antallet innbyggere på 12 år. Nitti prosent kan ikke lese og skrive.

Les også: Syria fikk mest norsk bistand i 2017

- Nei, det er det ikke, sier Astrup, denne gangen mer kontant

- Uansett hva man svarer på det spørsmålet i den settingen blir det feil, sier ministeren senere til Nettavisen.

Dødelig cocktail

Tsjads befolkning skal ifølge helseministeren i Tsjad vokse fra 15 millioner i 2018 til 50 millioner i 2030, altså på tolv år.

Spesielt ille er det rundt Tsjadsjøen vest i landet, hvor kun tre prosent har tilgang til skole, mens ingen har tilgang til helsetjenester.

Les også: 18 drept i Boko Haram-angrep i Tsjad

Der har en dødelig cocktail av klimaendringer og tilstedeværelsen til terroristorganisasjonen Boko Haram skapt en av verdens største humanitære kriser.

- Det er veldig vanskelig å se for seg at Tsjad klarer å jobbe seg selv ut av fattigdom helt på egenhånd, det er som å stå i en bøtte og løfte seg selv etter hanken, sier Astrup.

Les også: – Verden må hindre sultkatastrofe ved Tsjadsjøen

I Afrika er befolkningen ventet å øke med 1,3 milliarder personer innen 2050. Helt i spissen for den veksten er land som Tsjad og nabolandet Niger. Astrup mener vi står overfor en langvarig humanitær katastrofe i området direkte sør for Sahara-ørkenen, det såkalte Sahel-området, som Tsjad er en del av.

Det vil også påvirke Norge og Europa.

- Til syvende og sist er slike problemer en kilde til migrasjon som vil påvirke både regionen og andre deler av verden. Det er ingen tvil om at hvis vi ikke lykkes i en region som Sahel, så kommer det til å få store konsekvenser for Europa. Tsjad tar imot mange migranter og flykninger, sier han.

Les også: UNICEF: En halv million barn i fare i Tripoli

Han tror at hvis vi ikke klarer å gjøre noe med effektene av klimaendringene i de mest utsatte områdene, som Tsjad, vil konsekvenser bli deretter.

- Da er jeg overbevist om at den migrasjonen vi har sett til nå vil fremstå som veldig beskjeden sammenliknet med det vi har vi vente. Vi har en helt åpenbar egeninteresse i at utviklingsland lykkes bedre enn de gjør nå, sier Astrup.

Spurte kona

I januar fikk Nikolai Astrup, da nestleder i Høyres stortingsgruppe, en telefon fra Erna Solberg. Han ble invitert til et møte på Statsministerens kontor på Akershus festning. Han viste ikke hva møtet gjaldt, men han hadde en anelse.

Den blågrønne Jeløya-plattformen mellom regjeringspartiene Høyre, Venstre og Frp var i ferd med å komme på plass. Skulle Astrup, manges favoritt til miljøvernministerposten allerede i 2013, endelig bli utpekt til statsråd?

Les også: Her er de nye statsrådene i Solberg-regjeringen

Før han trappet opp hos regjeringssjefen, tok han en telefon til kona Helle.

Hva skulle han svare hvis Solberg ba han om å blir minister? «Ja», var det kontante svaret fra kona. «Uansett hvilken stilling?» spurte Astrup tilbake.

- Hun svarte ja, "uansett hvilken jobb". Så ble det den jobben med mest reising, sier Astrup.

Selv var han ikke i tvil om at han ønsket jobben.

- Det er den typen sjansen som man må gripe hvis man får den.

«Kvotert» bort

Mange ønsket Astrup som statsråd allerede i 2013, da som miljøvernminister. Jens Ulltveit-Moe var blant dem som ble skuffet da jobben i stedet gikk til Tine Sundtoft, en da relativt ukjent politiker fra Aust-Agder som Astrup selv aldri hadde hørt om.

Les også: - Astrup ble kvotert vekk

Astrup insisterte på at han ikke var skuffet over at han ikke fikk jobben.

- Å bli statsråd er ikke noe man forventer. Jeg har ikke så høye tanker om meg selv at jeg tenkte det var veldig naturlig, sier han.

- Tine Sundtoft skal ha fått jobben som miljøvernminister først og fremst fordi hun hadde riktig kjønn og kom fra riktig del av Norge. Hva tenkte du om at geografi og kjønn angivelig var viktigere enn kvalifikasjonene til jobben?

- Jeg tenker at jeg ikke skal legge med opp i statsministerens valg av statsråder. Det er hun veldig kvalifisert til å gjøre på egen hånd, sier han.

Inntrykk

Programmet i Tsjad varierer fra det oppløftende til det uhyggelige. En flyktningleir der barna spiller fotball, volleyball og møter ministeren med sang på fransk og arabisk, hvorpå han deler ut skolesaker, fraktet hele veien fra rike Norden.

Videre går det i politikonvoi forbi slumområder. I veikanten ser man løshunder, søppel og en endeløs rekke nysgjerrige innbyggere.

Deretter går veien til et mottak for kvinner og barn og deretter et sykehus som behandler småbarn med akutt ernæringsmangel. Mange er fortsatt i livsfare, noen vil ikke overleve.

Barna har votter på hendene for å hindre dem i å rive av sprøyten som mater med intravenøs næring. Sørgmodige, unge mødre sitter ved barnas side.

Det gjør inntrykk på trebarnsfaren Astrup.

- Det gjør sterkt inntrykk å se barn som er så sterkt feilernært og der livet henger i en tynn tråd, særlig når man har barn selv, sier Astrup.

- Hvor ofte ser du slike ting?

- Tsjad er et av de fattigste landene i verden, hvor de humanitære behovene er enorme. Her ser vi mer av dette enn de fleste steder, sier han.

Ærbødig behandling

I Tsjad behandles den ungdommelig utseende ministeren med nærmest kongelig ærbødighet, han reiser i en svart bil i spissen av en politikonvoi, og lytter tålmodig til fortellingene fra de lokale.

Kontrasten til egalitære Norge er mildt sagt påfallende.

- Jeg har jo reist i en del fattige land. Der er man ofte opptatt av formaliteter, hierarki og protokoll. Alt skal gjøres etter boka, sier Astrup.

Han viser til at det handler gjerne om at den politiske lederen har sittet veldig lenge. I Tsjad har president Idriss Déby sittet med makten siden 1990. 66-åringen, som formodentlig må ha uvanlig god helse, har uttalt at han planlegger å sitte til 2033, altså femten år til.

- Maktstrukturen i slike land er bygget opp om at det skal være avstand mellom folket og politikerne. Da er du mindre sårbar for ting som valg, sier Astrup og ler.

- Jeg tenker at man skal være glad for at vi har en annen tilnærming til det i Norge, sier han.

Generøse

Norge er et av landene som gir suverent mest i utviklingshjelp per kapita i hele verden. Er det nødvendig å gi fullt så mye?

- Ja, vi er store. Vi er en stor aktør. Vi er den sjette største bidragsyteren i FN i absolutte tall, sier Astrup og drar tema over på noe annet.

- Vi liker å tro at vi bidrar med mer enn penger. Vi bidrar med innhold og substans. Mange av de innovative fondsmekanismene som vi for eksempel ser på helsesiden har Norge vært arkitekt for. Et eksempel er Cepi, Coalition for epidemic preparedness and innovation, som ble opprettet etter Ebola-krisen. Den har en rekke land sluttet seg til.

- Men spørsmålet er likevel: Trenger vi å gi så mye mer enn mange av våre naboland per innbygger?

- Vi har et forent politisk mål om at det skal være rundt en prosent av BNP til bistand. Jeg forholder meg til Stortingets ambisjon.

- Du synes vel at det er bra at vi gir så mye du også?

- Jeg tenker at Norge er i en heldig situasjon. Og vi har et ansvar for å bidra fordi vi er et rikt land og fordi vi har en egeninteresse av at utviklingslandene lykkes bedre enn de gjør i dag.

- Men gjør vi dette også litt for å få god samvittighet?

- Jeg oppfatter at det er et sterkt ønske og vilje til å bidra i den norske befolkningen. Det er høy oppslutning om dette, sier han.

Telle og måle

Tidligere i år viste en undersøkelse at ni av ti nordmenn var for utviklingshjelp, selv om bare halvparten trodde det ga gode resultater, et resultat Astrup omtaler som «interessant».

- Men sannheten er at det er noe av det vi gjør som virker veldig bra og annet som ikke virker like bra, sier han.

Han viser til at noe er lett å telle og måle, andre ting er vanskeligere.

- Vi har vært med å vaksinere 450 millioner barn. Det har reddet 10 millioner menneskeliv. Det er en veldig håndfast og konkret form for bistand. Andre ting er vanskeligere å telle og veie, som arbeidet for å fremme menneskerettigheter eller forholdene for religiøse minoriteter

- Kan man i det hele tatt gjøre noe med det?

- Det er sammensatt. Det er vanskelig å si om hva som er Norges bidrag, men vi skal jobbe mer for å synliggjøre om vi når målene våre og der vi ikke når dem, sier han.

Rikest

Astrup har en betydelig formue, som kommer fra familie- og investeringsselskapet Pactum, bygd opp av faren Eivind. Utviklingsministeren er god for hele 337 millioner kroner, noe som gjør han til regjeringens og Stortingets klart rikeste. Astrups formue er også et gjentakende poeng i artikler om ministeren.

Da det ble kjent at Astrup ble utviklingsminister ga tittelen seg selv: "Stortingets rikeste får ansvaret for de aller fattigste".

- Hvor lei er du av å høre formuleringen «regjerningens rikeste» og «stortingets rikeste»?

- Det må jeg bare leve med. Sånn er det med den saken.

- Har du forståelse for at det blir tatt opp?

Astrup tar en lang tenkepause.

- Det er i hvert fall ikke overraskende. Det er noe jeg bare forholder meg til i likhet med andre i samme situasjon, som Jonas Gahr Støre, sier mannen med ansvaret for verdens fattigste.