*Nettavisen* Nyheter.

Norske Irak-soldater får ikke rydde miner

Foto: Gunnar Lier (Scanpix)

Den norske styrken i Irak skulle i hovedsak rydde miner og eksplosiver. Men det får de ikke lov til av britene.

08.12.03 14:41

- Vi får rett og slett ikke lov av britene, forteller en løytnant i den norske styrken til NTB.

Det norske ingeniørkompaniet er under britisk kommando, og har derfor den britiske okkupasjonsstyrken som oppdragsgiver. Humanitær minerydding er ikke aktuelt, selv om det på Forsvarets hjemmesider står som den første av oppgavene som er tillagt det norske pansrede ingeniørkompaniet i stabiliseringsstyrken i Irak.

- Britene har et helt annet regelsett enn oss på dette området, noe som kom som en stor overraskelse på oss, sier løytnanten.

- Vi har samarbeidet mye med britene tidligere, men aldri vært underlagt deres regler, sier han.

Ubrukte maskiner
De norske mineryddingsmaskinene som er fløyet ned, står derfor og støver ned i det norske ingeniørkompaniets leir i Al-Shaiba, en halvtimes kjøretur sørvest for Basra.

- Vi har fire mineryddingsmaskiner, jeg tror to av dem har vært brukt én gang, forteller en norsk fenrik i leiren til NTB.

Han er blant dem som undrer seg over gjentatte uttalelser fra forsvarsminister Kristin Krohn Devold, der hun har berømmet den norske styrkens minerydding.

- Det er enkelte oppgaver som militært personell er bedre til å gjøre enn andre, for eksempel minerydding der det er farlig å være, sa Krohn Devold tidligere i år.

Også flere andre norske soldater har overfor NTB de siste dagene stilt spørsmål ved hvorfor den politiske ledelsen i Norge til stadighet trekker fram mineryddingen.

- Ja, det lurer vi på, sier en grenader.

- Vi har vel i grunnen gjort alt mulig annet, sier en annen grenader.

Funnet på lagre
I den norske kontingentens statistikk over ryddede sprenglegemer står det oppført åtte sjøminer, men disse ble ikke funnet til vanns.

- Vi fant noen på et lager. Det er ingen indikasjoner på at det er lagt ut noen sjøminer her, sier løytnant Laursen til NTB.

Hans menn er til daglig ute på elva Shatt al-Arab, som oftest for å transportere soldater fra den britiske okkupasjonsstyrken.

- Vi har aldri sett en eneste mine i forbindelse med vårt arbeid langs elva, forteller Laursen.

Statistikk fra kompaniledelsen forteller også at man har uskadeliggjort 7.500 personellminer og 92 stridsvognminer, men sier ikke noe om hvor disse ble funnet.

- Disse er i hovedsak funnet på og ved lagre, der vi også har funnet mye av de øvrige vi har destruert, forteller en grenader.

Ingeniørkompaniets såkalte EOD-lag har ødelagt drøyt 20.000 sprenglegemer, og har ellers brukt mye av sin tid på å lete etter ueksploderte " bomblets" fra klasebomber og artillerigranater som britene brukte under invasjonen.

De norske ekspertene fikk ikke lov til å ødelegge sprenglegemene de fant, bare registrere og merke dem.

Lurer opinionen
De norske soldatene er ikke alene om å undre seg over hjemlige politikeres sterke fokus på minerydding.

- Dette burde de ha visst om før de dro nedover, sier informasjonssjef Ivar Christiansen i Norsk Folkehjelp.

Hans organisasjon har selv bidratt til å rydde store mengder miner og sprenglegemer i Irak, ved å lære opp irakere til dette arbeidet.

Norsk Folkehjelp har tidligere gått hardt ut mot beslutningen om å sende en norsk styrke til Sør-Irak, og også reagert på at man til stadighet trekker fram styrkens minerydding.

- Den politiske ledelsen har forledet den norske opinionen, mener Christiansen

- Gjør seg godt
- Miner gjør seg godt i mediene, konstaterer Oddbjørn Flem som leder Kirkens Nødhjelps arbeid i det sørlige Irak.

- Jeg har sett det samme på Balkan tidligere. I Bosnia snakket man om ni millioner landminer i 1996, tre år senere var tallet kommet ned i én million. Det var ikke ryddet åtte millioner miner i mellomtida, sier Flem.

- Jeg vet ikke om det ligger kynisme for å få medieoppmerksomhet bak, enhver får gjøre seg opp sin egen mening, sier han.

(NTB-Nils-Inge Kruhaug)

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.