En familie som har fortalt usannheter om oppholdsgrunnlaget, og blitt tatt i disse usannhetene opptil flere ganger, besluttes tilbakesendt til opphavslandet. Det er rett og rimelig.
Man skal ikke få opphold på falskt grunnlag. Det er flere gode grunner til dette, men vi må først diskutere den konkrete saken.
Usannheter og uthaling
Familien ankom Norge i 2012, og fikk asyl. I 2014 fremkom det at de hadde fortalt usannheter til myndighetene om oppholdsårsaken. Da hadde de bodd i Norge i to år. Dersom de hadde fulgt beslutningen hadde de forlatt landet, men det gjorde de altså ikke. De fikk saken for retten og tapte ankesaken i lagmannsretten 2017. I 2018 fikk de nok en gang et pålegg om å forlate landet. For noen dager siden ble de tvangsreturnert. De hadde altså flere muligheter til å forlate Norge frivillig. Dersom de hadde fulgt pålegget første gang hadde de kun vært i Norge i to år.
Abbasi-familien reiser likevel ikke tilbake til Trondheim - forverret helsetilstand
Prøvd for retten
Familens påstand om at de er forfulgt er prøvd for retten, og det foreligger ikke bevis for dette. Altså er det lite sannsynlig at familens liv sto i fare. Mors påstand om at hun er enslig grunnet ektefellens og barnas fars plutselige forsvinning, viste seg også å være konstruert. Dette ble veldig synlig da han plutselig dukket opp i Norge. I sakspapirene fremkommer det at han søkte asyl i Norge i desember 2012.
I dommen er følgende skrevet:
«Videre har Røde Kors, ifølge Landinfo ved landrådgiver Barbo Helling, et system i Hellas som bistår med å spore opp og gjenforene familier som har kommet bort fra hverandre. Det synes utenkelig at familien ikke i løpet av så mange måneder klarte å finne sammen i Hellas.»
Brukte tre millioner på å tvangsreturnere Abbasi-familien - nå er de tilbake i Norge
Da mor ikke lenger var enslig forsørger, forsøkte hun å si at far var voldelig og at hun ønsket skilsmisse. Informasjonen endrer seg og fremkommer fortløpende etterhvert som familien mottar avslagene. Altså skapes det stadig nye grunner for å sannsynliggjøre rett til opphold.
Videre påpekes det at familien har hatt flere mobiltelefoner og at mor hadde glemt PIN-koden og andre sikkerhetskoder til den ene telefonen.
Sykdomshistorien er ingen oppholdsgrunn
Mors sykdomshistorie anses av sakkyndige som lite alvorlig og vurderes ikke som en grunn til opphold. Hvorvidt dette er korrekt vurdert skal jeg ikke uttale meg om.
Barna som omtales er nå 16, 18 og 22 år. Altså er de neppe å anse som barn lenger.
Ambassadør om Abbasi-saken: Familien ble nektet tatt imot fordi de kom uten moren
Det er også på det rene at familien har hatt lengre opphold i Iran. Man kan si mye om afghaneres liv i Iran, men de er verken forfulgt eller truet på livet.
Mennskesmuglere selger oppholds-oppskrifter
Denne typen tilnærming er dessverre ikke ukjent. Man er villig til å være nokså kreative når det kommer til å få opphold i Norge ved å pårope seg beskyttelsesbehov. Smuglere i Tyrkia, Iran og Afghanistan selger oppskrifter på hvordan man får opphold. Hva man skal si og hva man skal konstruere. Lagmannsretten ser ut til å mene at det er nokså sannsynlig at historien er konstruert.
Det er muligens forståelig at familien ønsker et bedre liv, men asylinstituttet er altså ikke tiltenkt dem som ønsker seg et bedre liv. Den er tiltenkt mennesker som er forfulgt og risikerer livet sitt i opphavslandet. Det å la slike tilfeller gå upåaktet hen vil medføre en uthuling av et viktig om noe utdatert system.
Treghet og trenering
Flere påpeker rettssystemets treghet i denne saken, og at familien er etablert. Det er noe mor selv må ta ansvaret for. Allerede i asylintervjuet var mor og far klar over at de fortalte usannheter, og at dette ville få konsekvenser. To år senere etter saksbehandling fikk de pålegg om å forlate kongeriket, de unndro seg utsendelse, anket og dro ut tiden. Dette er også en kjent tilnærming, for de og aktivistene rundt dem er også klar over at slike handlinger vil gi effekt.
Abbasi-søsknene gjenforent med moren
Om UDI, Politiet og retten kan kritiseres for en ting så må det være at de ikke sikret bevisene som forelå på mobilene. Med å bruke utstyr som politiet har tilgang til kunne de enkelt ha sikret seg tilgang til informasjonen som er på disse telefonene og raskere fått klarhet i familens rett til opphold.
Med alt som foreligger ønsker ikke politikere å akspetere beslutningen. Det fremstår som politikere fra SV, MDG og Venstre ønsker å rokke ved hele fundamentet for norsk utlendingskontroll, med alt dette medfører for bæreevnen til det norske velferdssystemet.
Hodeløs politisk opportunisme
Det virker også som såkalte seriøse politikere mener at to års opphold på falskt grunnlag skal belønnes med varig opphold, og at rettsapparatets vurderinger skal tilsidesettes.
Dette vitner om en hodeløs politisk opportunisme.
Det er i det hele tatt underlig at man mener at lagmannsrettens vurderinger av anken skal tilsidesettes. Eller at politikere skal gripe inn i enkeltsaker. I asylsaker er det domstolene, i dette tilfellet lagmannsretten, som beslutter om individets anke skal tas til følge eller ei.
Slike opportunistiske handlinger fra politikere undergraver de institusjoner som er satt til å forvalte lov og orden. Det undergraver også systematikken og objektiviteten som eksisterer i forvaltningssystemet.
Det man muligens ikke tenker over er hvordan denne tilnærmingen truer demokratiet og institusjonene som underbygger dens troverdighet og stabilitet.
Det er prinsippløst og destruktivt.