RING: 02060 E-POST: 02060@nettavisen.no
Ønsker du å sende video eller andre dokumenter? Benytt 02060@nettavisen.no
Kontakt oss

Anmeldelse: «Utøya 22. juli»

Utøya-filmen etterlater deg fullstendig rystet og oppskaket

HOVEDROLLE: Skuespiller Andrea Berntzen har hovedrollen i Erik Poppes film Utøya 22. juli, som har norsk premiere 9. mars.
HOVEDROLLE: Skuespiller Andrea Berntzen har hovedrollen i Erik Poppes film Utøya 22. juli, som har norsk premiere 9. mars. Foto: Tore Meek (NTB scanpix)
Sist oppdatert:
Erik Poppes realistiske spillefilm om angrepet på Utøya er usedvanlig intens og oppskakende. Men den er respektfull, og kanskje også nødvendig.

«Utøya 22. juli»
Norge 2018
Regi: Erik Poppe
Med: Andrea Berntzen, Elli Rihannon Müller Osborne, Jenny Svennevig, Aleksander Holmen, Ingeborg Enes, Sorosh Sadat, Brede Fristad, Ada Eide m.fl.
Aldersgrense: 15 år

Terningkast 5

Mandag har Erik Poppes spillefilm «Utøya 22. juli» premiere på filmfestivalen i Berlin, der den er valgt ut til hovedkonkurransen. Her hjemme vil den få ordinær kinopremiere 9. mars.

Det er ikke særlig mer enn en måned siden den norske filmskaperen hadde premiere på sin dokumentarfilm om Per Fugellis siste måneder, som tidvis ble i overkant svulstig. I «Utøya 22. juli» har Poppe heldigvis unngått de melodramatiske formgrepene, da det åpenbart ikke er noen tvil om at historien i seg selv er mer enn sterk og rystende nok.

Les også: Da Sofie (22) delte sin Utøya-historie ble hun anklaget for å jage «klikk»

Les også: Utøya-overlevende: - Spekulativt å lage film bare om drapene

Ofrenes perspektiv

Det betyr naturligvis ikke at filmen er fri for kunstneriske valg, både hva form og innhold angår. Ikke minst har Poppe og manusforfatterne Siv Rajendram Eliassen og Anna Bache-Wiig, valgt å fortelle om terroren på Utøya fra ofrenes perspektiv, uten å gå inn på han som utførte den.

Jeg er neppe den beste til å vurdere hvorvidt det er for tidlig å fortelle disse historiene – men jeg tror vi har behov for å gjøre det, både for å prøve å forstå og for ikke å glemme. Derfor er jeg heller ikke nødvendigvis enig i at man skal unnlate å forholde seg til gjerningsmannen og hans motivasjon i disse fortellingene. Men for akkurat denne filmen synes det å være en riktig avgjørelse. (Slik sett minner den litt om spillefilmen «United 93», om flyet som ikke traff sitt mål i USA den 11. september 2001, av britiske Paul Greengrass – som for øvrig også lager en film om Utøya-angrepet.)

Oppdiktede rollefigurer

«Utøya 22. juli» begynner med kjente arkivbilder fra bombeeksplosjonen i regjeringskvartalet, som jo var en slags opptakt til hendelsene på Utøya – som altså er hva denne filmen handler om.

Rollefigurene og de spesifikke enkelthendelsene i filmen er oppdiktede, men basert på vitneskildringer og allerede kjente opplysninger om det grusomme angrepet.

Filmens hovedkarakter er 18 år gamle Kaja, som er på AUFs sommerleir med sin yngre søster Emilie. Tidlig i filmen har de to jentene en krangel i teltet, mens usikkerheten om hva som har skjedd i Oslo allerede preger mange av ungdommene på Utøya. Så følger kameraet Kaja videre i møte med andre venner og øvrige ungdomspolitikere, til de etter hvert begynner å høre skudd.

Deretter får vi en intens og svært rystende skildring av kaoset og frykten som preger de 72 minuttene angrepet varer, mens Kaja hele tiden har som mål å finne igjen lillesøsteren sin.

Svært autentisk og intenst

Med unntak av de nevnte arkivbildene i begynnelsen, er «Utøya 22. juli» laget på en måte som gir inntrykk av å være filmet i én lang tagning (jeg er usikker på om dette faktisk også er tilfellet). Det er et dristig valg, ikke minst fordi det krever veldig mye av både av skuespillerne – som nærmest uten unntak er svært unge – og av fotograf Martin Otterbeck.

Men det er et sterkt og effektivt formgrep som ivaretar følelsen av autentisitet og intensitet, og forsterker ubehaget i disse lange og redselsfulle minuttene.

De innledende samtalene som skal gjøre oss kjent med karakterene kan føles en smule konstruerte, men fra og med angrepet inntreffer er filmen meget troverdig. Ikke minst skal nykommer Andrea Berntzen berømmes for sin formidable innsats i hovedrollen.

Les også: Poppe laget Utøya-film for å minne om hvordan høyreekstremisme kan se ut

Velkonstruert og respektfull

Manuset er velkonstruert. Filmen oppleves som en realistisk gjenfortelling av hvordan det kanskje kunne oppleves å være på Utøya denne ettermiddagen, samtidig som man benytter seg av visse dramaturgiske grep i orkestreringen av de ulike karakterene.

Et par av disse grepene er relativt nære hva man kan kalle «hollywoodske» – noe som unektelig er litt farlig for en film som dette. Men de er like fullt også med på å forsterke medopplevelsen vår av alvoret så vel som av meningsløsheten ved denne tragedien, på en måte som kjennes respektfull.

«Utøya 22. juli» er en usedvanlig oppskakende og ubehagelig filmopplevelse, som neppe alle bør oppsøke – men som også kan bidra til å skape empati og forståelse. Den er en på alle måter imponerende utført og muligens også nødvendig film om det nasjonale traumet vi som samfunn ikke kan unngå å forholde oss til.

Mest sett siste uken

Lik Nettavisen her og få flere ferske nyheter og friske meninger!

sterke meninger

Nettavisen vil gjerne vite hva du mener om denne saken, og ønsker en frisk debatt i våre kommentarfelt. Vær saklig og respektfull. Les mer om Nettavisens debattregler her.

Gunnar Stavrum
sjefredaktør

Våre bloggere