Gå til sidens hovedinnhold

Var krigshelten Gunnar Sønsteby virkelig jødehater?

Den underlige striden mellom tre historikere og forfatter Marte Michelet om navngitte krigshelters holdninger til jødene, er det nå opp til Michelet og Gyldendal forlag å svare på.

En av sakene som har kommet i skyggen av det amerikanske presidentvalget de siste ukene, er striden om Marte Michelets bok Hva visste hjemmefronten? med undertittel Holocaust i Norge: Varslene, unnvikelsene, hemmeligholdet.

Striden er viktig, fordi Michelets bok fra 2018 i utgangspunktet rystet oppfatningen av flere sentrale aktørers handlinger og holdninger under krigen. Den fikk også Bokhandlerprisen for beste sakprosa.

De sentrale beskyldningene fra Michelet var at både hjemmefronten og eksilregjeringen i London ble varslet om holocaust, uten å gjøre noe. At flyktningeruter ble stengt for jøder bare fordi de var jøder. At jøder ble utsatt for pengeutpressing. Og at norske historikere aktivt har forsøkt å skjule denne sannheten i ettertid.

Men nå har altså tre historikere brukt to år på å ettergå påstandene fra Michelet. Resultatet ser ikke pent ut:

I boka Rapport frå ein gjennomgang av Hva visste hjemmefronten? mener forfatterne å kunne påvise flere feil, feiltolkninger av kilder og tilfeller av direkte sitatfusk. Jeg skal nøye meg med å omtale to, som begge omhandler krigshelten Gunnar Sønsteby - som døde i 2012.

I boka skriver Marte Michelet:

«Gunnar Sønsteby stengte sitt transportapparat allerede 26. oktober. I en rapport til Stockholm den dagen, altså samtidig som massearrestasjonene av de jødiske mennene var i full gang, skrev Sønsteby at han mislikte sterkt at noen jødiske kvinner hadde fått innpass på en av hans ruter. Han bebreidet disse kvinnene for å sette hele ruten i fare og gjorde det klart at mulighetene til å eksportere over hans ruter heretter skulle «reserveres til dem som er i fare» altså kun motstandsfolk.»

Les flere kommentarer av Erik Stephansen

Ifølge forfatterne gir Michelet i boka inntrykk av at kildematerialet ikke har vært mulig å spore opp. Selv fant de den originale rapporten lett i arkivene til Norsk Hjemmefrontmuseum. Der var ikke ordet jødiske med.

«At disse kvinnene var jødiske, er noe Michelet legger til selv – det står ikke i kilden», skriver Holocaust-forskerne, og legger til:

«Uten grunnlag i kilden som hun har brukt, legger Michelet selv til at Sønsteby ble irritert på at jødiske kvinner benyttet rutene hans. I virkeligheten var det stikk motsatt. Sønsteby hjalp åpenbart jødiske flyktninger».

Det andre eksempelet er et lydopptak der Gunnar Sønsteby ble intervjuet av den sentrale krigshistorikeren Ragnar Ulstein i 1970.

Michelet hevder at Sønsteby ble informert om de omfattende jødedeportasjonene i 1943 tre måneder i forveien, men unnlot å gjøre noe med det. Og ifølge Michelet ble intervjuet med Ulstein stoppet, angivelig fordi de ikke ønsket at dette skulle komme fram i lyset. Michelet skriver:

«Ja, ja, svarer Ulstein, «det er greit det. Men, da, altså, dette spørsmålet ...»

Og så stopper båndopptaket.

Når opptaket kommer i gang igjen snakker de om noe helt annet.»

Men igjen: Etter å ha lyttet på det originale lydbåndopptaket i Hjemmefrontmuseets arkiv, skriver forfatterne at dette slett ikke stemmer. Det er ikke noe stopp i båndopptaket.

«Samtalen som Ulstein og Sønsteby hadde om aksjonene, fortsatte uten avbrudd», skriver de.

For oss ikke-historikere er det selvsagt vanskelig å ta stilling til påstander om hva som står eller ikke står i ulike kilder.

For oss handler det om tillit, og selv må jeg si at jeg leste mesteparten av det som sto om Marte Michelets bok for to år siden med stor interesse. Jeg var til og med positivt innstilt - det er nemlig ikke helt usannsynlig at sentrale aktører i Hjemmefronten har ønsket å blankpusse heltenes ettermæle for kommende generasjoner.

Dermed er det prisverdig at stadig nye «gravere» er på jakt etter kilder som er utelatt, detaljer som er glemt, slik at vi får et stadig mer nyansert og korrekt bilde av krigshistorien.

I tillegg har Marte Michelet antakelig rett i noe av sitt grunnleggende premiss: at det ikke bare var nazistene som ga uttrykk for antisemittiske holdninger på 20-, 30- og 40-tallet.

Det er vinnerne som skriver historien, heter det jo. Men det heter også at djevelen sitter i detaljene.

Derfor er det problematisk når Marte Michelet nekter å svare på spørsmål nettopp om konkrete detaljer, men avfeier kritikken med at de tre forfatterne bare prøver å gjenskape «den gamle fortellingen om motstandsbevegelsens heroiske innsats for jødene» (Morgenbladet 29.10).

«Når hovedmotivasjonen er å finne noe å kritisere meg for, låses jo all tenkning. Det er en uakademisk og lite konstruktiv måte å jobbe på», hevder hun.

Jeg vil mene at det som er enda mer uakademisk og lite konstruktivt, er å ikke svare på konkrete påstander om feil. Det tror jeg også Gyldendal forlag er enig i. Det går ikke an å bare antyde at en av de største heltene under 2. verdenskrig egentlig var antisemitt, eller jødehater, uten å ha vanntette kilder for det.

Dette handler om hvem vi lesere skal ha tillit til. Om Marte Michelet ikke klarer å tilbakevise og/eller forklare konkrete feil, faller troverdigheten også på andre områder.

Derfor er det nå opp til Marte Michelet og Gyldendal å svare de tre historikerne på detalj-spørsmålene deres. Her har jeg vært innom bare to:

  • Hvor har hun det fra at Gunnar Sønsteby skrev i en rapport at han «mislikte sterkt at noen jødiske kvinner hadde fått innpass på en av hans ruter»?
  • Hvor har hun det fra at historikeren Ragnar Ulstein stoppet et intervju med Sønsteby for at ikke «sannheten» skulle komme fram?

Reklame

Verdens smarteste ladekabel til mobil er norsk

Kommentarer til denne saken