Det var politisk redaktør Erik Stephansen i Nettavisen som tidligere mandag rettet kritikk mot Schibsted-avisen for behandlingen av Rolness og et annet medlem av Ytringsfrihetskommisjonen.

I en kommentar fortalte han "den utrolige historien om Kjetil Rolness, hetsing av transseksuelle og framvisning av kjønnsorganer i dokø" - og spurte retorisk: Hvor i all verden var de voksne i VG?

- Snakket om kjønnsorgan

Bakgrunnen var et innlegg sosiolog og samfunnsdebattant Kjetil Rolness selv skrev i kulturavisen Subjekt før helgen. Her fortalte han om sin ubehagelige og langvarige kontakt med en journalist i VG, som skulle ha kommentar til en kronikk avisen hadde mottatt fra Begard Reza i Salam Norge - organisasjonen for skeive muslimer.

Reza trakk seg fra Ytringsfrihetskommisjonen tidligere i sommer, og en av begrunnelsene var hennes påstand om ubehagelige vitser om transseksuelle på det første møtet i kommisjonen. I kronikken til VG konkretiserer hun det slik:

«Rolness begynte å snakke om sitt eget kjønnsorgan. De viste frem sine kjønnsorganer, under klærne, for å «dokumentere» at de var/ikke var transkvinner. Jeg ble helt satt ut av at noe slikt kan skje under arbeidet i en statlig kommisjon.»

Påstandene ble blankt avvist av både Rolness og den andre personen i kommisjonen som skal ha vært delaktig i episoden. Den er også ukjent for de andre medlemmene. Likevel fortsatte VG sine "undersøkelser", slik at Rolness, hans familie og den andre anklagede har hatt uvissheten om påstandene hengende over seg i hele sommer.

Du kan lese Stephansens kommentar her: Den utrolige historien om Kjetil Rolness, hetsing av transseksuelle og framvisning av kjønnsorganer i dokø - og hvor i all verden var de voksne i VG?

Du kan lese Rolness' kommentar her: Sex, løgn og Ytringsfrihetskommisjonen

VG: - En belastning

Mandag ettermiddag beklager VG behandlingen av Rolness. I en epost til Nettavisen Norsk debatt skriver Rolf Sønstelie, som har redaktøransvaret i VG i ansvarlig redaktør Gard Steiros feriefravær, følgende:

«VG kritiseres for innholdet i en kronikk vi har valgt å ikke publisere. Ettersom dette dreier seg om upublisert materiale, kommer vi ikke til å gå inn i det konkrete innholdet. Fra VGs side dreier dette seg om helt ordinær kvalitetskontroll.

Når VG mottar en kronikk med sterke anklager, kontakter vi dem som rammes av kritikken for å høre deres versjon. Om det er uenighet om faktum, gjør vi nye undersøkelser. Det kan for eksempel være å kontakte andre som var tilstede. Dette kan ta noe tid, men er standard journalistikk og nødvendig kvalitetssikring. VG gjorde den jobben alle redaksjoner skal gjøre når de mottar kronikker.

VG besluttet tidligere i sommer å ikke publisere kronikken i den form den forelå. Det fikk skribenten tilbakemelding om. Vi ga ikke samme beskjed til Kjetil Rolness. Det burde vi ha gjort. Vi forstår at ventetiden har vært ubehagelig, og en belastning.»

- Finnes det ingen grenser?

Det er særlig tidsaspektet Rolness var opptatt av i innlegget der han avslørte hva beskyldningene konkret gikk ut på:

«Finnes det ingen grenser for hvilke påstander som kan havne på trykk i kronikker? Eller hvor lang tid en avis kan bruke på å bestemme seg for publisering? Mens de "tiltalte" er informert om anklagene, og ikke vet når – eller om – de havner i gapestokken?»

Han gikk videre, denne gangen rettet mot de 15 kunstnerorganisasjonene som støttet Begard Reza, og i et felles opprop mente at Ytringsfrihetskommisjonen burde ta dette på «det på ytterste alvor».

Om dette skriver Rolness:

«Skjønner organisasjonene i kunstlivet hva slags kampanje de støtter? Ser de ikke at trusselen mot ytringsfriheten ikke bare kommer fra kulturfiendtlige høyrekrefter, men også fra illiberale, irrasjonelle aktører i deres egne rekker?»