Gå til sidens hovedinnhold

Vi er ikke undertrykte

Vi innvandrerkvinner blir generelt sett ned på, utelukkende fordi et mindretall av oss blir tvangsgiftet, har tilknytning til en æreskultur eller har blitt omskåret.

Dette er en kommentar. Det er skribentens holdning som kommer til uttrykk.

Jeg var nylig sammen med en god venn av meg. Han har, som meg, også innvandrerbakgrunn. Selv om han ser stor og barsk ut, er han verdens snilleste mann.

Da vi parkerte bilen på parkeringsplassen ved et kjøpesenter, stod det en middelaldrende etnisk norsk mann der og glodde stygt og lenge på oss. Han stirret og stirret og slapp ikke øynene fra oss.

Les også: Hijab-tvang til nye høyder i Iran

Begeret var fullt

Jeg var kanskje velkledd og sminket. Da jeg småirritert spurte min venn om hvorfor han trodde denne mannen glodde så mistenksomt på oss, svarte han spøkefullt med at han sikkert tror at jeg var tvangsgiftet med min venn. Da rant begeret over for meg

Dette er nemlig noe som har opptatt meg en god stund, dette at innvandrerkvinners kvinnekamp er blitt en unnskyldning for å se ned både på innvandrerkvinner og menn. Innvandrerkvinners kvinnekamp blir dessverre brukt som en slags brikke i innvandringsspørsmålet, og dras frem av enkelte etnisk norske menn som et slags trumfkort.

Les også: Her er kysset det farligste

De gode og progressive innvandrerkvinnene med gode jobber og muligheter blir i liten grad nevnt.

Da jeg for et par år siden drev og datet, var det noen ganger rene marerittet. Jeg regner med at det ikke er blitt bedre, siden debattklimaet er blitt mer polarisert.

Kebab-Mina og avkuttet tiss

På en kaffe-date møtte jeg en kar som mente spøkefullt at muslimske kvinner har fått tissen sin kuttet av. En annen godt voksen mann kalte meg for Kebab-Mina og nektet å ta et nei for nei. Ærlig talt, når skal det bli slutt på den slags nedsettende retorikk og trakasserende oppførsel? Heldigvis fantes det også fine, flotte menn.

Daglig ser jeg innvandrerkvinner med høy utdanning i Oslo. Kvinner som jobber som trikkeførere, leger, sykepleiere, advokater, meglere og mye annet.

Selvvalgt fremtid

Dette er folk som selv fritt velger seg partner, som finner seg jobb og bolig, som er selvstendige, uavhengige og velger det livet de ønsker for seg selv, uten innblanding verken fra familie eller andre. Det skulle bare mangle. Vi bor jo faktisk i Norge, som er et av de beste landene i verden å leve i.

Her kan du lese flere innlegg av Mina Bai.

Det blir så aldeles feil når folk generaliserer som de gjør. Når folk tror at levekårene, og den virkeligheten som en liten minoritet lever under, er typiske for det brede lag av innvandrere i Norge.

Manglende balanse

Samtidig blir det feil å ikke nevne de som blir undertrykt, tvangsgiftet, omskårne, kun fordi enkelte utnytter vår kvinnekamp.

Det er viktig å se nyansene og finne balansen her. Slik jeg ser det, er det nettopp balansen som mangler. Den har forsvunnet ut av vinduet, og i stedet har det oppstått en form for generalisering i det offentlige ordskiftet om æreskultur, tvangsekteskap og omskjæring.

Rettigheter og verdighet

Selv i mitt land, Iran, som er et av verdens mest kvinnefiendtlige land, har cirka 60 prosent av kvinnene høyere utdanning. Velutdannede kvinner finnes overalt i det iranske samfunnet: De jobber både som leger, advokater og arkitekter, noe som er svært krevende i et system som har så kvinnefiendtlige lover og regler.

Les også: - Norges reaksjon er skammelig

Jeg bare spør: Er det mulig å kjempe for sine rettigheter og samtidig bevare verdigheten? For på hvor mange fronter klarer en person å kjempe samtidig?

Det er dette innvandrerkvinner prøver å kjempe imot. Det at en del menn tillater seg å se på innvandrerkvinner som noen stakkarslige, skrøpelige, sårbare små - som noen man kan se ned på, utnytte, ydmyke eller som trenger å bli reddet av nettopp menn.

Reklame

NÅ: Gjør julegavekupp hos Milrab og Fjellsport