*Nettavisen* Nyheter.

Fred Heggen

Vi har ulike sårbarheter

Foto: (Illustrasjonsfoto: Colourbox)

Psykiske påkjenninger gjør noe med oss. Ingen er ett hundre prosent resistent. Samtidig er det et faktum at vi kan reagere veldig forskjellig på det som i utgangspunktet burde være like belastninger. Hvordan kan dette forklares?

Handler det om sårbarhetsområder?

Mens noen reagerer på en psykisk påkjenning med uro, nedstemthet og noen søvnløse netter, kan andre som utsettes for den samme stressfaktoren, gå inn i en psykose eller en alvorlig depresjon. Handler dette kort og godt om at vi mennesker har ulike sårbarhetsområder?

I så fall betyr dette at den konsekvensen en psykisk belastning vil få for en person, avhenger av om belastningen trigger personens sårbarhetsområde eller ikke.

En person som har en sårbarhet for psykose, vil kunne utvikle psykotiske symptomer hvis personen utsettes for visse typer stress, herunder søvnmangel, høyt arbeidstrykk over tid, rusmidler med mer.

En person som har sårbarhet for depresjon, kan på sin side utvikle en depressiv episode, hvis personen utsettes for de samme påkjenningene.

Men også personer uten disposisjon for psykiske lidelser kan få sterke og uventede reaksjoner, gitt at sårbarheten rammes.

En myk buk

Et sårbarhetsområde kan sammenliknes med en myk buk. Dette er områder av sjelslivet som ligger lagelig til for hugg. Det skumleste er at de aller fleste ikke er seg bevisst sitt eller sine sårbarhetsområder. Det blir derfor en nærmest umulig oppgave å skulle beskytte denne sårbarheten. For hvordan kan det være mulig å beskytte noe man ikke vet eksisterer?

En blind flekk

Et sårbarhetsområde blir derfor i de fleste tilfeller som en blind flekk. Denne blinde flekken kan man kanskje bli bevisstgjort gjennom erfaring. Eller ved å gå i terapi. Men selv ikke en terapeutisk prosess som strekker seg over flere år, behøver å være en garanti for at dette skjer. Sårbarhetsområdet kan meget godt forbli i det ubevisste.

Sårbarheten oppstår tidlig

Sårbarheten man tilegner seg for ulike påkjenninger, oppstår tidlig i livet, og blir influert av både genetikk og ytre påvirkning. De arvelige faktorene er således viktige, men minst like viktig er oppvekstvilkårene man som barn står overfor.

Den personlighetsstrukturen vi ender opp med i voksen alder, har nemlig ikke blitt slik av seg selv. Som de aller fleste har erfart, er det tøft å vokse opp. Bare de færreste når voksenlivet, uten visse psykologiske eller personlighetsmessige defekter, som riktignok kan variere i type og alvorlighetsgrad.

En dysfunksjonell forfelder

Er man som barn utsatt for en nær omsorgsperson med en dysfunksjonell fungering, vil dette kunne sette varige spor i barnets sinn. Man betaler en pris ved å vokse opp med en tyrannisk forelder. Eller en alkoholisert forelder. En deprimert forelder. En forelder som begår overgrep.

Det vonde kan være fortrengt

Og selv om man mener man har hatt en noenlunde normal barndom og oppvekst, kan det godt være at det skjedde ting som førte til en sårbarhet i personlighetsstrukturen. Det som skjedde, ble imidlertid fortrengt, og har siden befunnet seg i det ubevisste.

Kanskje blir sårbarhetsområdet aldri aktivert, og man går i graven uten å ha vært seg det bevisst. Eller så skjer det noe; en påkjenning oppstår, mens man er helt uforberedt, og den myke buken ligger følgelig ubeskyttet. Meget smertelig erfarer man da sin sårbarhet for akkurat denne påkjenningen.

Sårbarhet og skam

Et sårbarhetsområde er på mange måter forbundet med en skamfølelse. Men ikke bare skam; også ydmykelse er til stede, og påvirker reaksjonsmåten. Skam er forøvrig noe av det første et barn lærer seg å føle.

Senere i livet aktiveres skammen først og fremst når karaktertrekk eller kroppslige særpreg, som man enten har fortrengt eller har forsøkt å skjule, blir avdekket. Eller når andre hemmeligheter blir avslørt.

Også skamfølelsen varierer fra person til person; det som utløser skam hos ett individ, behøver ikke å gjøre dette hos et annet.

Vi takler stort sett påkjenningene

Selv om vi har sårbarhetsområder, klarer vi stort sett å takle det vi utsettes for av påkjenninger. Vi kan bli skremt, overrasket, krenket eller skuffet. Og vi reagerer med vantro, oppgitthet, avmaktsfølelse, redsel eller sinne.

Noen ganger er våre reaksjoner emosjonelt overdrevne, eller de er påvirket av en trang til å korrigere urettferdighet, eller gjenopprette tapt ære. Kanskje er hevnbehovet flammende.

Likevel henter vi oss stort sett inn igjen etter hvert, slik at den endelige responsen vår blir ganske så rasjonell.

Overflatiske sårbarhetsområder

Dette handler ikke om at noen av oss er flinkere enn andre til å håndtere sine sårbarhetsområder. Slik jeg ser det, er det heller et utslag av at sårbarheten som rammes, ikke stikker så dypt. Det er med andre ord mindre alvorlige sårbarhetsområder som oftest trigges.

For hadde den grunnleggende sårbarheten blitt aktivert, kunne det nok tenkes at reaksjonsmåten ville vært alt annet enn rasjonell.

Det du feilaktig tolker som et sårbarhetsområde

Tenker du at du allerede har avdekket og definert ditt eget sårbarhetsområde? I så fall gjør du nok den feilen at du setter likhetstegn mellom sårbarhet og en underliggende følelse av skyld, skam og dårlig samvittighet.

Kanskje er du veletablert familiefar, gift med en kvinne, men samtidig så håpløst tiltrukket av menn at du daglig frekventerer kjente møteplasser for homofile? Eller du har et alkoholproblem som du av alle krefter forsøker å skjule for såvel familie som kolleger? Eller kanskje en spiseforstyrrelse, som ingen må få vite at du har?

Andre hemmeligheter: En kronisk sykdom du vil holde hemmelig. En notorisk utroskap som du både dyrker og skammer deg over. Et underslag du gjorde på din gamle arbeidsplass for tyve år siden, og som førte til at du den gangen måtte gå på dagen.

Rystet, men ikke utslått

Ja, det vil utvilsomt svi hardt om slike hemmeligheter ville blitt avdekket, for du kunne nok risikert å få svekket omdømmet ditt, i hvert fall for en periode. Du ville blitt emosjonelt rystet, men du ville ikke rast inn i en alvorlig depresjon.

Du ville kanskje bli panisk og rådvill, men du ville ikke blitt irrasjonell i tankegangen, i hvert fall ikke lenge. Etter en stund ville du igjen vært i stand til å gjøre veloverveide, konstruktive valg.

Det du fryktet mest skulle avsløres, var blitt en realitet. Men dette var du likevel forberedt på kunne komme til å skje. På det ubevisste planet hadde du allerede begynt å forberede en passende reaksjonsmåte, dersom hemmeligheten din en dag skulle bli avslørt.

Dette ville imidlertid ikke vært mulig hvis det hadde vært et genuint sårbarhetsområde som hadde blitt belastet. For det ville i så fall vært et sårbarhetsområde du mest sannsynlig ikke visste at du hadde.

La meg ta to eksempler:

1. vignett: Den vellykkede forretningsmannen

Han var en høyt aktet person i både næringsliv og politikk. Han var på mange måter en yrkesmessig suksesshistorie, og vanket blant eliten i samfunnet. Nettverket hans var enormt.

På det private planet hadde han også lyktes; familien klarte seg fint, og var en veldig viktig del av livet hans. Han ble sett på som en psykisk robust person, som godt kunne stå i stormen over tid.

Beskyldninger om økonomisk utroskap

En dag ble han plutselig beskyldt for økonomisk utroskap mot bedriften han var ansatt i. Beskyldningen kom som et sjokk på ham, og det ble ikke bedre at den samlede pressen grep tak i anklagen som om den skulle vært en etablert sannhet. Mediepresset ble med andre ord kolossalt.

Selv om saken ikke var noe mer enn en fillesak, været pressen blod. Og det kom få støtteerklæringer fra mannens mektige nettverk.

Mannen selv bedyret at han ikke hadde gjort noe galt, og at eventuelle uregelmessigheter i hvert fall var av utilsiktet karakter.

Det hjalp ingenting, og hardkjøret bare fortsatte. Etter noen dager i gapestokken valgte mannen å ta sitt eget liv.

Hvorfor denne løsningen?

Hvorfor gjorde han det? Hvorfor stod han ikke bare i det? Hadde saken fått gå sin gang, ville det jo sannsynligvis fremkommet at mannen ikke hadde begått økonomisk kriminalitet. Han ville da ha fått sin personlige oppreisning, og media ville ha måttet bite i det sure eplet, og komme med en beklagelse.

Mange ville i en liknende situasjon stålsatt seg, og kjempet mot de uriktige beskyldningene. Kanskje ville de aktivert nettverket sitt, søkt profesjonell hjelp, eller støttet seg til familien, til den dagen vinden løyet.

For ingen storm varer evig. Og en sak har alltid flere sider. Det vet alle som har levd en stund, og i hvert fall vet de det, de som i lang tid har befunnet seg i nærheten av toppene. Der det kan blåse som hardest.

Klikk på bildet for å forstørre.

Foto: (Colourbox)


Mannens sårbarhetsområde

Men denne kunnskapen hjalp ikke denne mannen. Beskyldningen om økonomiske uregelmessigheter vekket noe i ham - eller traff et ømt punkt - og fylte ham med negative følelser. Kanskje skam, kanskje ydmykelse.

Eller var det krenkelsen i seg selv som ble umulig å forholde seg til, og som førte ham inn i en psykologisk boble, hvor tunnelsynet rådet?

For plutselig fantes det for ham ingen alternative løsninger. Tragedien var et faktum.

2. vignett: Den lovlydige kvinnen

Hun var en beskjeden, familiekjær kvinne som var godt likt av venner og bekjente. Hun var ingen typisk karrierekvinne, for det viktigste for henne ville alltid være barnas og ektemannens ve og vel. Hun følte selv hun hadde et godt liv på alle områder, og hun så for seg at dette ville fortsette også i fremtiden.

Datterens mareritt

Hun ble derfor emosjonelt rystet den dagen da hennes atten år gamle datter gråtende fortalte at noen hadde hacket seg inn på mobiltelefonen hennes, og stjålet nakenbilder av henne.

Dette var bilder datteren og hennes kjæreste hadde moret seg med å ta, og de var selvfølgelig av høyst privat karakter. Nå sirkulerte de på internettet, og for datteren føltes det som om livet var blitt ødelagt for alltid.

Den lovlydige kvinnen

Kvinnen kjente ikke på det tidspunktet verken skam eller ydmykelse på egne vegne, for det viktigste nå var jo å ta vare på datteren. Noen dager senere ble de tipset om hvem bildetyven var, og plutselig hadde de et navn å forholde seg til.

Kvinnen tok derfor med seg datteren, og oppsøkte politiet for der å anmelde denne personen. Fra barnsben av hadde hun fått innprentet at lovlydighet både var en plikt og en æressak, og hun stolte helt og fullt på at politiet var til for å beskytte mennesker som ble utsatt for kriminelle handlinger.

Kvinnen følte hun nå hadde fått en mulighet til å skaffe datteren oppreisning, og hun regnet med at politiet ville aksjonere raskt og målrettet mot personen som holdt på å ødelegge datterens liv.

Henleggelsen

Overraskelsen ble derfor stor, da hun etter noen uker fikk brev fra politiet, hvor det ble opplyst om at saken ville bli henlagt. Hvordan kunne det være mulig å henlegge en sak som dette? Forstod ikke politiet hvilket helvete datteren hennes hadde gjennomgått som en følge av bildetyveriet?

Bildetyven må straffes!

Der og da skjedde det noe med kvinnen; overraskelsen over politiets henleggelse gikk over i en intens følelsesmessig reaksjon, hvor både skam, ydmykelse, krenkelse og hevnbehov inngikk.

Plutselig var det ikke mulig for henne å håndtere problemet rasjonelt. Hovedtanken i hodet hennes ble plutselig satt i autopilot; gjerningsmannen skulle ikke slippe unna. Han måtte straffes!

Politiet måtte forstå alvoret, slik at saken kunne gjenopptas. Kun ved å straffe bildetyven ville datteren få sin oppreisning. Det var ingen annen løsning på problemet.

Den irrasjonelle kvinnen

Og hadde ikke politiet nok materiale til å sikte gjerningsmannen, fikk hun heller hjelpe til med å fremskaffe slikt materiale. Den opprinnelig lovlydige kvinnen bestemte seg derfor for å iscenesette trusler mot sin egen datter, trusler som angivelig skulle komme fra bildetyven eller hans nettverk, som en reaksjon på politianmeldelsen.

De første truslene kom i brevs form. Deretter fulgte andre truende handlinger, som ikke kunne misforstås.

Kvinnen selv så ikke noe galt i det hun gjorde, da hun følte hun kun gav et bidrag til at rettferdigheten kunne skje fyllest. For uten straff av bildetyven var det ingen rettferdighet.

Dessverre for kvinnen tok saken en uventet vending; politiet siktet kvinnen for truslene, og omgivelsene reagerte med sjokk og vantro.

Hvorfor reagerte hun på denne måten?

Hvorfor reagerte kvinnen på denne måten? Det er ikke vanskelig å forstå at hun på datterens vegne opplevde politiets henleggelse som en stor skuffelse. Tyveriet av bildene var udiskutabelt, og man hadde en konkret gjerningsmann å forholde seg til. Likevel tok ikke politiet ut siktelse.

Men kvinnen kunne anket politiets avgjørelse om henleggelse av saken, eller hun kunne gått til sivilt søksmål mot bildetyven. En sivil domfellelse av bildetyven ville uansett ha betydd en moralsk oppreisning for datteren.

Men idet henleggelsen var et faktum, tenkte ikke kvinnen lenger rasjonelt. Hun ble ute av stand til å løse saken på en konstruktiv måte. Tankemønsteret stivnet, og den vanligvis fleksible kognisjonen ble satt ut av spill. Det ble med ett vanskelig for henne å skille mellom rett og galt.

Samtidig ble affektene hennes gitt mulighet til å leve sitt eget liv, og dette var utvilsomt med på å destabilisere hennes evne til refleksjon og selvkritisk tenkning. Handlingene hun iverksatte kunne derfor sammenliknes med et godstog i fart, uten fungerende bremsesystem. Det var bare et tidsspørsmål for det ville smelle.

Klikk på bildet for å forstørre.

Foto: (Colourbox)

Ulike sårbarhetsområder, ulike reaksjoner

Mitt poeng ved disse to vignettene er å illustrere hvordan psykiske påkjenninger kan påvirke oss i ulik grad, alt etter hvilket sårbarhetsområde som rammes.

Beskyldningen om økonomisk utroskap traff et sårbarhetsområde hos den ovennevnte mannen, og gjorde ham aktivt suicidal.

Om det var de stjålne bildene, eller om det var henleggelsen i seg selv, som aktiverte sårbarhetsområdet til kvinnen i den andre vignetten, kan man jo bare spekulere i. Men politiets manglende vilje til å etterforske og straffe bildetyven var utvilsomt med på å forsterke kvinnens desperate forsøk på å påvirke saken.

I begge eksemplene resulterte de psykiske påkjenningene i tragiske utfall. Dessverre skjer nok dette langt oftere enn man tror.

For vi har alle en sårbarhet.

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.

Annonsebilag