«Nei, takk», sa journalisten da jeg først kom til han og sa at vi må gå inn i dette med ungdomskriminaliteten i Oslo. Hva er det som egentlig skjer med ungdommen vår? Hvem er disse unge menneskene? Hva kan gjøres?
Han var skeptisk fordi han visste han kom til å gi vann på mølla til de som mener «utlendinger» er roten til alt vondt i Norge. Han var redd for å henge ut en allerede sårbar gruppe av våre unge gutter og jenter til spott og hate-fest i kommentarfeltene. Og hva godt skulle komme ut av det, egentlig?
Samtidig var vi alle enige om at dette er viktig. Det handler tross alt om barn. Barn som raner, slåss, stjeler og voldtar. Barn skal beskyttes, først og fremst av foreldrene, men også av samfunnet når det trengs av ulike årsaker. En 17-åring som blir dømt for tredje gang (for trusler mot vitner, trusler mot politi og flere tilfeller av vold) er et ganske tydelige tegn på at noe ikke er helt bra.
Og for å sitere voldsforsker Ragnhild Bjørnebekk, som er en av de fremste i Norge på feltet: - Dette kommer ikke plutselig. (Egen sak kommer de nærmeste dagene, følg med).
Det betyr samtidig at noe både kunne og burde vært gjort før denne 17-åringen ble dømt for tredje gang. Det samme gjelder i så fall også for de 83 andre domfelte ungdommene i 2019.
Les den første saken i artikkelserien til Nettavisen om ungdomskriminalitet her
Artikkelserie: Ungdomskriminalitet i Oslo
Nettavisen setter i denne artikkelserien søkelys på ungdomskriminalitet og hvordan man kan bekjempe problemet.
Nettavisen har gjennomgått 58 dommer avsagt i Oslo tingrett i 2019, der domfelte var under 18 på gjerningstidspunktet.
84 mindreårige ble domfelt - sju jenter og 77 gutter. Flere av disse ble dømt for flere forhold.
Det store flertallet av de domfelte har adresse på Oslo øst. Bare tre domfelte hadde i dommen oppgitt adresse på Oslo vest.
De aller fleste av de domfelte er norske statsborgere. Av de 84 domfelte hadde 73 av dem navn som tilsier at foreldrene har en annen kulturell bakgrunn enn norsk.
Totalt ble:
- 33 dømt for ran
- 41 dømt for vold
- 3 dømt for voldtekt
- 34 dømt for narkotika eller andre forhold
24 dømt for vold eller trusler mot offentlig tjenesteperson, primært politi. Flere var dømt for flere forhold.
De færreste ungdommer blir dømt til fengsel. Straffereaksjoner er:
- 37 dømt til samfunnsstraff
- 21 dømt til ungdomsstraff/ungdomsoppfølging
- 7 dømt til bare betinget fengsel
- 22 dømt til fengsel. Flere av disse fikk noe av dommen gjort betinget.
Har du tips eller innspill som du mener bør formidles i serien, ta kontakt med journalist Kjetil Mæland på epost her.
Les også: Dramatisk økning i antall ungdomsstraffer til konfliktrådet
Hvorfor veit vi så lite om våre unge kriminelle gjengangerne i hovedstaden? Hvorfor snakker vi rundt grøten? Hvorfor er det sånn at man «ikke blir overrasket» over at listen over ungdom dømt i Oslo tingrett i 2019, i hovedvekt består av gutter og jenter med navn som indikerer en flerkulturell bakgrunn. De aller fleste av ungdommene er, uansett hvordan enkelte kan vri og vrenge på det, norske statsborgere - dette er vår ungdom og ferdig med det.
Når veldig få tør å snakke åpent og nyansert om et stort samfunnsproblem - for ikke å snakke om noe som gir enorme personlige konsekvenser for ofrene og for de unge kriminelle som må jobbe knallhardt for å få livet på skinner igjen (om de noensinne klarer det, vel og merke) - er det vår plikt som journalister å være modige, stille spørsmål, rapportere og belyse.
Det setter seg «sannheter» blant folk og mannen i gata, men hvorfor skygger eksperter, fagfolk - og også politikere unna temaet? De har et valg: De kan drepe feilaktige myter og de kan gi verdifull kunnskap og nyanser til en betent og vanskelig offentlig samtale. Bare tenk på alle flammende og såre innlegg om «mammapolitiet» som hetser deg om du ikke ammer babyen din, som florerer på Facebook, på Instagram, i blogger og i avisene. Det kan ganges ganske greit opp dersom barnet ditt har voldtatt en annen person.
Det oppleves som at vi «slår inn åpne dører» når Nettavisens gjennomgang avdekker at ungdom med flerkulturell bakgrunn er overrepresentert blant de mindreårige domfelte fra 2019. Samtidig har flere av ekspertene Nettavisen har kontaktet i forbindelse med denne artikkelserien vegret seg for å snakke med oss, spesielt om koblingen mellom ungdomskriminalitet og kulturell bakgrunn og integrering. Men vi har ikke gitt oss. Vi har stilt åpne spørsmål, tøffe spørsmål, vi har testet «etablerte sannheter» på jakt etter nyanser og fakta. De fleste kom etter hvert på glid og har bidratt med å dele kunnskap, tanker og meninger om årsaker og tiltak for våre kriminelle barn. Noen har takket nei.
Det er klart dette er vanskelig å snakke om i det offentlig rom. Det betyr ikke at veien videre er å skyve fakta under teppet.
Når en av de fremste voldsekspertene i Norge, Ragnhild Bjørnebekk, sier til Nettavisen at «tidligstarterne» - altså de som i ung alder begår alvorlig kriminalitet gjentatte ganger - kan oppdages allerede i barnehagen, skjønte vi raskt at her er det mange som ikke tør å gå inn der skoen virkelig trykker. Joda, politikere etterlyser strengere straffer, eller så vil de absolutt ikke høre snakk om «straff» for ungdommer. Men straff er kun en liten del av et stort bilde.
Nettavisens oversikt over domfelte under 18 år i Oslo tingrett fra 2019, viser at det er en stor overvekt av gutter med flerkulturell bakgrunn bosatt på østkanten i Oslo. De har sannsynligvis enten foreldre eller besteforeldre født i et annet land enn Norge. Og hvorfor er dette et poeng, spør du som nettopp demonstrerte mot rasisme og «Black lives matter» foran Stortinget nylig?
Hvorfor skal hudfarge og hvorvidt du heter Mohammed eller Nils, eller hvorvidt mora di går med skaut og foretrekker Al Jazeera framfor Dagsrevyen på TV, ha noe som helst å si i debatten om hva vi kan gjøre for å forebygge bølgen av ungdomskriminalitet som skyller over Oslo i 2020?
Svaret mitt er at etnisitet og hudfarge selvsagt ikke har noe som helst å si, men at det å befinne seg i en kulturell spagat i aller høyeste grad er noe våre politikere bør ta stilling til når de skal utforme politikk som skal «ta knekken på ungdomskriminalitet».
Les også: Eks-gangstere vil bekjempe ungdomskriminalitet i Oslo
Og ikke minst: Uansett hvilken kulturell bakgrunn du har, å ha foreldre som er fattige, psykisk syke, voldelige eller rusavhengige er alle kjente risikofaktorer for blant annet ungdomskriminalitet.
Hvis en eller flere av disse risikofaktorene i tillegg er kombinert med at mora og/eller faren din ikke snakker eller forstår norsk i særlig grad, da bør det ringe varselbjeller allerede før en 13-åring stjeler sin første sykkel eller får sin første pakke med dop som skal selges videre, eller truer noen med kniv.
Dette oppleves som selvfølgeligheter, men i denne artikkelserien stiller vi spørsmål om hvordan denne kunnskapen brukes i praksis der ute i den virkelige verden. Hva skjer rundt den gutten (eller jenta) som står med begge beina planta i risikofaktorer?
Poenget er: Nettavisen ønsket å finne ut mer om hvem ungdommene som begår den mest alvorlige kriminaliteten i Oslo er - hva de eventuelt kunne ha til felles og hva som kan gjøres for å skape et bedre liv for den enkelte - og et bedre samfunn - og ikke minst forhindre at noen blir offer for ungdomskriminalitet. Så enkelt, så vanskelig. Og da ramlet vi raskt over problematikk som handler om det å være flerkulturell i Norge anno 2020, om fattigdom, om integrering og ikke minst om storpolitikk.
Påstand om strukturell rasisme i Norge: Ap-profilen rister på hodet
Vi håper dere finner artikkelserien opplysende og interessant, og at dere bruker muligheten til å heve nivået på vår offentlige samtale om flere svært viktige, men betente temaer som ungdomskriminalitet, integrering og grensen mellom det som skal få være innenfor familiens fire vegger og det som i høyeste grad har offentlig interesse - og hvor det offentlige også må ta ansvar.
Hva mener du? Gjør man nok/riktige tiltak for å forebygge ungdomskriminalitet i Norge og spesielt i Oslo? Eller hva bør gjøres annerledes? Skriv et leserbrev!