Av Øyvind Søtvik Rekstad, taleskriver og skribent

Dette er en kommentar. Det er skribentens holdning som kommer til uttrykk.

Vi tror på samarbeid, klimakamp, likestilling, fargerike fellesskap, den hellige handel og den allmektige guden Globalisering. Og vi har litt rett.

Verden er blitt et bedre, mer rettferdig og minst ti ganger mer velstående sted de siste femti årene.

Likevel møter vår mirakelmaskin av et samfunnssystem nå så stor motstand at det rett og slett er truet. Litt på grunn av systemets svakheter, men mest på grunn av vår ubevisste arroganse overfor folk som ikke har teoretisk utdanning.

Stikk i strid med hva mange akademikere tror, finnes det mange ufaglærte som frykter klimaendringene og tar avstand fra rasisme.

Ørene falt nesten av da jeg på universitetet hørte flere av mine medstudenters holdninger til dem som hadde valgt yrkesfag. «Han er bare bitter fordi han kun er mekaniker», slo et av skolelysene fast.

Les også: Trump får skylden for det meste, men hvem har skylden for Trump?

Sjalusi eller synes synd på?

Siden jeg kommer fra et akademikerfattig sted på bygda, vet jeg at praktikere ikke nødvendigvis er sjalu, men snarere synes synd på oss fordi vi «må drive med kjedelige ting».

Å reparere en bil eller finne frem i et villnis av ledninger, og koble dem riktig, innebærer en annen form for tankevirksomhet enn den vi bruker når vi skriver kronikker, men den er like viktig, verdifull og verdig.

Så dette går begge veier. Ikke-akademikere må også bearbeide sine nedlatende holdninger til skolelys, like mye som den nært beslektede kløften mellom by og land også krever skjerping på begge sider.

Ferske tall viser at tilliten til storting og regjering er mye lavere blant nordmenn med yrkesfag eller utelukkende grunnskole, enn blant oss med høy utdanning.

Skal tilliten gjenreises, må respekten for arbeidsfolk gjenoppstå.

Det burde ikke være så vanskelig, for de fleste manuelle yrker innebærer avansert hjerneaktivitet og krever en fingernemhet som de fleste skolelys bare kan drømme om i våre mest visjonære drømmer.

Les også: Ragnhild (32) er usynlig syk: – Utenforstående vet lite, men mener mye

Å reparere en bil eller finne frem i et villnis av ledninger, og koble dem riktig, innebærer en annen form for tankevirksomhet enn den vi bruker når vi skriver kronikker, men den er like viktig, verdifull og verdig.

Skuffens skarpeste kniver

Akademikere påberoper seg gjerne en majestetisk sans for rasjonalitet.

Men finnes det noe mer ulogisk enn å se ned på folk som kan noe man sjøl ikke kan!?

Heller ikke jurister eller diplomøkonomer er forutbestemt til å være de skarpeste knivene i skuffen, slik NAV-skandalen og Hurtigrutens korona-håndtering gir oss daglige påminnelser om.

Klimafornektere nyter heller ikke noe spesielt vern mot ekstremvær og stigende hav.

Kapteinen på «MS Roald Amundsen» skjønte intuitivt det som ledelsen ikke forsto, og som ingen i disse tider burde trenge helsemyndighetenes råd for å fatte, nemlig at smitten måtte rapporteres.

Elementært sjømannskap trumfet skipslaster med pensumbøker. Slik også sunt bondevett forbausende ofte gjør.

Les også: Gratulerer; takk, for hva da?

Under Utøya-angrepet ble den modigste og mest kompetente krisehåndteringen utført av båtfolk på ferie og tenåringer under universitetsalder, ikke av skolerte mennesker med profesjonelt kroppsspråk og kriseberedskap som levebrød.

Nedsatt oppførsel

Jeg tror arrogansen overfor arbeidere, bønder, butikkansatte og folk uten lengre skolegang er en av hovedårsakene til at stadig flere vender seg bort fra elitens ideer og hiver seg på populistiske bølger.

Og får en sjåfør eller fabrikkarbeider uansett høre at hun ikke skjønner bæra, kan det være fristende å bekrefte fordommen og henfalle til fake news og forakt for vitenskap.

For motstanden mot systemet gir ikke særlig mening.

Uten den økonomiske veksten som handel og innvandring har gitt, ville ikke kritikerne ha hatt Facebook, Twitter og elektroniske duppeditter til å kringkaste kritikken med. Klimafornektere nyter heller ikke noe spesielt vern mot ekstremvær og stigende hav.

Et arbeidsjern som får ukentlige hint om at dagsverket hans har mindre verdi, eller møter rynkede neser fordi han ikke vet forskjellen på pinot noir og cabernet sauvignon, kan bli dørgende lei.

Les også: Altså, hvorfor kunne de ikke bare smøre brødskiver, disse innvandrerkvinnene?

Fake news og forakt

Til slutt så lei at han ikke bare forkaster snobbene som fremfører fordommene, men også idéene deres.

Etter snart tretti år som kysttrønder i hovedstaden lar jeg meg fortsatt fascinere over folk som åpenbart tror det krever minst tretti poeng høyere IQ å uttale ordet «Majorstuen» enn å fremføre det fonetisk like krevende «Majorstua».

Og får en sjåfør eller fabrikkarbeider uansett høre at hun ikke skjønner bæra, kan det være fristende å bekrefte fordommen og henfalle til fake news og forakt for vitenskap.

Dette er selvfølgelig ikke hele årsaken til at stadig flere omfavner den ferdigsmurte protestpakken bestående av FN-motstand, innvandringsskepsis og fornektelse av klimaendringene, men jeg tror det presser flere over i den leiren enn dem som av egen natur ville ha vandret dit.

Stikk i strid med hva mange akademikere tror, finnes det mange ufaglærte som frykter klimaendringene og tar avstand fra rasisme.

Nettavisen Pluss: Alexander (28) håver inn på ny trend: Du kan også sitte på en gullgruve

Og gudene skal vite at heller ikke universitetskorridorene er immune mot eimen av fremmedfrykt som siver inn.

Jeg tror arrogansen overfor arbeidere, bønder, butikkansatte og folk uten lengre skolegang er en av hovedårsakene til at stadig flere vender seg bort fra elitens ideer og hiver seg på populistiske bølger.

Unyttig kunnskap for å heve seg over andre

Det er et eiendommelig trekk ved den norske eliten at den tyr til unyttig kunnskap om franske viner når den skal heve seg over andre.

Les også: Elektrifisering er et råttent kinderegg i klimaets navn

Ikke til litterære referanser, tredjegradsligninger eller Sokrates’ visdomsord.

I det moderne Norge er folk uten utdanning dumme fordi de bespruter sin biff med ketchup, bruker a-endelser, reiser til Gran Canaria eller kaster bort fritiden på å mekke biler. De bruker engangsgrill i parken istedenfor å invitere folk til egen hage og servere dem langkokt og selvkokt mat basert på håndhøstede råvarer fra Parma, Pamplona og Patagonia.

Etter snart tretti år som kysttrønder i hovedstaden lar jeg meg fortsatt fascinere over folk som åpenbart tror det krever minst tretti poeng høyere IQ å uttale ordet «Majorstuen» enn å fremføre det fonetisk like krevende «Majorstua».

Quiz: Test din kunnskap om amerikanske presidenter

Effekten av å bli sett ned på

Kanskje var det ikke effektene av EU-samarbeidet som fikk briter på landsbygda til å stemme for Brexit, men effekten av å bli sett ned på for bred dialekt og forkjærlighet for innfødt ale fremfor finere viner fra de duvende, franske terroirer.

Elementært sjømannskap trumfet skipslaster med pensumbøker. Slik også sunt bondevett forbausende ofte gjør.

David Goodhart har delt moderne mennesker inn i «anywheres» og «somewheres».

Urbane og utdannede mennesker kan bo hvor som helst i verden og åpne seg for alt nytt og fremmed, mens bofaste traustinger aldri kommer seg av flekken. Verken fysisk eller mentalt.

Som samfunn har vi null å tjene på å dyrke og gjødsle denne fiktive motsetningen.

Globaliseringens svakheter

Et ytterligere problem ved vårt beleste hovmod, er at vi har forelsket oss så hodestups i systemet at vi er blitt blinde for dets åpenbare svakheter.

Les også: Stort klimaopprør på gang: Her er årsakene til det

Når industriarbeidere blir overflødige fordi varene deres utkonkurreres, som i USAs rustbelte, er det opplagt at det burde ha vært satset på etterutdanning og omskolering til andre yrker.

Skal vi akademikere selge ideene våre og demme opp for bølgen av klimafornektelse og autoritære strømninger, må vi både bøte på globaliseringens svakheter og slutte å se ned på krevende og livsnødvendige yrker.

Kanskje er det mer globalisering vi trenger, ikke mindre. Globalisering av likestilling, likelønn, arbeiderrettigheter og respekt for ærlig arbeid.

Skal vi akademikere slutte å ødelegge verden, må vi innse at vi alle er i samme båt. Vi er like viktige. Enten vi er by eller land.

Enten vi har fordypet oss i bøker, brøker eller bilbatterier. Vi er alle folk flest.