Foran Idrettstinget har nesten all oppmerksomhet handlet om de tre kandidatene til valget av idrettspresident.

Men det har vært vanskelig å få med seg hva som er den idrettspolitiske forskjellen på dem, og hva de vil prioritere hvis de blir valgt. Etter flere år med negative oppslag og avsløringer av reiseregninger, pengesløsing og hemmelighold trenger vi at Idrettstinget dreier seg om annet enn persondebatt.

Voksende sosiale forskjeller

For å markere at idretten er klar for å gå videre, er det viktigste å ta tak i de voksende sosiale forskjellene. De er omtalt og kritisert gang på gang i lang tid uten at det er gjort noe som monner. Vi må gjøre store endringer høyt og lavt for å kanalisere mest mulig midler og innsats så alle kan få være med.

Hovedtrener i NTG Bærum Fotball, Viggo Strømme, er en av de som har bidratt til forståelsen av dette: «Oslo-fotballen er for lengst blitt klassedelt. Private fotballtilbud koster, treningsavgifter, reiser og utstyr gjør at ikke alle har råd til å være med. Frafallet er stort i områder i byen vi virkelig trenger fotballspillere fra. Både for å utvikle fremtidige toppspillere til landslagene, men også for å sikre god integrering, mangfold og god breddeaktivitet. Fotball må være for alle. » (Aftenposten 18/12 2017)

Mange faller fra fordi det koster for mye

I Grorud IL og mange andre idrettslag på østkanten i Oslo opplever vi til daglig det Strømme skrev så godt om.

Vi har mange barn og unge som ikke en gang begynner med organisert fotball fordi de og foreldrene vet at det koster for mye. Vi har også mange som faller fra når de får regningene for kontingent, treningsavgift med mer. Vi gjør alt vi kan for å unngå at det skjer, og kan søke om støtte fra bydelen til de som er fattige.

Men det er likevel en del som forsvinner fordi det kan være nedverdigende og flaut for dem og familien å fortelle at de ikke har råd. Det handler mer om at vi har for høyt kostnadsnivå i idretten, enn bare om tiltak for de aller vanskeligst stilte. Det trengs en mer ambisiøs fordelingspolitikk i idretten.

  • Det bør brukes sosiale kriterier når offentlig støtte til idrettslagene fordeles. Det er mye vanskeligere å drive klubb i områder hvor det er mange med lav inntekt og kort utdanning, mange enslige forsørgere, stort frafall fra skolen, høyt antall barnevernstilfeller også videre. Det burde være en selvfølge at idretten tar slike hensyn, som vi gjør ved nesten all annen fordeling av offentlige midler. De øvrige støtteordningene, særlig moms-kompensasjonen til idretten, må også endres slik at den i større grad kommer de ressurssvake bredde-klubbene til gode, og ikke i stor grad favoriserer de som har mest å investere med og bruke fra før, slik det er i dag.
  • Det må innføres tiltak for en jevnere fordeling av anlegg som gir alle mer like muligheter til å være med og hevde seg. Idrettens prioriteringer og støtteordninger må tilpasses dette. I hele Groruddalen med 140.000 innbyggere har det til i år ikke vært en eneste kunstgressbane med undervarme så vi kan spille om vinteren, mens dette tas som en selvfølge andre steder i landet - og andre steder her i byen for den saks skyld. Det har vært avhengig av hvor mye støtte fra private støttespillere og sponsorer den enkelte klubb greier å skaffe. For ikke å snakke om haller: I hele Oslo fins det kun én fotballhall som kan leies til en skyhøy pris, som er helt urealistisk for breddefotballen, mens det i andre kommuner er god dekning med haller.
  • Det bør lages et nytt spleiselag mellom stat, kommune og sponsorer for å bidra til flere kompetente trenere særlig for aldersgruppa 12-18 år. I denne alderen stilles det høyere krav til kvalitet og opplegg for at de unge skal ville fortsette med idrett og utvikle seg videre. Pappa- og mamma-trenere er veldig bra, men i denne aldersgruppa trengs det etter hvert noe mer for å opprettholde interessen og hindre det store frafallet vi ser i dag. Vi bør kombinere frivillige trenere og ledere med noen med erfaring og utdanning som kan hjelpe dem til å fungere bedre, løse konflikter og gi veiledning som gjør at det blir mer givende og interessant å være frivillig. De ressurssterke klubbene har råd til dette i dag, men mange lag som kanskje trenger det mest, har det ikke.
  • Hver stein må snus for å kutte ressursbruk i idrettsforbundet og særforbund til konsulenter, seminarer, konferanser, lederlønninger, prosjekter, dyre kontorer, byråkrati, reiser, middager med mer. Hver krone som kan flyttes ut til klubbene og barne- og ungdomsidretten er gull verdt. Det vil gi et signal som motiverer oss på grunnplanet og forteller at i dretten fra topp til tå vil vise den største sparsommelighet og gjøre alt for å støtte grasrot og dugnadsånd.

Likt for alle - uavhengig av resurser og lommebok

Spørsmålet blir om Idrettstinget og det neste Fotballtinget og andre særforbund virkelig vil gjøre en forskjell og lage en sterkere plan for at alle skal få delta i idrett på lik linje, uavhengig av ressurser og lommebok.

Hvis vi alle i idretten bestemmer oss for en slik snuoperasjon - og får en ledelse som lover å gjennomføre den - vil Idrettstinget i helga kunne bli starten på en stor og nødvendig snuoperasjon.