- Graven skal være et personlig minnesmerke, men samtidig står den i det offentlige rom, sier kirkeverge Gerhard August Hansen, skriver Bergensavisen.

Han er kirkeverge i Os kommune og bekrefter at kirken krevde at gravsteinen ble fjernet på grunn av inngraveringen: «Min elskede pøbel»

- Jeg er redd for at ordet «pøbel» kan misforstås og avstedkomme ubehagelige kommentarer og spørsmål overfor familien. Det er ikke sikkert at det kommer godt nok frem at dette faktisk er et positivt kallenavn, sier Hansen.

- Moren kom derfor med forslaget om å sette kallenavnet i anførselstegn, noe vi godtok.

- Skal være sømmelig
Han sier at retningslinjene ved gravsteiner er at steinleverandøren først søker om å få sin stein godkjent. Det ble ikke gjort i dette tilfellet.

- Etter norsk lov skal gravsteinene monteres etter kirkelovforvaltningen. Her heter det seg at det skal være sømmelig.

- Det er forskjell på om meg og deg kaller hverandre pøbler med et glimt i øyet, eller om jeg sender deg et brev og kaller deg en pøbel. Da skifter det karakter, sier Hansen.

- Krenkende og uverdig
- Når du lager et gravminne, så lager du det i den avdødes ånd. Om det kan virke støtende på andre, så er det deres problem, sier Anne-Karin Henne.

Det noe spesielle kallenavnet har en sammenheng. Nathalie var hjertesyk i syv år før hun døde og var inn og ut av sykehuset.

- Når hun hadde gode perioder i sykdommen og hadde energi til det, fant hun hele tiden på sprell. Hun var vår pøbel. Når vi kalte henne «pøbel» lyste det stjerner i øynene hennes. Hun elsket det, forklarer Anne-Karin Henne.

- Dette mener jeg er krenkende og uverdig. Et gravminne er en personlig greie for familien og Nathalies nærmeste. Kirken skal ikke bestemme hvordan min datters gravstein skal se ut, sier hun.

Les flere saker fra Bergensavisen her.