*Nettavisen* Nyheter.

Tommy Sørbø

Ytringsfrihet er å tåle ytringer du ikke liker

Oslo 20190715. Slottet og statuen Slottsplassen i Oslo om sommeren.

Karl Johan var en udemokratisk konge som til og med var motstander av 17. mai. Hvorfor i all verden har vi statue av ham på selveste Slottsplassen?   Foto: NTB scanpix

Bystyresalen i Bergen er prydet med maleriet «Rettferdigheten» av Mathias Blumenthal fra 1762, der symbolet på rettferdigheten; en lys kvinne sitter med foten sin på brystet til en mann med brun hudfarge.

Den brune mannen er ingen realistisk fremstilling av en afrikaner, kun en symbolsk figur fra romersk mytologi, som skal symbolisere ondskap og uvitenhet.

Men fordi et slikt motiv i dag kan få oss til å tenke på politiets behandling av George Floyd, ønsker nå Paul Richard Johannessen fra Miljøpartiet de grønne ønsker å fjerne kunstverket.

Klikk på bildet for å forstørre. Maleri

MDG i Bergen ønsker å fjerne maleriet "Rettferdigheten" som henger i bystyresalen.

Men hvorfor stoppe med Mathias Blumenthal?

Jeg er sikker på at om han og hans meningsfeller hadde gått gjennom kunsthistorien like nidkjært som det de nå har studert Blumenthals maleri, så ville de fleste kunstverk eldre enn hundre år kunne ha lidd samme skjebne, fordi de har et budskap som ikke passer med vår tid.

Jeg oppfordrer han og partiet hans til å begynne med en langs større skandale enn maleriet i bystyresalen i Bergen.

Ta en nærmere titt på et av Norges mest kjente kunstverk «Riksforsalingen på Eidsvold 1814» av Oscar Wergeland. Det som henger på fondveggen i selveste stortingssalen. Se på det papiret personen i forgrunnen, Christian Magnus Falsen leser fra. Der står det: ”paragraf 115”. Og hva handler så den om? Jo, de omstendelige reglene som skal til for å forandre Grunnloven.

Bildet er rett og slett en advarsel til Stortinget om at kongens makt ikke må begrenses. Lorentz Ring som i sin tid bestilte maleriet og fikk det hengt opp i stortingssalen, mente at kongen burde ha vetorett. Kunstverket er rett og slett et angrep på selve kjernen i demokratiet, parlamentarismen. Og det i selveste Stortingssalen.

Få det vekk!

Og hva med det norske riksvåpenet. En løve? Det fantes da ikke løver i Norge i middelalderen. Løven er et symbol som vi har stjålet fra andre sydlige kulturer. Et skremmende eksempel på kulturell adapasjon.

Bort med løven!

Dra ned til Roma og se på Olavsalteret i barokkirken «San Carlo al Corso». Jeg tør ikke en gang fortelle hva det onde som Olav Den Hellige tråkker på forestiller.

Fjern det! Vi protestanter har jo renset katolske kirker for all slags ugudelig fjas tidligere.

Les flere kommentarer av Tommy Sørbø

Og hva med ryttermonumentet over Kong Karl Johan som troner foran slottet? En udemokratisk konge som var imot 17.mai -feiringen, og ønsket å styre sine undersåtter som en streng far.

Riv det ned!

Så døper vi om navnet på hovedgata opp til slottet i samme slengen. Ja, for når vi først er i gang er med storrengjøringen, er det vel ikke noe poeng å stoppe ved det visuelle. Det har de forstått i Bergen, der det nå også har tatt til orde for å forandre navnet på bydelen Møhlenpris, siden den er oppkalt etter Jørgen Thormølen. En mann som for 350 år siden blant annet tjente penger på slavehandel.

Ja, for er det ett sted der fortiden virkelig sniker seg inn på oss med sine utdaterte holdninger, så er det i språket. Og da snakker jeg ikke bare om navn på steder, byer og gater, eller om helt åpenbare nedsettende ord og uttrykk, som det hører med til alminnelig høflighet å ikke bruke på sine medmennesker.

Nei, jeg snakker om de ordene vi tar i vår munn hver eneste dag, og som på forkledd måte leder oss på gale tanker. Ta for eksempel ordet «pøbel». Det er avledet av det latinske ordet ”populus”, som betyr ”folk”. Er ikke det nesten det samme som å si at folk flest er pøbler? Slikt rammer ikke bare folk med en bestemt hudfarge eller etnisitet, det rammer oss alle.

Hvisk ut ordet pøbel!

LES OGSÅ: Hit skal flest nordmenn på ferie i sommer. Får en klar advarsel

Dersom vi føler oss krenket av et hvert utsagn vi selv ikke deler, finnes det knapt grenser for hvor truende historien kan oppleves. Nazistene forsøkte å rense historien for alle jødiske komponister, kunstnere, forfattere og intellektuelle.

Under kulturrevolusjonen i Kina ble Beethoven ansett for å være en dekadent, borgerlig og kapitalistisk komponist, og på 1970-tallet husker jeg hvordan enkelte AKP-ml´ere mente at det å lytte Mozart kunne skape reaksjonære holdninger.

I vår egen tid er det bare å gå til renhetsvanviddet i islamismen for å se det samme: Et hvert bilde eller ytring som viser at det går an å være i verden på en annen måte enn den de mener er den rette, må forbys og tilintetgjøres.

Er det ikke nesten fascinerende å se opptak av IS-krigere som går løs på en totusenfemhundre år gammel sivilisasjon med slagbor og slegge? De kriger en krig de allerede har tapt. For det de demonstrerer på denne måten er ikke styrke, men redsel. Redsel for historien.

Men er det én ting nettopp historien kunne ha lært både dem og alle de som i dag føler seg krenket av våre forfedres ytringer, enten de nå kaller seg antirasister, feminister, konservative, radikale, republikanere, demokrater eller bare folk flest, så er det dette, at enhver kultur som drømmer om å rense ut fortiden og starte på år null, selv er dømt til å gå til grunne.

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.

Annonsebilag