Gå til sidens hovedinnhold

- Et grimt beist av en film

Etterlengtede «Nymphomaniac» er blitt et mektig storverk, og muligens den ultimate Lars von Trier-filmen.

Så er den altså her, Lars von Triers ikke så rent lite forhåndsomtalte «Nymphomaniac», hvor Charlotte Gainsbourg spiller hovedrollen som den nymfomane (eller sexavhengige, om man vil) Joe.

I filmens begynnelse plukkes hun forslått opp i et smug av den boklærde Seligman (Stellan Skarsgård), som tar henne med hjem og gir henne nødvendig pleie. Her forteller hun ham sin dunkle (men også overraskende humoristiske) livshistorie inndelt i åtte kapitler – som til sammen utgir «Nymphomaniac» del en og to, på til sammen rundt fire timers spilletid. Det føles ikke så lenge.

Episk

I mesteparten av den første delen møter vi en yngre utgave av Joe, som i ten- og tjueårene spilles av filmdebutant Stacy Martin (som i likhet med Gainsbourg unektelig gir mye av seg selv, til tross for at det brukes pikante deler av andre skuespillere).

Underveis kommenterer Seligman ofte fortellingen, for eksempel med paralleller mellom fluefiske og sjekking. Det sistnevnte vet han imidlertid lite om, da han selv er Joes rake motsetning: Fri for både seksuelle erfaringer og drifter.

Med denne strukturen får «Nymphomaniac» en slags episk form, nærmest som et storslått litterært verk, med en mengde fantasifulle og/eller intellektuelle digresjoner. Filmen holder seg heller ikke spesielt trofast til realismen, da von Trier, som så mange ganger før, ikke er langt unna skillingsvisens overdrivelser.

Gjennom samtalene mellom Joe og Seligman diskuterer dessuten filmen sin egen troverdighet– og akkurat når du synes den tar litt for mange akademiske avsporinger, adresserer filmen selv problemet. Med slike herlig frekke grep gjør «Nymphomaniac» seg på et vis uangripelig – samtidig som den unektelig er svært kompromissløs, og utvilsomt vil bli møtt med ett og annet angrep.

Om dette er den danske filmskaperens hittil beste film er jeg sant å si ikke sikker på, men det føles i hvert fall som om han har satt alt inn for å lage et slags selvrefleksivt storverk, for ikke å si den ultimate von Trier-filmen.

For den som har sett hans tidligere produksjoner er det artig å merke seg hvordan filmen er krydret med referanser til regissørens egne, tidligere meritter, deriblant «Breaking the Waves», Dogme-manifestet, «Riket», «Antichrist» og hans kontroversielle uttalelser under lanseringen av «Melancholia» i Cannes.

3744441

Ikke nødvendigvis perfekt

Filmen er ikke nødvendigvis perfekt – her finnes skjønnhetsfeil, noen av dem muligens fordi dette er en nedklippet versjon. Den anale publikummer kan også henge seg opp i variert engelskuttale fra den imponerende, internasjonale rollebesetningen.

Men «Nymphomaniac» er uansett et grimt beist av en film, som er mer opptatt av å være interessant enn å være skjønn.

Og interessant er den definitivt. Von Trier er heller ikke redd for å være både banal og (over-)tydelig, noe han skal berømmes for (alt for mange filmskapere forveksler «interessant» med «vag»). Selv om det riktignok blir litt kleint når han mot slutten av del to prøver å sette i gang en ikke spesielt avansert kjønnsrolledebatt – om enn muligens ikke med helt seriøse intensjoner.

HTML EMBED

At filmen kommer fra et ektefølt sted, er det imidlertid liten tvil om. For i langt større grad enn de fleste andre filmer for tiden ønsker «Nymphomaniac» å penetrere en sentral problemstilling knyttet til den menneskelige eksistens.

Og mens vi snakker om djevelen: Ja da, «Nymphomaniac» er seksuelt eksplisitt. Likevel velter den seg ikke så mye i nærbilder av kjønn i interaksjon som noen kanskje hadde forventet seg. Trolig blir det mer av dette i den lovede, halvannen time lengre «directors cut» – som jeg for så vidt ser fram til med nysgjerrighet. Selv om versjon(e) som lanseres nå så absolutt er tilfredsstillende nok.

Terningkast 6

Se flere videoer, intervjuer og bilder fra filmen nedenfor:

HTML EMBED
HTML EMBED
HTML EMBED

Reklame

Spar enkelt 600 kroner med nytt abonnement

Kommentarer til denne saken