Gå til sidens hovedinnhold

Her er det kaldest i verden

Kulderekorden er på 71,2 minusgrader og spyttet fryser til is før det når bakken. Velkommen til landsbyen Ojmjakon i det nordøstlige Russland.

Når isfiskerne fra Ojmjakon drar en fisk ut av vannet, er den stivfrosset i løpet av fem minutter. Her fryser bensinen og melk blir bare solgt i isblokker. Når gradestokken synker til 52 minusgrader, får elevene på skolen fri.

Faren for å fryse i hjel langs skoleveien er for stor, og her er ingen skolebuss. Ojmjakon er jordklodens kaldeste bebodde punkt. Vinteren varer i ni måneder og i 1926 ble det målt 71,2 minusgrader på dette bortgjemte stedet som ligger 750 meter over havet.

Landsbyens største hendelse er den årlige Kuldefestivalen. Da er det blant annet julenissetreff med nisser både fra Moskva og finske Rovaniemi som blir invitert hit av Ojmjakons egen sjefsnisse. Da er det konkurranser, reinsteik, alt mens vodkaen flyter.

I fjor holdt selveste sjefsnissen på å spolere hele festen fordi han – for å holde kulden ute – tømte i seg 10 flasker vodka på 48 timer og livet sto i fare.

Amputerte tærne selv

For i det hele tatt å komme til dette klimatisk ugjestmilde stedet står vi på flyplassen i Jakutsk i 34 minusgrader og venter på at mekanikere skal greie å åpne den fastfrosne flydøren så vi kan komme inn i flyet.

Passasjerene om bord i propellflyet har alle digre vinterstøvler av reinskinn på føttene. Flyvertinnen deler ut den lokale dagsavisen. Hovedoppslaget på forsiden forteller om en reingjeter som et eller annet sted i isødet ble kastet av hesten, skadet seg ganske kraftig og måtte vente i flere uker på hjelp.

Mens han lå der brukte han jaktkniven sin til å amputere tærne etter hvert som de frøs til is. Fyren overlevde. Bildet som følger saken, viser en for regionen typisk innfødt, liten, seig fyr med blekt ansikt, runde kinn, flat nese og øyne som to streker. Da vi etter to og en halv time lander i gullgraverlandsbyen Ust-Nera, er temperaturen sunket til 42 minusgrader. Det er like etter klokken tre om ettermiddagen og solen går akkurat ned for dagen.

Knokkelveien

Ferden videre går i minibuss. Alle vinduene har dobbelt sett glass for å forhindre at den innerste ruten fryser til is.

Da Vladimir Putin besøkte stedet, insisterte Kreml – mot lokale advarsler – på at tjeneste-Mercedesen uten doble vinduer skulle være med. Resultatet ble at presidentbilen ikke kom lenger enn til det første reklameskiltet bak flyplassen.

Sjåføren vår heter Kolja og har en tynn Djengis Khan-bart. Etter fire timer på humpete, hullete veier og over islagte elver, forteller han oss at dessverre, nå er det slutt på de gode veiene. Resten av ferden går langs den såkalte Kolyma-traseen, som Stalin satte sibirske straffanger til å bygge for å kunne hente ut gullet i regionen.

Gullagene står langs traseen med 30 kilometers mellomrom. Det hører med til historien at de aller fleste fangene som bygde veien, overlevde bare ca. tre måneder. Likene ble brukt til fyllmasse. Kolja forteller at vi hver fjerde meter kjører over et lik. Da er det kanskje ikke så rart at lokalt kalles traseen for knokkelveien.

Spytt blir til is

Vi kommer fram til Ojmjakon nærmere klokken tre om natten. Da er det 51 kuldegrader ute. Siden bensin fryser ved 45 grader, slår Kolja aldri av motoren på minibussen. Når du går ut av bussen, kjenner du hvordan den intense kulden brenner i kinnene, som om man har smurt dem inn med kuldesalve.

Første gang du trekker inn luft får lungene kuldesjokk, nesen er som lammet etter et halvt minutt. Men Kolja sier at pytt, dette er da ikke noe. Bare vente til det blir 64 kuldegrader. Da kan man høre at pusten fryser til is, det kjennes som om hvert bein i kroppen er frosset og spyttet blir til is før det treffer bakken.

Ojmjakon kan takke de omkringliggende fjellkjedene for sitt ekstreme klima. De stopper de tunge, kalde luftmassene fra å blåse vekk. Tunge som bly blir de hengende over dalen. I 12 måneder i året er det absolutt vindstille her. Det hjelper litt mot den ekstreme kulden, men til gjengjeld stiger temperaturene til 35 plussgrader om sommeren.

Hestetemmer – møkkajobb

Selv ved daggry er det ingen å se ute. Røyksøylene stiger loddrett til værs mot den skyfri himmelen fra hver eneste skorsteinspipe. De 2300 innbyggerne driver stort sett med innesysler om vinteren. Bortsett fra at de må på utedo. Vannklosett er vanskelig på verdens kaldeste sted. Vannet fryser i kloakkrørene. Bortsett fra TV-apparater og at et par husholdninger har telefon, lever folk her som de gjorde for 100 år siden. Istedenfor vann på flasker eller fra springen står det stabler med isblokker utenfor husveggen.

– Den verste jobben er som hestetemmer, sier Fjodor.

Han burde vite det fordi han er en av dem. Kroppen har han gjemt under flere lag med bukser og jakker og på hodet har han en svær lue ev reveskinn. Han står ute på den åpne tundraen hvor de berømte jakutiske villhestene føler seg hjemme.

De forakter stallen, lever av å spise snø og gresstustene de får tak i under. Villhestene ser ganske harmløse ut med sine relativt korte bein og lodne pelser, men de er meget motstridige når det kommer til å la seg temme. Fjodor er en mester til å ri, men er blitt kastet i bakken av flere av villhestene han har prøvd å temme. Kroppen er så støl og stiv av all julingen at han nesten ikke kan rette seg ut.

Naturens fryseboks

Familier flest lever av mår- og harejakt og oppdrett av kyr og rein. Den eneste industribedriften er meieriet. Men det stenger i oktober og åpner ikke før om våren. Vinteren er nemlig så kald at kyrne ikke engang produserer melk.

Bøndene pakker jurene deres inn i skinnposer for at de ikke skal forfryse. Melken som blir produsert i sommerhalvåret, forderves ikke. Den blir lagret i meierikjelleren ca. en meter under bakken. Der er det minus 10 til minus 15 grader året rundt. Under den hvite frakken har dr. Novgorodov store filtstøvler, hendene skjelver lett. Han er 71.

Den kvinnelige sykepleieren han jobber sammen med, er 72. For flere tiår siden ble han utkommandert av Partiet til å tjenestegjøre som lege i Ojmjakon, minnes han uten å virke bitter. Men slik fungerer ikke det nye Russland. Derfor er det vanskelig å finne en etterfølger til praksisen hans.

Den lille sykestuen kunne trengt et strøk maling, men det han savner mest, er utstyr og medisiner. Han er tom for antibiotika og her er verken operasjonssal eller røntgenapparat. Skolebygningen er heller ikke i en slik forfatning at den greier å holde de 300 elevene varme. De sitter i klasserommene og lærer gangeregler og gloser innhyllet i ulltepper mens de drømmer om en verden der ute som de har sett på TV – med kafeteria, mobiltelefon og Internett.

Redningsmannen

Men det er håp, selv i stivfrosne snører. Og Ojmjakons håp heter Aleksandr Krylov, er 33 år, høy og slank, sønn av en kvinnelig lege, født her, men vokst opp utenfor. Han er blitt rik i byggebransjen og har flyttet tilbake.

Redningsmannen har seks unger med tre forskjellige kvinner og en visjon: å få turister til Ojmjakon. Derfor har han funnet på Kuldefestivalen med Miss Kuldefestival og julenissekonkurranser. Han bygger også stedets første hotell med innlagt varmt vann. Og faktisk, de første turistene har vært her.

Folk snakker fremdeles om de to tyske naturelskerne som kom sist sommer, Elke og Ilse. Før de kom på besøk hadde folk her bare sett vegetarianere på TV. Eller Hollywood-stjernen Ewan McGregor som kom midt på sommeren, kjørende på en motorsykkel. Og sist februar kom en vaskeekte sjeik vassende gjennom snøen i hvit kjortel og ville ha stempel i passet som bevis på at han faktisk hadde vært på verdens kaldeste sted.

Nå venter man bare på at det første privatflyet fra Dubai skal lande på flystripen Aleksandr Krylov har anlagt.

Reklame

Endelig på lager igjen: Verdens smarteste ladekabel til mobil er norsk

Kommentarer til denne saken