Av Tore Wæraas, daglig leder Kunnskapsparken Alta AS

Dette er en kommentar. Det er skribentens holdning som kommer til uttrykk.

Formuesskatten er ikke et problem i en verden hvor det eksisterer perfekt kapitalflyt.

Hvor ressursallokering er en teoretisk øvelse med tall, og hvor man kan være selektiv med tidsserier og kan studere årsakssammenheng mellom to variabler uten å måtte bry seg med å se på andre, hvis man ikke vil.

Skrivebordsøvelser kan være morsomme, men de kan også være verdiløse.

Les også: Solberg går mot Høyre-flertallet: Vil ikke fjerne hele formuesskatten

Virkelighetens verden

I virkeligheten må en norsk bedriftseier ta utbytte for å betale formuesskatten av bedriften(e) hun eier, mens en utenlandsk konkurrent slipper. I virkeligheten kan en bedriftseier måtte skatte av store papirverdier fra fjoråret, da butikken gikk godt - mens butikken går dårlig når skatten skal betales.

Det er ikke mangel på reelle problemstillinger i den virkelige verden, som forsvinner som dugg for solen i akademiske regneøvelser.

For en bedriftseier er den effektive skattesatsen langt mer enn formuesskattens 0,85 prosent. Utbytte som tas for å betale den, skal det skattes nær 32 prosent av. Og før det har man betalt selskapsskatt på 22 prosent. Og arbeidsgiveravgift.

Mer enn bare teoretiske størrelser

Da blir det mindre penger til å gjøre nye investeringer i bedriften, som kunne skapt flere arbeidsplasser. En akademiker som aldri har forholdt seg til arbeidsplasser som noe håndfast, kun som teoretiske størrelser, slipper å ergre seg over det.

Les også: Ap raser mot Høyre-vedtak om å fjerne formuesskatten: – Ekstremt uansvarlig

I noen tilfeller er det kanskje ikke egenkapital å ta av. Da kan man måtte selge andeler i eget selskap for å betale formuesskatten. Andeler som kanskje blir kjøpt av en utenlandsk eier som slipper å betale formuesskatten.

Den følelsen av urettferdighet slipper en akademiker å føle på når hun studerer Excel-arkene sine.

Den manglende lunsj-følelsen

En bedriftseier som har opplevd at en ansatt som spiser lunsj i samme kantine som han selv må sies opp, fordi bedriften ikke går spesielt bra, men formuesskatten likevel må betales, kjenner seg neppe igjen i ideen om at formuesskatt ikke er en utfordring.

En akademiker som aldri har spist lunsj med en ansatt, kun med kollegaer, kan sikkert regne seg frem til at det ikke er en problemstilling.

Det fascinerende med akademikere som har regnet seg frem til at formuesskatten ikke er en utfordring for norske bedrifter, er at de tilsynelatende aldri har snakket med en bedriftseier.

Og hvis de har det, har de neppe lyttet.

Les også: Siv Jensen i full klinsj med Jan Petter Sissener: - Han burde vite bedre

For da ville de hørt historiene om at formuesskatten er et problem. Ikke først og fremst for personen som er i en posisjon til å betale den, men for muligheten til å utvikle bedriften videre, eller til å skape nye bedrifter.

Interesse av å forstå

Og hvis de lyttet, ville de kanskje blitt mer interessert i å forstå. Da kunne de også lært noe om de praktiske effektene av formuesskatten i den virkelige verden. For det krever virkelig en fullstendig frakobling fra den virkelige verden å hevde at siden formuesskatten er en personskatt, så påvirker den ikke bedriften negativt.

Hva tenker egentlig akademikere som avfeier at formuesskatten har negative virkninger, når norsk næringsliv er samstemte i at den er et problem for norsk eierskap? Er ikke erfaringer fra de som har skoen på noe verdt?

Det går fint an å mene at de negative effektene ved formuesskatten er en pris som er verdt å betale, fordi man oppnår andre positive effekter. Det er et ærlig politisk standpunkt. Men å hevde at formuesskatten er uproblematisk, og at det dermed ikke har noen negative effekter å skulle øke den, er å lukke ørene for en utfordring norsk næringsliv har snakket høyt om i flere tiår.

Still deg selv spørsmålet:

Hvis noen tusen fotballspillere sier at det ikke er mulig for én spiss å score 100 mål i én sesong på toppnivå, og noen titalls akademikere sier at det er mulig under de rette omstendighetene; ville du veddet penger på at akademikerne kom til å få rett?

Hvem har rett?

Det er veddemålet vi står overfor. Å lytte til at tusenvis av norske bedriftseiere tar feil når de sier at formuesskatten er skadelig for norsk næringsliv. Eller å tro at noen titalls akademikere har rett når de sier den ikke er et problem.

Les også: Støre: - Høyre er helt besatt av formuesskatten

For et land som står overfor store økonomiske utfordringer i årene fremover, som har et akutt behov for at det skapes flere lønnsomme arbeidsplasser i privat næringsliv, så burde egentlig valget være enkelt.