Gå til sidens hovedinnhold

I land som New Zealand og Australia har innbyggerne i månedsvis kunnet leve normale liv med klemmer, fotballkamper, uteliv og konserter.

Tidligere denne uken startet de først trans-tasmanske flyvningene opp mellom landene. Uten noen form for karantene.

Oppdatering: Flyvningene har blitt midlertidig satt på vent fredag etter at én reisende testet positivt for covid-19.

Også i land som Taiwan og Singapore er det bare en håndfull nye smittetilfeller hver dag.

En rekke indikatorer viser at New Zealand er landet som har klart seg best gjennom koronapandemien, ifølge Covid Performance Index fra australske Lowy Institute. Dette til tross for at landet var dårligere forberedt på en pandemi enn land som Brasil, Sør-Afrika og Indonesia.

New Zealand, som har 5,1 millioner innbyggere, har hatt totalt 2.600 smittede og 26 dødsfall ifølge landets offisielle statistikk. Flesteparten av smittetilfellene skjedde i mars og april i fjor.

Andre land lever en smittefri hverdag mens Norge fortsatt er delvis nedstengt: – Nesten ikke til å fatte

I Norge er Ole Kristian Hartvigsen (39) frustrert over å fortsatt være i «lockdown light». I New Zealand har norske Bjarne Gunnar Vandeskog (61) levd omtrent som normalt i månedsvis.

Norge, som har rundt 5,3 millioner innbyggere, har hatt totalt 109.000 smittede og 734 dødsfall. Smittetrykket er halvert siden toppen i mars, men fortsatt tester hundrevis av nordmenn positivt for covid-19 hver dag. Hjemmekontor, avstand og munnbind er normen, og kultur- og idrettsarenaene er tomme.

Vi har klart oss svært bra i europeisk målestokk. Men hadde vi klart oss enda bedre med en annen tilnærming?

Les mer: – Normalen kan være tilbake i september

Her er livet som før: – Det er til og med litt bedre

Bjarne Gunnar Vandeskog (61) reiste til New Zealand for et midlertidig opphold på seks måneder i desember 2019. Covid-19 og arbeidsrelaterte faktorer har gjort at han foreløpig har blitt værende i landet i 16 måneder i stedet.

Som sosialantropolog har han registrert at tilnærmingen til Norge og New Zealand har vært ulik, men Vandeskog understreker at han ikke har forsket spesifikt på koronahåndtering.

I området nordmannen bor i, blomstrer nå kulturlivet, turistnæringen og restaurant- og utelivsbransjen.

Den newzealandske økonomien har gått bedre enn de aller fleste eksperter hadde forutsett, og landets nominelle BNP er anslått til å bli 287 milliarder kroner høyere i 2024 enn forventet. Folk kan gå på fotballkamp, klemme hverandre, gå på jobb som før og ta en øl på den lokale puben.

New Zealand var dårligere forberedt på en pandemi enn Norge, ifølge en rangering fra 2019 om pandemiberedskap. Mens Norge endte på en 16. plass, var New Zealand på en 35. plass. Da koronapandemien skylte over landet i slutten av februar og begynnelsen av mars i fjor, vedgikk myndighetene at landet var dårlig rustet og at helsevesenet ikke ville tåle påkjenningen som kunne komme. 25. mars stengte landet ned fullstendig ned.

Kun bensinstasjoner, matbutikker og helserelaterte institusjoner fikk holde åpent. Smittetallene stupte som følge av nedstengningen, og målet ble oppjustert fra å «flate ut kurven» til å knuse viruset fullstendig. Smitten skulle ikke kontrolleres - men elimineres - av hensyn til helsevesenet, sa statsminister Jacinda Ardern.

Etter syv uker, 13. mai 2020, ble nedstengingen opphevet. 103 dager etter at smitten kom til landet i slutten av februar, var New Zealand var helt smittefritt 8. juni 2020. Siden har smitten kommet tilbake i mindre omfang, men har blitt effektivt slått ned hver gang. Myndighetene har blitt hyllet for sin tydelige, vidstrakte og empatiske kommunikasjon.

Konsekvensen av den norske og den newzealandske strategien er tydelig, mener Vandeskog.

– På så og si alle livets kvalitetsskalaer er livet her nede ikke bare like godt som før pandemien - det er til og med bedre. Folks tillit til styresmaktene er høyere enn før. Folks opplevelse av trygghet for liv og helse er høyere. Den nasjonale selvtilliten har økt. Alt dette fordi landet som helhet klarte å eliminere viruset, og så har klart å bekjempe det på nytt tre ganger til, sier Vandeskog.

61-åringen snakker ofte med venner og bekjente i Norge, og får med seg historier og inntrykk gjennom å lese norske nettaviser. Han mener kontrasten mellom livet i New Zealand og Norge er betydelig.

– Mitt inntrykk fra Norge er at befolkningen sliter og er trøtt, og at mentale og emosjonelle vansker tårner seg opp. Utelivsbransjen og kulturbransjen ligger brakk, og tiltakene blir stadig flere, hyppigere og strengere. Kommunikasjonen er forvirrende, og ingen - selv ikke Erna Solberg - forstår dem, sier Vandeskog.

Mener Norge kunne gjort som New Zealand

Vandeskog mener Norge også kunne ha stengt grensene og oppnådd en lignende hverdag som i New Zealand. I juridisk forstand har Norge stengt grensene før, men unntakene har vært for mange, mener Vandeskog. Totalt har rundt 300.000 reist inn i landet i år, hovedsakelig fra Sverige, Polen, Danmark, Litauen og Finland.

En annen som mener at Norge kunne valgt en annen strategi, er Ole Kristian Hartvigsen (39).

Han savner en debatt om Norges strategiske tilnærming, og mener det ikke har vært en reell offentlig diskusjon om muligheten for å fjerne smitten helt fra samfunnet.

I et debattinnlegg i Bergens Tidende skriver Hartvigsen at det «nesten ikke er til å fatte» at norske myndigheter og norsk offentlighet ikke så mot New Zealands erfaringer da smitten var på sitt laveste i fjor sommer.

– Det er helt naturlig å trekke erfaringer fra et annet vestlig land som har lyktes så godt med strategien. Likevel har den norske tilnærmingen vært omtrent uforandret siden mai i fjor, og det har fått enorme konsekvenser for oss som bor her. Jeg vil påstå at vi fortsatt lever i et mer eller mindre stengt samfunn når vi ikke kan møtes som vanlig og ha et meningsfullt kultur- og uteliv, sier Hartvigsen. til Nettavisen

Narrativet om at man enten må velge liv og helse eller en velfungerende økonomi har så til de grader blitt motbevist av situasjonen i New Zealand og Australia, mener Hartvigsen. 39-åringen mener norske myndigheter har hatt mange muligheter til å velge en helt annen strategi.

– Vi er fortsatt inne i en pandemi, og det er fortsatt gode argumenter for at de ikke er for sent å endre retning. I januar, da det dukket opp nye mutasjoner og man på mange måter trakk i håndbrekket, kunne vi valgt å gå for en null-strategi. Da kunne vi kanskje feiret en normal påske, sett fotball med publikum og planlagt for en normal 17. mai, sier Hartvigsen.

Han anerkjenner at det er flere relevante og reelle forskjeller mellom New Zealand og Norge, men savner i det minste en debatt om hvorfor to land med omtrent like mange innbyggere lever så til de grader forskjellig med pandemien.

– At New Zealand er en øygruppe er en fordel, men på ingen måte en forutsetning for god smittehåndtering. Kanskje hadde stengte grenser vært en umulig og stor kostnad, men jeg savner konkrete anslag og en debatt som kunne belyst hvorfor det hadde vært umulig, sier Hartvigsen.

Les også: Hvor mye smitter egentlig koronaviruset utendørs?

Koronakommisjonen: Ingen motsetning mellom å spare liv og å ta hensyn til økonomien

Da covid-19 kom til Norge, måtte regjeringen raskt ta stilling til hvilken langsiktige strategi myndighetene skulle velge for å håndtere viruset.

Forskning fra Imperial College fra 16. mars 2020, som raskt ble en del av beredskapshåndteringen i Norge, pekte ut to retninger basert på erfaringer fra asiatiske land og modellsimuleringer:

En «brems»-strategi, som var i tråd med det Norge og de fleste andre land tenkte, var at inngripende tiltak først skulle settes inn når det var mye smitte i samfunnet. Målet var å flate ut smittekurven og styre smitten slik at helsetjenestene ikke ble overbelastet.

En «slå ned»-strategi gikk ut på å sette inn så kraftige og inngripende tiltak at reproduksjonstallet ble presset under 1. Få ville bli syke og dø. Men det ville bli tøft å opprettholde tiltakene fram til en effektiv behandling eller vaksine var på plass.

Ifølge Koronakommisjonens rapport utløste forskningen diskusjoner blant helsemyndighetene og i regjeringen. FHI var, ifølge rapporten, usikre på om en «undertrykk»/«slå ned»-strategi ville være mulig, mens Helsedirektoratets anbefaling var å velge en «slå ned»-strategi. Utover april 2020 ble det tydelig for regjeringen at «brems»-strategi ikke ville fungere, og at «slå ned»-strategien var veien å gå. Statsminister Erna Solberg (H) var imidlertid ikke fornøyd med ordet «slå ned», og regjeringen endte til slutt på «kontroll».

Kombinasjonen av «TISK» - testing, isolering, smitteoppsporing og karantene - og tiltak i kommuner med lokale utbrudd, viste seg å fungere helt fram til høsten 2020. Da kom det en ny nasjonal smittebølge som siden ikke har blitt slått ned.

«Ved inngangen til 2021 ser det ut til at land som har satt inn tiltak tidlig i forløpet, har klart seg med mindre inngripende tiltak over tid enn de som ventet til smitten var mer utbredt. Samtidig ser det ut til at de økonomiske kostnadene har blitt mindre i landene som satte inn tiltak tidlig», skriver Koronakommisjonen.

Dilemmaet som utkrystalliserte seg tidlig i pandemien i Europa og Nord-Amerika var om vi skulle redde liv og helse ved å sette inn tøffe, inngripende tiltak, eller om vi skulle redde økonomien ved å holde hjulene i gang. En analyse fra Det internasjonale pengefondet (IMF) som Koronakommisjonen viser til, slår på mange måter fast at enten/eller-scenariet ikke har vært reellt:

«Selv om inngripende tiltak så ut til å ha store kortsiktige økonomiske kostnander, var IMFs vurdering at slike tiltak kunne bane vei for en raskere økonomisk gjeninnhenting», heter det i rapporten.

Les også: Smittetrykket er halvert siden toppen i mars

Samfunnsmedisiner: – Burde Norge holdt grensene stengt? Ideelt sett, ja.

Geir Sverre Braut er lege, spesialist i samfunnsmedisin og professor i helsefag ved Høgskulen på Vestlandet. Som et at tolv medlemmer i Koronakommisjonen, har han fulgt norske myndigheters håndtering av koronaviruset tettere enn de fleste.

Som resten av Koronakommisjonen, er han kritisk til at norske myndigheters manglende plan for å håndtere importsmitte i forbindelse med gjenåpningen etter første smittebølge.

– Dersom målet hadde vært vedvarende lavt smittetrykk eller ingen smitte våren 2020: Burde Norge - sett i ettertid - stengt grensene over en lengre periode, og heller valgt en framgangsmåte à la den Australia og New Zealand valgte?

– Burde Norge holdt grensene stengt? Ideelt sett, ja. Men jeg tror ikke det hadde vært mulig med en landbasert grense og den politiske debatten som foregikk. Det hadde vært praktisk umulig, sier Braut og fortsetter:

– Når det er sagt, så kunne Norge hatt en mer strategisk og gjennomtenkt tilnærming til hva formålet med karantene og testing ved grensene skulle være. I etterpåklokskapens lys har myndighetene drevet med mye prøving og feiling, og vi har ennå ikke funnet et godt nok svar på hva som fungerer.

Koronakommisjonen peker på at regjeringen ga etter for press fra lobbyorganisasjoner som NHO og Norsk Industri under gjenåpningen. Braut tror og håper at både regjeringen og interesseorganisasjonene har lært.

– Jeg tror ikke at vi får diskusjonene som vi hadde i fjor sommer nå, fordi de fleste arbeidsgivere har opplevd smittesituasjoner i egen bedrift og vet at det ikke er bare-bare å håndtere. En fortellingsbasert frykt har blitt til en realitet for mange, og det tror jeg mange vil ta med seg inn i sommeren. Fremover, med økt vaksinasjonsfrekvens, er det viktig å ikke tro at vi bare kan riste av oss koronapandemien og tro at alt er over, sier Braut.

Les også: Konspirasjonsteoretikere dør av korona, men konspirasjonsteoriene - og viruset - lever videre. Dessverre

Statssekretær: – New Zealand er en øy med flere mils avstand til andre land

Kunne og burde Norge fulgt mer nøye med på hva et land som New Zealand gjorde, og fulgt deres eksempel? Statssekretær Lars Jacob Hiim (H) i Justis- og beredskapsdepartementet mener det er vanskelig å sammenlikne forutsetningene Norge og New Zealand har for å håndtere en pandemi.

– New Zealand er en øy med flere hundre mils avstand til andre land. Tradisjonelt har New Zealand dekket behovet for arebiedsinnvandring med særskilte program, oftest med seks måneders tillatelser, sier Hiim.

Norge har en lang grense mot Sverige og daglig pendling over grensen, samt arbeidskraft fra ulike land som pendler med kortere tidsrom.

– Vi er også bundet av EØS- og Schengen-forpliktelser, som gjør at arbeidstakere fra Sverige og EØS er en stor del av norsk arbeidskraft innen viktige næringer og helsevesenet. New Zealand har også hatt unntak for enkelte typer arbeidsinnvandrere som essensielle helsearbeidere, sier Hiim.

New Zealand-bosatte Vandeskog mener det ikke hadde vært umulig å stenge viruset ute selv om Norge ikke er en øy.

– Et hovedargument mot å stenge grensene, er at Norge ikke er en øy og at det derfor ikke er praktisk mulig. Det er selvsagt enklere å sikre grensene til en øy, men et land trenger ikke å være en øy for å få til det samme som New Zealand. Kina og Vietnam har fått til omtrent det samme, minner Vandeskog om.