*Nettavisen* Økonomi.

Erik Stephansen

Ari Behn: - For en påfugl, kunne vi si. Så glemte vi å legge til at det er slike påfugler vi elsker.

Prinsesse Märtha Louise, Emma Tallulah Behn, Leah Isadora Behn og Maud Angelica Behn legger blomster på båren under bisettelsen av Ari Behn i Oslo domkirke.

Prinsesse Märtha Louise, Emma Tallulah Behn, Leah Isadora Behn og Maud Angelica Behn legger blomster på båren under bisettelsen av Ari Behn i Oslo domkirke. Foto: Håkon Mosvold Larsen (NTB scanpix)

En gripende minnestund i Domkirken er over. På Slottsplassen står blomster og levende lys alene tilbake. Hva er det som gjør at Ari Behns død griper oss så sterkt?

Mange har allerede skrevet vakre minneord om Ari Behn. Noen har trukket fram ett av sine sjeldne møter med ham. Det er mange som vil vise at de var i hans krets.

La meg derfor si det med en gang: I likhet med de aller fleste nordmenn, møtte jeg aldri Ari Behn. Jeg leste den første, oppsiktsvekkende novellesamlingen hans, «Trist som faen» fra 1999, opphavet til tatoveringen av den berømte 6-eren.

Likevel gjorde hans død et sterkt inntrykk på meg.

Jeg har sett at den har gjort sterkt inntrykk på mange andre også. For vi er så få her i landet. Og i dag sitter jeg i Oslo domkirke, sammen med 900 andre, og sørger over forfatteren, kunstneren, kjendisen - og ikke minst mennesket Ari Behn.

I andre enden av Norges hovedgate, på Slottsplassen, minner blomstene og alle de tente lysene mest av alt om reaksjonen etter den folkekjære kong Olavs død i 1990.

Hva er det som griper oss så sterkt?

Den viktigste årsaken er selvsagt hans dramatiske bortgang, og familiens forbilledlige åpenhet rundt selvmordet. Talen til 16 år gamle Maud Angelica Behn ved farens båre er en av de viktigste og mest gripende jeg noen gang har hørt. Den vil bli stående lenge.

En annen grunn er at Ari Behn var med å fornye kongehuset. Sammen med Mette Marit var han med å skape interesse - og debatt:

Debatt om hva kongehuset skulle være, og om hva kongehuset kunne «tåle».

Også vi som egentlig er republikanere, men som gjerne kaller oss situasjonsbestemte momarkister, kunne engasjere oss i dette. La oss si det slik:

Om Haakon hadde funnet seg ei berte fra Bærum med plisseskjørt og perleøredobber, hadde vi vært dørgende uinteressert. Og det samme med Märtha Louise - om hun hadde slått seg sammen med en blazerkledd regnskapsfører fra Bygdøy.

Ari Behn var noe nytt. Noe utfordrende, og nesten skandaløst - som samtidig ga kongehuset ferske og nyttige impulser.

Men kanskje er likevel ikke dette hovedgrunnen til den sterke reaksjonen.

Klikk på bildet for å forstørre.  

Mange har tent lys og lagt blomster og personlige hilsener til Ari Behn på Slottsplassen.

Kanskje er den egentlige grunnen dårlig samvittighet.

Jeg skal ikke snakke for andre, bare for meg selv. Men jeg innrømmer å ha vært med på å gjøre narr av Ari Behn. Heldigvis ikke offentlig, men i lystig lag. Sammen med venner, der vi har ledd av hans ekstravagante stil, hans lysfontener og hans stemte s-er.

For Ari Behn fikk mye tyn i offentligheten mens han levde. Han kommenterte selv sitt liv i det nådeløse rampelyset i bildene sine. Ha ha ha ha, malte han i ett av dem.

LES OGSÅ: Ari Behn selger kunst for millioner

Og vi var med på det.

- For en påfugl, kunne vi si, når han utropte seg selv til den nye vinen på Theatercafeen. Eller slengte hansken i bordet og utfordret til duell. Eller mente at hver dag er en fest, og at han var dens smykke.

Så glemte vi noen ganger å legge til at vi elsker slike påfugler. Det er jo slike påfugler vi elsker.

Og så er det slutt.

I kjølvannet av hans plutselige selvdød har mange kommet med rosende ord om hvor varm han var, ja - så forblommende har beskrivelsene vært at enkelte har pekt på behovet for heller å snakke godt om de levende. At vi må passe på å snakke godt om folk mens de lever.

Jeg innrømmer at det treffer meg. Det gjør at jeg skammer meg litt. For hvem var jeg som kunne le av Ari Behn? Som ikke kjente ham, som aldri har møtt ham?

Psykologer har påpekt paradokset i at det ikke nødvendigvis er de lykkeligste og mest harmoniske ekteparene som sørger mest - eller verst - ved partnerens bortgang. Men kanskje heller de som hadde det vanskelig, de som kranglet, der dårlig samvittighet blandet seg i sorgen.

Kanskje er det slik også med den norske offentlighetens forhold til Ari Behn.

Dersom det er slik, bør vi kanskje bruke sorgen og ettertanken til å minne oss selv om å være rausere med hverandre. Særlig overfor de som ikke er A4, de som ikke er akkurat som alle andre. De uvanlige. De som setter farge på det livet vi alle skal leve her på jorden.

Kanskje er det en menneskelig refleks å le sammen med flokken. Men kanskje kan Ari Behns bortgang være enda en påminnelse om at flokken ikke alltid er det beste stedet å være.

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.

Annonsebilag