I julen åpnet Hydro det som er Norges største utenlandsinvestering på land noensinne. Det gigantiske aluminiumsverket Quantalum sysselsetter 1.100 ansatte og kostet cirka 33 milliarder kroner å bygge.

Hydro, som er kontrollert av den norske staten og næringsminister Trond Giske, bygger gradvis ned norsk aluminiumsproduksjon og satser i utlandet.

Det er ingen ulykke. En oversikt i Dagens Næringsliv i dag viser at syv norske verk forbruker 25 terrawatttimer strøm. Det er rundt 20 prosent av all norsk elektristetsproduksjon, og verkene sysselsetter ikke mer enn drøyt 4.000 ansatte.

Noen dristig spådom er det ikke at Hydro de neste tiårene vil fortsette nedbyggingen. Mye skjer ved rasjonalisering: I dag produserer verkene mer aluminium med halvparten så mange ansatte som på 70-tallet, og det er mulig å effektivisere energibruken slik at man smelter aluminium med mindre strøm.

Dengang industrien var en maktfaktor i Norge, sa tilhengerne ofte litt foraktelig om serviceyrker at «vi kan ikke leve av å klippe hverandre».

Tidligere statsråd Victor Normann er tillagt motsitatet: «Vi kan ikke leve av å smelte aluminium til hverandre».

I dag gjør oljeeksporten at vi lever godt av å klippe håret på hverandre, samtidig som vi lar andre produsere maten vår og smelte aluminiumen vi trenger.

Dersom vi ikke åpner for mer arbeidsinnvandring har vi ikke noe annet valg enn å bygge ned de virksomhetene som har minst verdiskapning. Vi trenger de 4.000 norske aluminiumsarbeiderne i helse- og omsorgsyrker, og vi kan bruke elektrisiteten til noe mye mer lønnsomt enn å konkurrere med lavkostland med rimelig energi - som Qatar.

Dette vet selvfølgelig statminister Jens Stoltenberg, men han er smart nok til ikke å utfordre velgerne sine ved å si det offentlig.

Slik sett er halvstatlige selskaper som Hydro og Telenor ypperlige redskap for politikere som trenger en buffer mellom seg selv og nødvendig (og ønskelig) rasjonalisering.

Men forestillingen om at industri og stål er mer verdt enn helse og omsorg sitter dypt i oss alle. Den forestillingen må Norge som land kvitte seg med. Selskaper som Fast, Tandberg og Nycomed viser at vi har evne til å utvikle internasjonale, kunnskapsbaserte eksportbedrifter.

Under titusenvis av norske juletrær lå det i år harde pakker med Apple ipod og Amazons Kindle. Det er sikkert noe alumiumium i musikkspilleren og lesebrettet, men i virkeligheten er det verktøy som gir brukerne tilgang til leseopplevelser og musikk uten å gå veien rundt fysisk produksjon.

Verden går videre - selv uten industrien.