*Nettavisen* Økonomi.

Gunnar Stavrum

Dagbladet tilpasser seg en statsstøtte som premierer elendig økonomisk drift

 

TJENER FOR MYE: Dagbladet og redaktør Alexandra Beverfjord vil ha pressestøtte, men kritiseres for å ha for høyt overskudd og utbytte til eierne. Foto: Ørn E. Borgen (NTB scanpix)

Milliarder i pressestøtte pumpes inn i aviser som går med underskudd år etter år.

I fjor fikk Klassekampen 42,9 millioner kroner i produksjonstilskudd. Sammen med gjengangere som Nationen, Dagsavisen og Vårt Land har de fått rundt 1,5 milliarder kroner de siste ti årene.

I samme periode har Mediehuset Nettavisen hatt åtte år med overskudd på totalt over 100 millioner kroner uten fem øre i produksjonstilskudd eller momsfritak.

Det reiser to sentrale spørsmål:

  • Hvorfor skal pressestøtten være en statlig premie til selskaper som ikke evner å sette tæring etter næring?
  • Og hvorfor fortsette særordninger fra da avisene kom ut på papir i en digital virkelighet hvor annonsekronene fordeles på alle, og hvor alle kan distribuere gratis over hele verden?

Nå føler «pressestøttebaronene» presset fra Dagbladet, som har søkt om produksjonsstøtte. Både politikere og medieøkonomer er i villrede.

I et stort oppslag i Klassekampen fortelles det at Dagbladets eiere tømmer kassen og henter ut 100 millioner kroner - for så å søke om pressestøtte.

Klikk på bildet for å forstørre.  

TAPPES: Klassekampen slår opp at Dagbladets eiere i Aller tok ut 100 millioner kroner i utbytte og konsernbidrag fra Dagbladet i fjor. Foto: Faksimile (Klassekampen 16. august 2019)

Svaret på det er enkelt: Hvis pressestøtten skal gå til kroniske tapsforetak uten egenkapital, så er det lønnsomt å tilpasse seg reglene og melde seg på i kampen om pressestøttemillionene.

Da må kassen tømmes, og så må man skille ut avisen og sørge for at den taper penger.

Med andre ord en effektiv demonstrasjon av dumskapen i dagens mediestøtte. Men løsningen er ikke særregler som utelukker Dagbladet - det trengs en totalopprydning for hele ordningen.

Dagbladet er for øvrig ikke unike. TV 2 får 135 millioner kroner i året for å ha hovedkvarteret minst 100 kilometer fra Oslo (utrolig men sant), og den kommersielle kringkasteren går med store overskudd og sender hundrevis av millioner kroner i utbytte til eierne i danske Egmont.

Avis Produksjonsstøtte 2018
Klassekampen 42,9 millioner
Vårt Land 36,9 millioner
Dagsavisen 32,1 millioner
Bergensavisen 29,2 millioner
Nationen 22,9 millioner
Dagen
16,2 millioner

Det er særlig to veier til å få mye pressestøtte. Enten å være en såkalt riksspredt meningsavis (meningsløst begrep i en tid hvor internett sprer meninger over hele verden, og det ikke er en stor mangel på meninger) - eller å være nummer to-avis med en stor konkurrent.

I siste kategori finnes Bergensavisen, iTromsø (8,2 millioner) og Rogalands Avis (5,9 millioner).

Totalt ble det betalt ut 313 millioner kroner i produksjonstilskudd for 2018, viser tallene fra Medietilsynet.

Når det gjelder 2019, er søkefristen ute, men tildelingene ennå ikke vedtatt og offentliggjort. Ifølge Medietilsynets hjemmeside skal produksjonstilskuddet til nyhets- og aktualitetsmedier bidra til et mangfold av nyhets- og aktualitetsmedium over hele landet.

Den opprinnelige begrunnelsen for gunstige ordninger til nummer to-aviser og landsdekkende, meningsbærende aviser var at de hadde et handikap i konkurransen. Det var dyrt å distribuere papiraviser over hele landet, og annonsekronene gikk til de største avisene med store målgrupper.

Begge deler er passé. I dag koster digital distribusjon ingenting. Og både nummer to-avisene og de meningsbærende avisene får nøyaktig sin rettferdige andel fordi annonsørene kjøper annonser programmatisk, og lager sine egne målgrupper på tvers av flere medier.

Problemet er ikke Dagbladet, men en mediepolitikk som var godt egnet for 1970-tallets medievirkelighet, men som bommer på en digital virkelighet der Facebook og Google er viktige konkurrenter som driver skattefritt.

I praksis er dagens støtteordning et sugerør inn i statskassen for noen få støttebaroner, med Klassekampen, Vårt Land og Dagsavisen i første rekke - mens lokalaviser som Dølen, Drangedalsposten, Fjell-Ljom og Fjordenes Tidende får under en halv million kroner hver.

Mens altså Nettavisen - som bare er digital, men som har lesere over hele landet - har tjent penger i ti år uten fem øre i pressestøtte.

Tilbake til Dagbladet: Er det rimelig at en tidligere løssalgsavis kommer inn i ordningen for produksjonsstøtte etter å ha tømt kassen og delt ut 100 millioner kroner til eierne i Aller Media?

Svaret mitt er ja, så lenge ordningen er så elendig utformet. Hva Dagbladet gjør med overskudd de har opparbeidet før pressestøtten, er irrelevant. At avisen tilpasser seg ordningen er bare rett og rimelig så lenge konkurrentene får millioner av kroner fra staten hvert år.

Hva bør skje?

Mediestøtteutvalget (som jeg satt i) leverte en utredning som foreslo å legge om mediestøtten, slik at den ble plattformnøytral og nøytral i forhold til forretningsmodell. Tanken var at det er likegyldig om avisen kommer på papir og koster penger, eller er gratis på nett, så lenge journalistikken er god.

Løsningen er å avvikle den direkte produksjonsstøtten og lage en ordning som er lik for alle, nemlig null i arbeidsgiveravgift for mediebedrifter. Da ville man premiert virksomheter som både har journalistisk arbeidskraft, men som også evner å drive økonomisk fornuftig.

Etter seks år med borgerlig regjering har vi et NRK som er økonomisk sterkere enn noensinne og en foreldet mediestøtte som er flikket på, men ikke lagt om.

Det er ingen grunn til å sjokkeres over at Dagbladet tilpasser seg en statsstøtte som er en statlig millionbonus til bedrifter som går med store underskudd år etter år.

Hva mener du? Har mediestøtten utspilt sin rolle, og er du for eller imot at Dagbladet kan få pressestøtte hvis de andre avisene får støtte?

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.

Annonsebilag