Norsk økonomi er på vei inn i tunge tider, men kommune-Norge krever mer penger og vil fortsette som intet har skjedd.

- De tvinger frem velferdsskutt, sier Oslos byrådsleder Raymond Johansen som en reaksjon på forslaget til revidert nasjonalbudsjett.

Det er samme person som for noen uker siden ikke ville permittere en eneste av kommunens ansatte, angivelig fordi det ville flytte kostnader over til staten.

Nå styrer Oslo kommune mot underskudd. Det betyr i virkeligheten at de bruker flere penger enn de har, i stedet for å sette tæring etter næring.

Og her er kjernen: Ingen norske private bedrifter får kompensert alt de taper. De fleste - som Hurtigruten - opplever at de påståtte romslige støtteordningene ikke treffer eller treffer bare sånn delvis.

Konsekvensen er tusenvis av oppsigelser, over 400.000 midlertidige arbeidsledige og bekymring i familieøkonomiene over hele landet. Folk må spare penger, bedriftene må knipe inn der de kan.

I det reviderte budsjettet får kommunene 10,8 milliarder kroner i krisemidler. Av dette er 5,5 milliarder kroner mer enn beregnet inntektsbortfall og merutgifter. I mine øyne står kommunene og de offentlig ansatte bakerst i køen for verdig trengende akkurat nå.

Mange kommuner har skutt seg selv i foten. Blant dem er hyttekommunene som kjeppjagde vinterturistene unna og opplevde milliardfall i lokal mat- og serviceomsetning. Det var panisk, unødvendig og dyrt, og nå kommer de økonomiske konsekvensene.

Oslo gjorde kort prosess og stengte alle restaurantene fordi noen fåtall barer ikke tok nedstengningen på alvor. Tusenvis av restaurantansatte gikk rett ut i ledighet, omsetning forsvant - og i neste omgang inntekter til Oslo kommune.

Og når man skulle åpne igjen, slepte kommunen beina etter seg og gjorde vondt verre for de ansatte, for restauranteierne og i neste omgang for kommunekassen.

For å være brutal: Med relativt få innleggelser for covid-19 er det (heldigvis) foreløpig ikke blitt noe av den varslede enorme arbeidsbyrden for helsearbeidere heller. Det rapporteres om andre sykehusavdelinger som gikk for halv maskin, og fastlegene klager på lite å gjøre.

Men for all del: For lærere, barnehageansatte og mange helsearbeidere har det selvsagt vært en tøff tid med bekymringer og omstillinger, uansett om de jobber i privat eller offentlig sektor. All ære til dem!

Poenget er at fylker og kommuner er mer enn sykepleiere og helse. Det er kommunale byråkratier, godt betalte politiske ledere, en haug konsulenter (2,3 milliarder i konsulentbruk i Oslo kommune, for eksempel). Når private bedrifter står stille i åtte uker, er det grunn til å tro at arbeidsbelastningen har sunket tilsvarende i noen av de kommunale tjenesteorganene. Men de ser vi ikke, for de er på hjemmekontor.

La oss se på tallene:

• Fra 2015 til 2019 økte kommunenes driftsutgifter fra 389 til 476 milliarder kroner.
• Uten vesentlig flere innbyggere økte altså utgiftene med 87 milliarder kroner på fire år.

Så hvordan ligger det an i Oslo i forhold til resten av kommune-Norge?

Fra 2015 til 2019 har driftskostnadene i Oslo økt fra 51,2 til 64,4 milliarder kroner. Det er en utgiftsvekst på 26 prosent på fire år, og klart høyere enn resten av kommunene, som har økt kostnadene med 22 prosent.

Nå er det jo fint med utgiftsvekst hvis kommunene har råd til det, og det virkelig gir bedre tjenster for innbyggerne. Det er også fint med gode pensjonsordninger, men ikke så fint hvis det betales av skattytere som alle har fått dårligere pensjonsordninger. Da blir det urettferdig (Oslo har 71,5 milliarder i pensjonsforpliktelser til de ansatte, ifølge tallene til Statistisk sentralbyrå).

Hva er løsningen?

I likhet med alle private bedrifter må også kommunene ruste seg for dårligere tider. Det betyr at de må gjennomgå kommunale budsjetter med lupe og finne kostnader de kan kutte. Med nesten 500 milliarder å ta av, burde det ikke være umulig.

Når private bedrifter kutter kostnader og reduserer antallet ansatte, så er det rett og rimelig at offentlig sektor gjør det samme. Og når private ansatte blir permitterte eller får null og niks i lønnsoppgjør, så må det være rettferdighet her også.

Her er ett forslag: I 2019 hadde norske kommuner lønnskostnader på 231 milliarder kroner, mens Oslos andel var 24,8 milliarder, ifølge Statistisk sentralbyrå.

Før korona drømte og budsjetterte man med lønnsvekst, men det er en kostnad som bør kuttes i år. Når offentlig sektor verken har permitteringer eller oppsigelser, og de ansatte samtidig drar nytte av ekstremt lav rente, bør det være null-oppgjør i offentlig sektor, inkludert både ansatte, ledere og politikere. En trygg jobb er luksus i disse koronatider.

Dette forslaget sparer kommune-Norge for 5-6 milliarder kroner i årlige utgifter, mens Oslos andel blir over en halv milliard.

Mitt forslag er at de pengene øremerkes til sommerskolen.

PS! Hva mener du? Er det på tide at også offentlig ansatte tar sin del av dugnadene ved å stå over lønnsoppgjør i år, eller bør de får økte lønninger? Skriv et leserbrev!