Med 18 måneder igjen til valget og utsikter til valgnederlag er risikoen på kort sikt liten ved å gå ut av regjeringen.

Samtidig har historien vist at Fremskrittspartiet vokser når partiet står for noe og tar oppgjør med makten. Det er vanskeligere innenfor en regjering av fire partier, der kompromisser er hverdagen.

For et populistisk parti er det vanskelig både å ha makt og ta oppgjør med makten. Fremskrittspartiet har taklet utfordringen med å sitte i regjering, samtidig som partiet er offentlig uenig med sin egen regjering.

At partiet reagerer på at flertallet i regjeringen vil hente hjem en IS-kvinne, er ikke overraskende. Fremskrittspartiets landsmøte var glassklart på at det ikke under noen omstendigheter skulle skje.

For å forstå sprengkraften i denne saken er en mulig parallell å tenke hva Kristelig Folkeparti ville gjort hvis flertallet fulgte forslaget fra Venstres prinsipprogram, og gikk inn for å utvide selvbestemt abort til eksempelvis 18. svangerskapsuke.

Praktisk er saken med IS-kvinnen liten. Alle er enig at hun som norsk statsborger har rett til å komme tilbake til Norge. Alle er også enige om at Norge kan hente hjem hennes syke barn. Uenigheten står på om staten skal gjøre noe som helst for å hjelpe en deltaker i flere terrororganisasjoner tilbake til Norge.

Nå står hardt mot hardt: Enten får Fremskrittspartiet noen innrømmelser fra de andre partiene, eller så går partiet ut av regjeringen. Partiet har ikke mye å risikere på gallupene ved å gå ut av regjeringen.

Det store spørsmålet er hva som skjer hvis Fremskrittspartiet går ut av regjeringen. De fleste tror at vi da får en blågrønn mindretallsregjering med Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre, men det er ikke sikkert.

I et slikt alternativ har statsminister Erna Solberg 63 mandater i Stortinget, og må regjere med vekselvis støtte fra Fremskrittspartiet 27 mandater og de rødgrønne partiene, som totalt har 81 mandater.

Formelt kan Fremskrittspartiets statsråder trekke seg fra regjeringen og erstattes med nye statsråder fra Høyre, Venstre og KrF uten at Stortinget må gi den nye regjeringen støtte.

Det naturlige er at de tre blågrønne partiene da setter seg sammen og lager en ny politisk plattform, og invitere Fremskrittspartiet til å være et uformelt støtteparti. I praksis vil politikken da bli mer sentrumsrettet - og Fremskrittspartiet står fritt til å markere sin politikk mot innvandring, bompenger og høye skatter.

Noen velgere vil straffe de borgerlige partiene for rot, men det er ikke utenkelig at alle de borgerlige partiene kan tjene på dette. For Venstre og Kristelig folkeparti blir det mye enklere å fronte en tydeligere politikk og komme over sperregrensen igjen.

Men taperen blir samarbeidsklimaet på borgerlig side. Etter at Carl I. Hagen og Fremskrittspartiet felte Høyre-regjeringen til Kåre Willoch i 1986 skapte det tiår med vondt blod på høyresiden, og det tok nesten 25 år før Frp kom inn i regjering.

Alternativet er at Erna Solberg kaster kortene, slik at det må dannes en ny regjering. I så fall går oppdraget til Arbeiderpartiets leder Jonas Gahr Støre, og Siv Jensen får den tunge oppgaven å forklare borgerlige velgere hvorfor partiet for andre gang felte en borgerlig regjering og åpnet for en rødgrønn. Det er ikke noe ønskedrøm.

Når mange i Fremskrittspartiet likevel ønsker å gå ut, så bygger det på en antakelse om at det fortsatt vil være en borgerlig regjering med Erna Solberg som statsminister. Da er tanken at partiet kan tjene på å stå utenfor og presse regjeringen mot høyre, samtidig som partiet kan fri til sine velgere med primærstandpunkter som nei til bompenger, mindre innvandring, fortsatt oljeutvinning og lavere bilavgifter.

PS! Hva tror du? Går Fremskrittspartiet ut av regjering og hvem blir i så fall statsminister etterpå? Skriv et leserbrev!