Det er veldig vanskelig å leve på dagen i går. Like vanskelig som å gå på ski på snøen som falt i fjor.

Heldigvis har vi i Norge hatt politikere og ledere for idrett, organisasjoner og selskaper som har gjemt de raske brillene i skapet for å bruke kikkert inn i framtiden. Vi, Norge, valgte å gjøre oljen til en langsiktig ressurs for fellesskapet. Da vi begynte å få mye penger satte vi pengene på bok. I 1948 startet vi Norsk Tipping, og vi valgte at overskuddet skulle bygge vår langsiktige satsing på idrett.

Les også: Økonomer må aldri få lov til å være i nærheten av penger

Eksemplene er mange. Felles for de gode, langsiktige satsingene er en felleskapskapitalisme. Mange velger å kalle det for en norsk modell. En hybrid, om du vil, mellom sosialismens deling av alt og kapitalismens veksttanke.

Det er lett å angripe løsningene vi har valgt med kortsiktig argumentasjon. Det er mulig vi kunne tjent mer i 1972 om oljen var privat. Det kan være at ved å åpne spillmarkedet for alle aktører at vi, fellesskapet, kunne tjent mer i 2020.

Hva med 2050? Hva med 2100?

Korte løsninger gir rask oppmerksomhet

Det størst problemet vi opplever i dag er at det er de korte løsningene som får overskrifter, fokus og oppmerksomhet. Den tabloide, lette løsningen for det følelsesmessig er best der og da.

Les også: Butikkdød for idioter

Selskaper kan styres måned for måned, kvartal for kvartal, eller kanskje i beste fall for et år. Det går alarmbjeller fra første til åttende etasje om en inntektslinje trender dårlig i en måned, selv om den måneden før satte rekorder. Den samme kortsiktigheten siver inn i alle vegger fra politikk til organisasjoner, logikk og våre følelser om valg vi tar. Politikk blir i beste fall med en horisont på fire år.

I markedsføring tenker vi på resultatene i dag uten å se på langsiktig effekt. Vi blir alt for opptatt av de små tallene uten å se lange linjer. Ett av problemene er at vi i våre siloer blir redde for å snakke om ting utenfor våre egne områder, og enda verre ikke vil høre på hva folk utenfor våre egne områder sier eller mener. Det er lettere å finne et problem, løse det raskt og gå så videre. Operative løsninger er mye mer håndfastige enn langsiktige.

Investering og innovasjon er kun en utgift

Ett av de største problemene er at investering og innovasjon blir sett på som en utgift, og ikke som noe som gir en framtidig avkasting. Vi glemmer å regne på livstidsinntekter, og tenker på morgendagens avkastning. Slik vi gjerne gjør som enkeltpersoner. Sammen kan vi ta bedre valg, men da må vi stole på at vi har et fellesskap.

Les også: Hvorfor er det så skummelt å telle?

Skal vi klare framtiden som land, selskap, organisasjoner og faktisk også som mennesker, må vi være klare til å ta tidlige muligheter hvor det er tatt valg som blir smarte om to år, tre år, tjue år - og som ikke helt er det vi trodde vi ville ha før vi får det.

For det er faktisk slik at det som er best for flest folk er best for deg også. Bare over tid.