Gå til sidens hovedinnhold

Er en milliardær i Oljefondet verre enn partiboka i Arbeiderpartiet?

Det stormer rundt ansettelsen av Nicolai Tangen som sjef for Oljefondet. Men er dette verre enn hvordan kritikerne på venstresiden har foretatt ansettelser av statlige ledere?

Det som slår en med debatten rundt Nicolai Tangen er at den i stor grad står om hvem han er, og ikke hva han gjør eller kan.

Nå skal det sies at ansettelsesprosessen og håndteringen av det overdådige seminaret Tangen arrangerte i Philadelphia fremstår som klønete, men korrupsjon er det neppe.

Kritikken rundt dette seminaret bør rettes vel så mye mot deltakerne som mot Tangen, herunder regjeringsadvokat Fredrik Sejersted og daværende næringsminister Torbjørn Røe Isaksen.

Uvant med en milliardær i staten

Nicolai Tangen har bygd opp et stort hedgefond i London og blitt rik på det. I jantelovslandet Norge liker vi ikke sånt. Hedgefond forbindes gjerne med skatteparadiser, hensynsløse finanstransaksjoner og grådighet.

Les også: Tangen-ansettelsen en suppe av grådighet og dårlig dømmekraft

Men slik er virkeligheten i det globale finansmarkedet. Det er slik kapitalismen fungerer, og som historien har vist, det fungerer bedre enn andre økonomiske systemer. Det er i denne virkeligheten Oljefondet vil operere.

Å få en sjef for Oljefondet som kan disse tingene til fingerspissene er ingen ulempe.

Like fullt er det høyst uvanlig at en milliardær ønsker å bli statsansatt. Er man milliardær, så har man strengt tatt ikke behov for å være ansatt noe sted i det hele tatt. Dette i seg selv gir grunnlag for spekulasjoner om hvorfor Tangen søkte jobben.

Er det makten og prestisjen Tangen søker? Godt mulig, men er akkurat det så viktig? At sentrale stillinger bekles av personer som søker makt og prestisje er verken nytt eller uvanlig.

Norge er et lite land, der det fort kan bli litt for mye kjennskap og vennskap

Det viktige er hvordan stillingen utøves. Hvordan Tangen vil takle jobben vet vi ikke siden han ikke har begynt ennå, men det er liten tvil om at han er faglig kvalifisert. Om han også er skikket er et annet spørsmål, og der bidrar det famøse Philadelphia-seminaret til å skape tvil hos enkelte.

Les også: Eks-statsråd kliner til i Tangen-saken: – Skattebetalerne får dobbelt straff

Første gang på 85 år

Den største endringen i norsk politikk det siste århundret skjedde i 1935.

Det året var det slutt på den gamle embetsmannsstaten der toppolitikerne ofte hadde sentrale posisjoner i næringslivet. Arbeiderpartistaten overtok.

Både før og etter unionsoppløsningen med Sverige var de økonomiske elitene sterkt representert i statsstyringen. Navn som Carsten Anker, Peder Anker og Jacob Aaal som var sentrale i statsstyringen rundt 1814, var alle svært velstående. På begynnelsen av 1900-tallet fikk vi skipsrederstatsministre som Christian Michelsen, Gunnar Knudsen og Johan Ludwig Mowinckel.

Partiboka i Arbeiderpartiet

Fra 1935 og fremover ble det altså slutt på rikfolk både i regjering og i fremtredende posisjoner i statsapparatet.

Les også: Ikke første gang: Ga bort yachtferie til 440.000 kroner til eks-ordfører

Partiboka i Arbeiderpartiet ble viktig for å nå toppen i både politikk og byråkrati. Det er ikke vanskelig å finne eksempler på, heller ikke i Norges Bank. Erik Brofoss gikk av som handelsminister i 1954 og rett inn i stillingen som sentralbanksjef (1954-70).

Nicolai Tangen har bygd opp et stort hedgefond i London og blitt rik på det. I jantelovslandet Norge liker vi ikke sånt

I nyere tid ble tidligere statssekretær Torstein Moland tiltrådte som sjef for Norges Bank i 1994, men måtte etter kort tid gå av på grunn av en skattesak. Også Hermod Skånland (sentralbanksjef 1985-94) hadde partiboka i Arbeiderpartiet i orden.

Norge er et lite land

Når det kommer til ansettelser i toppstillinger i Norge, enten det er i privat eller offentlig sektor, vil det nesten alltid være slik at den som ansetter har kjennskap til den som ansettes. Dette innebærer at det kan ha vært en kunde, en konkurrent i samme bransje eller en annen relasjon mellom jobbsøker og arbeidsgiver. I kundeforhold kan for eksempel kundearrangementer ha bidratt til bekjentskap.

I et arbeidsmarked der personer flytter på seg og møter hverandre i nye roller kan dette gi problemer. Det vil lett kunne stilles spørsmål ved om ansettelsesprosesser har vært rettferdige. Om habilitet har blitt ivaretatt.

Les også: Tangen på vrangen

Arrangementet Tangen inviterte til var likevel langt utenom det vanlige. Men kanskje ikke helt utenom det vanlige. Toppsjiktet i politikk og næringsliv møtes jevnlig ved eksklusive arrangementer, som for eksempel årsmiddagene til Norges Bank og NHO, eller på det årlige Davos-møtet i Sveits.

Når partiboka tillegges vekt, er det stor risiko for at de beste kandidatene ikke søker og får sentrale stillinger. Enda verre er det at partibokansettelser gir en politisering av statsapparatet. Det undergraver tilliten

Slike møter skaper forestillinger om en eksklusiv elite som bruker andres penger og gir hverandre fordeler. Og det er jo i en viss grad sant. Forskjellen ved Tangens arrangement var at han brukte egne og ikke andres penger. Det er uvanlig.

Men er det verre enn om han hadde sørget for å samle de samme personene på noen andres regning, slik for eksempel NHO og Norges Bank gjør når det inviteres til årsmiddag? Akkurat det er ikke helt enkelt å svare på.

Bekjentskaper vil det alltid være i toppsjiktet. Dette er en av grunnene til at alle ansettelser til toppstillinger i staten bør ha åpenhet om prosessen.

Norge er et lite land, der det fort kan bli litt for mye kjennskap og vennskap.

Politiske bånd er ikke bedre

Det er viktig at det ikke er tvil om at ansettelsesprosessen har vært god og forsvarlig. Dette blir nå undersøkt av representantskapet i Norges Bank. Det er bra.

Les også: Takket nei til Tangen-tur: – Ville vært feil

Med en nær historie der sentrale stillinger i staten har blitt fylt opp av personer med partiboka i orden, skal vi i utgangspunktet ikke være alt for kritiske til at en rik hedgefondforvalter blir sjef for Oljefondet.

Når partiboka tillegges vekt, er det stor risiko for at de beste kandidatene ikke søker og får sentrale stillinger. Enda verre er det at partibokansettelser gir en politisering av statsapparatet. Det undergraver tilliten.

Når det fra LO og venstresiden skrikes om at Tangen ikke må få tiltre stillingen, bør det huskes hvordan Arbeiderpartiet gjennom store deler av etterkrigstiden har plassert sine egne inn i sentrale posisjoner.

Kommentarer til denne saken