*Nettavisen* Økonomi.

Gunnar Stavrum

Er i sin fulle rett til å navngi IS-kvinnen

Skjermbilde av IS-kvinnen intervjuet på NRK.

IS-KVINNEN: Den 29 år gamle kvinnen har latt seg intervjue på NRK og brukt sin familiære situasjon til å presse seg tilbake til Norge. Foto: NRK

Kan man kreve å  være anonym, men samtidig bruke politisk press og fjernsynsintervjuer for sin sak?

Identifisering eller navngiving er et av de vanskeligste spørsmålene i presseetikken.

Publikum opplever med rette at mediene er inkonsekvente og det gir grunnlag for konspirasjonsteorier om hvem mediene vil felle eller beskytte.

Et aktuelt eksempel er den såkalte IS-kvinnen som ble hentet i Al Hol-leiren og fraktet hjem til Norge av norske myndigheter - en sak som vakte voldsom oppmerksomhet og som bidro til at Fremskrittspartiet trekker seg fra regjeringen.

Ingen større medier har navngitt henne, kun den invandringskritiske nettavisen Resett. Nå er avisen stevnet av IS-kvinnens forsvarer som vil ha domstolen med på å nekte identifisering. Det er trolig både fånyttes og prinsipielt feil.

Nettavisen har i flere tilfeller navngitt tiltalte i straffesaker og gått mot resten av medie-Norge. Det mest kjente tilfellet er serievoldtektsmannen Julio Kopseng, da ni ny voldtekter ble anmeldt etter vår identifisering.

Pressens felles etiske regelverk - Vær varsom-plakaten - gir en veiledning om når vi skal bruke navn og når vi ikke skal gjøre det.

Her er den viktigste paragrafen:

4.7 Vær varsom med bruk av navn og bilde og andre klare identifikasjonstegn på personer som omtales i forbindelse med klanderverdige eller straffbare forhold. Vis særlig varsomhet ved omtale av saker på tidlig stadium av etterforskning, i saker som gjelder unge lovovertredere, og der identifiserende omtale kan føre til urimelig belastning for tredjeperson. Identifisering må begrunnes i et berettiget informasjonsbehov. Det kan eksempelvis være berettiget å identifisere ved overhengende fare for overgrep mot forsvarsløse personer, ved alvorlige og gjentatte kriminelle handlinger, når omtaltes identitet eller samfunnsrolle har klar relevans til de forhold som omtales, eller der identifisering hindrer at uskyldige blir utsatt for uberettiget mistanke.

Som de fleste forstår, er denne regelen skjønnsmessig. Men redaktøren er pålagt å veie ulike hensyn mot hverandre. I saken mot IS-kvinnen er hensynene motstridende. Vel er det tidlig i etterforskningen, men det bestrides ikke at hun har vært tilsluttet IS-kalifatet i mange år og hun er siktet og varetektsfengslet.

Hensynet til barna veier i motsatt retning, selv om de allerede er identifisert som barna til en navngitt IS-terrorist. Likevel: På lengre sikt er det en belastning for barn å vokse opp med en offentlig kjent IS-kvinne som mor.

Resten av paragrafen er ikke så relevant. Etter min vurdering er det ikke overhengende fare for nye overgrep eller for at uskyldige blir utsatt for uberettighet mistanke. Men det er utvilsomt påstander om alvorlige og gjentatte kriminelle handlinger.

Når det gjelder Resett er det viktig å skille fordommer fra fakta og prinsipper. Selv om man skulle mislike avisen, er spørsmålet om de har rett eller ikke til å lande på identifisering. Jeg mener at avisen ikke kan eller bør stoppes i rettssalen, og det agrumenterer ytringsfrihetsjurist Jon Wessel-Aas godt for på Facebook:

I stevningen skriver kvinnens advokat Nils Christian Nordhus at identifisering innebærer «en krenkelse av og inngrep i både mors og barnas rett til privatliv», ifølge Resett.

Selv erkjenner avisen at det er «åpenbart menneskelige hensyn som taler mot å identifisere, samtidig som det også er åpenbart at publikum har et berettiget ønske om informasjon».

Jeg mener at argumentasjonen ikke holder, og at vi må skille mellom nysgjerrighet og behov for kunnskap. Folks ønske om informasjon ikke er det samme som et berettiget informasjonsbehov.

Men det er forskjell på pressens etiske regler og norsk lov, slik det i livet i sin allminnelighet som regel ikke er ulovlig å oppføre seg i strid med det mange andre mener er god moral.

Vurderingen om å identifisere eller anonymisere IS-kvinnen er ikke rett frem. Alvoret i siktelsen og det faktum at hennes familiære situasjon bidro til regjeringskrise taler for å identifisere - hensynet til barna og at man foreløpig er tidlig i etterforskningen taler imot.

Selv om navnet hennes bare ligger noen tastetrykk unna på et nettsøk på internett, så oppfatter jeg det foreløpig ikke som et viktig og berettiget informasjonsbehov å få vite hennes navn. Det er en vurdering som fort kan bli endret når flere fakta kommer på bordet.

Med andre ord har jeg og Resetts redaktør skjønnsmessig vurdert saken slik den nå foreligger og kommet til ulik konklusjon. Det kan norsk offentlighet leve fint med, og jeg er enig med advokat Jon Wessel-Aas i at slike skjønnsmessige presseetiske vurderinger ikke bør avgjøres i en rettssal.

Så kan man spørre om slike redaktørbeslutninger har noe å si i en tid med sosiale medier, der verken Facebook eller Google lar seg styre av norsk presseetikk. Et godt motspørsmål er om vi bare frivillig skal se på en utvikling der mulig uskyldige personer blir navngitt og mobbet sosiale medier uten å ha en annen etisk standard.

Som redaktør i Nettavisen er det avgjørende at vi foreløpig vet for lite om hva hun faktisk har gjort og hvilke bevis som finnes mot henne. Slik saken nå står er min vurdering at hensynet til barna veier tyngre enn informasjonsbehovet.

Foreløpig er hun verken tiltalt eller dømt for noe som helst, og for meg er det et grunnleggende prinsipp at enhver er uskyldig før de eventuelt blir dømt.

Det er viktigere enn noen spekulative klikk og annonsevisninger.

PS! Hva mener du? Mener du at mediene bør være mer eller mindre forsiktige med å navngi mistenkte tidlig i straffesaker? Skriv et leserbrev!

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.

Annonsebilag