Gå til sidens hovedinnhold

Eventyret om ministeren og milliardær-filantropen

To kjente herrer danner grunnlaget for dette «oljeeventyret», som er ført i pennen av Anlov P. Mathiesen.

En gang i tiden fantes det en en italiensk minister ved navn Aldo Affini. En dag han satt på kontoret sitt fikk han en veldig spennende invitasjon. Den italiensk-amerikanske hedgefond-milliardæren og filantropen Coperto Soldi spurte om han ville være med på et unikt seminar i USA, der underholdningen, gjestene og programmet overgikk det aller meste.

Den italienske ministeren hadde veldig, veldig lyst. Men da han sa JA! til å være med hadde han ingen andre reiseplaner til det aktuelle tidspunktet. Og det ville ikke ta seg noe godt ut, tenkte han, så han fikk sine rådgivere til å lage en reise sånn at han fikk være med på den spesielle festen.

Verten ønsket at gjestene skulle vise en viss diskresjon, og ba dem om å ikke dele bilder eller fortelle så mye om at de var med. Dette hadde ministeren stor respekt for, og sørget for at den flotte festen ikke ble lagt inn i den offisielle kalenderen som folket fikk se. Alle de andre møtene på turen ble lagt inn, så da så jo alt egentlig ganske fint ut.

Friske meninger: Stakkars unge kvinner med høyere utdanning: De krenkes overalt

Gjestene på det helt spesielle seminaret kom fra den ypperste italienske samfunnselite. Mektige mennesker fra finans, media, politikk, akademia og øvrig næringsliv. Berømte superstjerner lagde maten, og berømte superstjerner sto for musikken.

Hedgefond-milliardærens egen hoff-filosof var også med på festen. Noe som passet ekstra godt, fordi denne filosofen hadde spesialisert seg på moral og etikk. Han jobbet nå for milliardæren og hadde tidligere jobbet for milliardærens kommende arbeidsgiver i den italienske stat.

Italienere flest ble ikke bli klar over dette seminaret før langt senere, for alle deltagerne respekterte naturligvis milliardærens ønske om diskresjon. Det var en liten pris for en så gavmild invitasjon, tenkte gjestene. Men da milliardær-filantropen noen måneder senere ble presentert som den nye sjefen for den italienske stats sparefond begynte journalistene å sjekke hvem han var.

Friske meninger: 75 år med frihet

Stort sett fant de bare gode ting. Milliardæren var utrolig flink til å spille med penger, sa folk, og han ble sammenlignet både med Lionel Messi og andre enere. Noe som skulle vise hvor unikt flink han var. Coperto Soldi var ikke bare god, han var best.

Ingen kunne spille med penger som filantropen, og ingen kunne vinne mot markedet som han.

Hvis hedgefond var en idrett, så var Soldi i verdenseliten. Også var han så raus og gavmild. Han kalte seg ikke filantrop for ingenting. Han ga bort til venner og bekjente, og puttet enorme summer i sin egen veldedighet.

Det var nesten ikke til å tro at en slik type var villig til å ofre seg for fellesskapet på den måten, ved å godta en lønn som kom til å ligge helt ned mot 1-2 millioner euro i året. Utrolig, tenkte mange.

Ved å si ja til stillingen måtte han til og med betale skatt til Italia. Og var det noe folket forsto, så var det at menn av hans unike kaliber ikke uten videre valgte å betale skatt til landet sitt.

Han fulgte opp dette inntrykket ved å la seg intervjue i aviser og fortelle at han hadde tatt et verdivalg ved å si ja til noe sånt som dette. Applausen var ham vel unt.

Så var det nok noen få som reagerte på at filantropen hadde vært ganske ivrig på å bruke skatteparadiser, der han gjemte bort pengene til seg selv og bedriftene sine i små øystater for å oppnå skattefordeler. Men han parkerte denne kritikken enkelt ved å vise til at det var standard i bransjen. Noe han fikk bred støtte for i det italienske næringslivet. Ikke minst var hans kommende arbeidsgiver ivrige etter å fortelle folket at skatteparadiser var aldeles normalt og helt i orden.

Friske meninger: Rusreformen: Sløyf å sanksjonere ulovlig ungdomsrus

Når han i tillegg sa han skal kutte alle bånd til sine selskaper, så applauderte folket, og tenkte at han var litt av type. At det bare var noe han sa fordi det hørtes bra ut, og at det slett ikke var tilfelle, fikk man vel bare godta. For det hørtes jo veldig bra ut. Filantropen nektet å svare på en rekke spørsmål i forhold til selskapene sine og skatteplanleggingen, men han var jo ingen hvem som helst, og man kunne ikke presse svar ut av ham heller.

Litt vanskeligere ble det for milliardæren da en avis skrev om det fantastiske seminaret. Det vekket stor oppmerksomhet, til og med hos folket. Kanskje var det fordi det var mange spennende mennesker fra det italienske samfunnet som hadde deltatt. Avis-sjefer, museumsdirektører, ministre, generaler, regjeringsadvokater, ambassadører, banksjefer og forleggere satt alle ved filantropens bord.

Eller så reagerte man fordi det virket så rart at seminaret fant sted omtrent samtidig med at den nye arbeidsgiveren begynte å jakte på sin nye sjef. Det var nok tilfeldig, tenkte de fleste. Men likevel så var både den nåværende sjefen og den forrige sjefen av statens sparepenger tilstede på festen. Men man visste bedre enn å stille spørsmålstegn ved maktmenneskenes motiver og opplevelser.

Mange av de italienske maktpersonene som var med på festen gikk hurtig ut i avisen og sa at de nå skulle betale for festen selv, slik at ikke folket skulle få følelsen av at de var blitt utsatt for vennetjenester eller noen som helst form for smøring. For det hadde de ikke. Dette var et selvstendig faglig seminar, og de sto ikke i gjeld til verten på noe som helst tenkelig vis. Luksusflyet som mange av gjestene hadde flydd med var en praktisk forordning. De måtte jo komme seg fram som alle andre.

Friske meninger: Hvordan kommunisere med Silicon Valley?

Stakkars minister Aldo var nok den som ble mest nervøs. Han så at det tok seg dårlig ut at han både hadde unnlatt å skrive festen inn i kalenderen og at han hadde laget en offisiell reise for å få reist til festen. Når filantrop-milliardæren i tillegg hadde betalt for deler av gildet, kunne det nesten virke som om ministeren lot seg kjøpe. Det skulle jo tatt seg ut, for minister Aldo Affini mente selv han hadde den høyeste form for integritet og ære.

Sammen med rådgivere og kommunikasjonsfolk var var ministeren lynraskt ute med å gi inntrykk av å legge seg flat. Budskapet var enkelt, men effektivt: Ingenting galt har skjedd, men om noe hadde skjedd så hadde det vært mitt fulle ansvar og jeg er fryktelig lei meg for det.

Han fulgte opp dette med esset i krisehåndteringskortstokken, nemlig en egen pressekonferanse, der han ga inntrykk av å legge seg ennå flatere. Statsråden vant mye støtte gjennom denne strategien, og både politiske kommentatorer og andre politikere nikket og syntes han taklet dette på en voksen måte.

Han innrømmet ikke å ha gjort noe galt, for det hadde han jo ikke gjort. Men hva han innrømmet eller ikke var uviktig, det som betydde noe var hva han ga inntrykk av. For det første måtte han si at han tok selvkritikk, og at han kunne ha vært mer åpen. For det kunne han jo ha vært. Dette var en metode som pleide å fungere godt.

Så var det viktig å ha en god forklaring på hvorfor milliardæren hadde betalt for hotellet hans, og ikke minst hvorfor festen ikke sto oppført i kalenderen. Folket skulle for all del ikke sitte igjen med inntrykk av at ministeren hadde fått laget en offisiell reise for å få dratt på filantrop-milliardærens fest.

Ministeren forklarte betalingen og kalenderen med arbeidsuhell og tilfeldigheter. Det kunne ingen motbevise. Og slik han hadde lagt seg flat og ofret seg og tatt selvkritikk og greier, så regnet han med at de skulle la han være i fred. Men innerst inne var han litt redd, for det fantes noen eksempler på italienske ministre som måtte forlate sine jobber for langt mindre alvorlige forhold.

Men ingen av dem hadde hatt en så god kommunikasjonsstrategi.

Etter noen dager pustet statsråden lettet ut. Han hadde vridd oppmerksomheten fra saken og over på sin egen anger og ydmykhet. Både folket og avisene lot seg sjarmere, og tenkte at alle må få lov å gjøre noen små feil. Og hvis han sier at alt var tilfeldig, så var det nok det.

Tiden gikk og milliardær-filantropen fikk jobben han hadde lyst på. Og det fungerte akkurat slik han ønsket. Han klarte å endre imaget av seg selv fra råkapitalist til filantrop og samfunnsstøtte. Det første var enkelt, for filantropi kunne kjøpes for penger. Det var bare å donere litt kunst og gi penger til gode formål, og samtidig sørge for at flest mulig fikk vite om det.

Friske meninger: Tenk på New York, før du begynner å senke koronaskuldrene

Ansvarlighet og troverdighet var mye vanskeligere, for det kunne ikke uten videre kjøpes for penger. Og både hedgefond og skatteparadis var noe som kom til å hefte ved ham resten av livet, med mindre han tok noen smarte grep.

Derfor var det et nesten utrolig lykketreff at han nå hadde fått en av de mest ansvarlige stillingene som var å finne. Han ble ikke lenger ansett som verken grådig eller spekulativ. Dette gledet milliardæren, for etter at han var blitt så rik at familien kunne leve i hundrevis av år i ubegrenset luksus var det viktig å bygge andre verdier.

Bra gikk det også med ministeren. Både folket og avisene glemte raskt hans deltagelse på seminaret og omstendighetene rundt. Og som en driftig mann lærte han av dette. Han sørget for at ingen lenger skulle få slike uheldige innblikk i hans nettverk og personlige forhold.

Både Affini og Soldi ble en varig del av den høyt respekterte italienske eliten, og fikk karrierer og utmerkelser av høyeste klasse. De inntok sine plasser i historiebøkene som samfunnsstøtter og viktige folk. Noen små usikre uker i løpet av våren 2020 tjente bare som bevis på at de var ekte vinnere.

Reklame

Prøv gratis: Få HBO, Viaplay, Paramount+ og mange TV-kanaler ett sted

Kommentarer til denne saken