Gå til sidens hovedinnhold

Eystein Victor Våpenstad mener kvinner i næringslivet skader barna

En barnepsykolog diagnostiserer offentlig både Anita Krohn Traaseth og hennes barn. Han skriver seg inn i en uhyggelig tradisjon: Psykologer som bruker faget til å skade kvinner.

Lørdag 9. november 2019 skrev næringslivsleder Anita Krohn Traaseth en kronikk med råd til kvinner som vil opp og fram. Et av rådene var å la barna gå litt for «lut og kaldt vann» av og til. Hun gav eksempler på hva hun mente med det, som at barna kunne «komme seg til trening på egen hånd» og lage matpakke og middag fra tidlig alder.

Psykolog og førsteamanuensis Eystein Victor Våpenstad leste Traaseth slik fanden leser bibelen, og skrev saken «Overklassens omsorgssvikt» som ble publisert på NRK Ytring tirsdag 12.11.19. Etter kort tid ble saken avpublisert. NRK-ledelsen innså at den aldri burde vært publisert og den er ikke lenger å finne på nett.

Les også: Det er bestandig kvinnens feil

Offentligheten bør få vite

Jeg har lest saken slik den opprinnelig sto. Og jeg synes ikke denne psykologen skal slippe fra det bare ved å bli avpublisert. Offentligheten bør få vite hvordan psykolog-standen og diakoniet (kirkens helsetjeneste) bruker makt overfor kvinner de misliker. Våpenstad er ansatt og underviser på VID vitenskapelige høgskole, en skole som bygger på et kirkelig verdigrunnlag.

«Det er skremmende at en kjent næringslivsleder oppfordrer til omsorgssvikt», skriver Våpenstad og mener Traaseth viser sin «... brutale kynisme gjennom ensidig å velge seg selv og sin egen vei mot toppen». Han skriver at hun bruker barna som pyntegjenstand og slik bedriver en «primitiv, psykologisk forsvarsmekanisme».

Så forsøker Våpenstad å bygge egen autoritet ved å henvise til at han «har sett nettopp denne type omsorgssvikt» og «alle skadene det medfører» som ansatt i Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk.

«Foreldre som prioriterer bort sine barn til fordel for en topplederjobb skader sine barn alvorlig», messer han videre.

Han skriver at Traaseths artikkel viser at hun enten ikke tilbringer nok tid med sine barn til å forstå dem, eller så har hun fått det «vi kaller parentifiserte og medgjørlige barn. Det er barn som har sluttet å klage, sluttet å håpe på noe som helst fra foreldrene (...)».

Våpenstad har altså dukket ned i diagnosemanualen og utdeler diagnoser til Traaseths mindreårige barn. I all offentlighet gjør han dette. Det er typisk for «den som bare fokuserer på egne behov og eget narsissistiske begjær» å overse sine barn slik, fortsetter psykologen.

Gunnar Stavrum: Hvis kvinner jobber gratis resten av året, er trøsten at de heller ikke betaler skatt

Dum og ond?

Hva skal man kalle en fyr som bruker sin profesjonsstatus på denne måten? Bare dum eller også ond? Han er i hvert fall for dum til å forstå en metafor («lut og kaldt vann») og ond nok til å forsøke å skade Traaseths barn, ved offentlig å spekulere i deres mentale helse.

Våpenstad avslutter med noen antakelser om hvordan Traaseth har det med andre foreldre: «Traaseth får ikke den beundring hun så intenst ønsker seg fra de andre foreldrene. I deres blikk er det forferdelse over å være vitne til omsorgssvikten». Dette skriver han altså om en dame han aldri har møtt, som et svar på hennes velmente råd til kvinner som vil gjøre karriere.

Må få konsekvenser

Artikkelen til Våpenstad er, samlet sett, så drøy at det bør få konsekvenser. Det er ikke opp til meg, det er opp til ledelsen i VID vitenskapelige høgskole. Mener de at det er etisk forsvarlig å bruke sin profesjon til offentlig å spekulere i personlighetsforstyrrelser hos kjente personer og den mentale helsen til deres mindreårige barn?

Bakteppet for denne saken er alvorlig. Etter Våpenstads CV å dømme står han trygt plantet i den psykodynamiske skolen. Det er den samme tradisjonen som har gitt intellektuelle mødre skylda for autistiske barn. Og det er bare en av svært mange tilstander der mor ender med skylda i dette psykologiske landskapet.

Min autistiske bror

Min autistiske, utviklingshemmede bror er født i 1955. Min mor fikk skylda for hans diagnose. En annen mor, Borgny Rusten, fikk samme beskjed fra psykiatrien: At sønnen var språkløs, autistisk og utviklingshemmet var bare hennes egen skyld. Begge mødre forteller sin historie i hver sin bok som kom ut på 70-tallet.

Både min bror Dag Tore og Borgny Rustens sønn Øystein har bodd på institusjon fra de var 12-14 år, og de må fortsatt og resten av livet ha hjelp til det aller meste. I dag oppfattes teorien om at "kalde, intellektuelle mødre" skaper funksjonshemmede barn som opplagt feil. Men teorien har gjort stor skade for de mødrene det gjaldt.

Psykodynamikkens styggeste ansikt er nettopp synet på mor som alle tings årsak, og særlig årsaken til alt som går galt. Kvinnehatet lyser direkte ut av Eystein Victor Våpenstads tekst.

Mors skyld

Næringslivskvinner bør for all del unngå barn med funksjonshemninger, atferdsvansker eller noe annet slinger i valsen. Da står barne- og ungdomspsykiatrien fram i all sin velde og forklarer at det er mors skyld. Og det gjør de uten fnugg av det empiriske bakgrunnsmateriale som kreves av all annen medisinsk vitenskap.

Kritikken mot den psykodynamiske retningen er at den mangler empirisk belegg og at den legger for mye vekt på tidlig barndom og særlig tilknytningen til mor. I dag er denne retningen bare en av flere innen psykologistudiet.

Andre retninger, som bygger på store empiriske studier, peker mer på arvbarhet og genetikk som årsak til ulik personlighet og psykisk sykdom. Mor er bare en av mange faktorer som betyr noe og det viktigste er gitt ved den personligheten og intelligensen man biologisk har arvet.

Våpenstad er altså en representant for en psykologisk retning som har fått massiv kritikk, som gradvis taper terreng og der viktige teorier blir tilbakevist i store empiriske studier. Våpenstads mening om «overklassens omsorgssvikt» er en rent ideologisk vendetta overfor karrierekvinner, forkledt som psykologisk vitenskap og pyntet med egen profesjonell erfaring.

Og han har altså jobbet som terapeut i BUP, Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk. Dit kommer familier i krise, fordi et av barna deres lider alvorlig. Og hvem møter de som skal hjelpe? Jo, slike som Våpenstad. Stakkars jævler av noen familier som blir utsatt for en slik fyr.

Kvinnelige lederes bekymring

Jeg var hodejeger i mange år. De kvinnelige lederne jeg møtte var stadig bekymret for om jobben deres kunne skade barna. De var redd for å ikke være gode nok mødre. Et av Traaseths poenger i den omtalte Aftenposten-artikkelen var at kvinner oftere enn menn utsettes for personangrep. Og for et personangrep hun selv ble møtt med! Snakk om at det gikk troll i ord.

Den eneste grunnen til at jeg selv tør å skrive denne teksten er at ungene mine nå er 28 og 32 år gamle. Jeg kunne ikke gjort det da de var yngre. Så dypt stikker redselen for å bli stigmatisert som mor, og kanskje miste barna fordi omgivelsene mener man er uskikket. Fordi det er barna det dreier seg om, det eneste vi har som er absolutt umistelig. Det er nok av folk der ute som mener at karrierekvinner per definisjon er dårlige mødre.

Det betyr ikke at karriere og foreldreroller ikke kan diskuteres. Vi bør alltid ha en levende diskusjon om hva som er best for barna i vår måte å organisere hverdagen på. Er det bra for barn at begge foreldre jobber fullt? Det kan vi, og bør vi, ha forskjellige meninger om. Men folk som er så ondskapsfulle som Våpenstad, de er ikke velkomne i den diskusjonen, noe NRK heldigvis også innså etterhvert.

Lyses i bann

På et helt uvitenskapelig grunnlag lyser jeg herved Eystein Victor Våpenstad i bann. Han bør ekskluderes fra norske debattflater, med mindre han kryper til korset og kommer med en oppriktig unnskyldning til Anita Krohn Traaseth.

Kommentarer til denne saken