Av Jan Emblemsvåg, førsteamanuensis ved NTNU Ålesund

Dette er en kommentar. Det er skribentens holdning som kommer til uttrykk.

Helt siden «The Silent Spring» ble publisert i 1962, har verden blitt gradvis mer opptatt av det ytre miljøet.

En stor mengde forskjellige konsepter har blitt lansert og et av de siste er «grønn omstilling». Begrepet er intuitivt - vi skal fra en forurensende tilstand til bærekraftig utvikling, men hva betyr det egentlig?

Elektrifiseringen for å eliminere utslipp i Norge, gir derfor mange problemer.

I praksis har begrepet blitt utydelig og nesten en floskel. Det som har forvansket situasjonen er at man har introdusert begreper som «utslippsfri» og «null-utslipp» til tross for at det finnes ingen slike teknologier.

Les også: Alvorlig strømkrise i California: – På grunn av klimapolitikk

Det er utslipp med alt. Spørsmålet er bare hva som slippes ut, hvor mye, hvor og når i forsyningskjeden.

FN-slagord med motsatt effekt

Mottoet bak FNs første rapport om bærekraft var at vi skulle tenke globalt, handle lokalt, men disse begrepene har ført til det motsatte.

Nå er det de ulike lands tellekanter som setter premissene, og ikke det totale miljøbildet. Nå kjøper vi globalt, men tenker lokalt. Dette gir mange problemer, og ett av de mer seriøse er situasjonen rundt Sjeldne Mineraler og -Metaller (SMM) som inngår i all elektronikk og i en del annen teknologi.

Elektrifiseringen for å eliminere utslipp i Norge, gir derfor mange problemer.

Helvete på jord

Utslippene ved utvinning av SMM er enorme. Bayan Obo-gruvene i Indre Mongolia inneholder kanskje så mye som 70 prosent av verdens ressurser av SMM, men området ser ut som «…helvete på jord», ifølge BBC.

Det er ikke rart. I følge Chinese Association of Rare Earths, produseres det mellom 10 og 12 millioner liter gass bestående av støv, flussyre, svoveldioksid, og svovelsyre for hvert tonn SMM. I tillegg kommer 75 tusen liter syreholdig vann, og ett tonn radioaktivt avfall. Alt dette slippes ut fritt.

Les mer: Slakter regjeringens havvind-prosjekter: – Et piss i havet

Når produksjonen en gang stopper og den 11 kvadratkilometer store innsjøen av giftstoffer tørker opp, så vil farlige stoffer som kadmium, arsenikk, kvikksølv med mer kunne bli spredd med vinden over store deler av kloden.

Langtidsproblemer

Dette er giftige og helsefarlige stoffer som akkumuleres i næringskjedene over lang tid, der de kan forårsake problemer vi ennå ikke ser rekkevidden av. I 2015 ble det likevel brukt over 24.000 tonn kadmium i fremstillingen av solcellepaneler, og gjenvinningsgraden er under 50 prosent globalt.

Det virkelig store forbruket gikk dog til fremstilling av NiCd-batterier, som stod for over 80 prosent av globalt kadmium-forbruk.

Det er utslipp med alt. Spørsmålet er bare hva som slippes ut, hvor mye, hvor og når i forsyningskjeden.

Naiv tro på bærekraft

Poenget er ikke at vi skal stoppe elektrifiseringen. Men vi må stoppe med den naive troen at det er bærekraftig fordi det ikke gir utslipp hos oss.

Les også: Norge trenger statlige investeringer

Man må se på hvilke teknologier som medfører hvilke utslipp. Alle former for mineral- og metallutvinning gir store belastninger, men under sterke kontrollregimer fungerer det.

Et umiddelbart tiltak vil kunne være å utvikle SMM-ressurser i land der miljøtiltak er fornuftige. Dessuten bør ikke SMM brukes i teknologier som gir marginale forbedringer. Vi trenger SMM til teknologi der gode alternativer ikke finnes.

Da er det lite fornuftig å bruke SMM i stor skala for å løse energisystemutfordringer som kan løses på annet vis slik som ved thorium-basert kjernekraft, oppgradering av vannkraft og generell energieffektivisering.

For eksempel: langt under 10 prosent av de store elektriske batteripakkene i dag klarer mer enn fire timer utlading ved planlagt effekt.

Les også: Flokken er på jakt igjen

Mer enn bare elektriske batterier

I California alene vil en 50 prosent markedsandel av fornybar kraft kreve batterier på hele 100 GWh om man skal unngå store problemer. Kostnaden på en slik batteripakke vil være på over 20 milliarder dollar, og ha en levetid på bare 10 år.

Dette viser at enorme, elektriske batterier ikke er effektivt nok. På egnede lokasjoner kan pumpevannkraft fungere som batteri, og det forskes på saltsmelte-batterier og kjernefysiske batterier med lang levetid.

Dette bringer oss til hovedpoenget. Politisk motiverte tellekanter med store subsidier er ikke fornuftig. Riksrevisjonen i Tyskland slakter Energiewende (skiftet til fornybar energi). De siste fem årene har Tyskland brukt 160 milliarder Euro på fornybar kraft (i hovedsak vindkraft) uten å gi resultater.

EU brukte i perioden 2008 - 2013 hele 600 milliarder Euro, og resultatene uteblir.

I California er det nå utstedt varsel om rullerende, planlagte strømutkoblinger over hele staten fordi sol- og vindkraft ikke klarer å produsere det som trengs i forbindelse med varmebølgen.

Realistiske mål i alle ledd

Vi trenger en forsyningskjede med realistiske mål, forbedret ressursutnyttelse i alle ledd og offentlig tilgjengelig rapportering av data - samt noe offentlig finansiering for å etablere et marked.

Les også: I Stortingets elleville mangel på fornuft er oljemilliarder egentlig grønn omstilling

Clean Air Act Amendment i USA i 1990 er et godt eksempel; der ble utslipp kartlagt og skattlagt, men kraftselskapene fikk ikke overføre kostnadene til forbrukerne. Det medførte eliminering av svovelutslipp på under 20 år. Sentralt i systemet var gjennomsiktighet.

Vi trenger ikke symbolpolitikk med en symbolindustri som vokser opp i dens vake.

Hva enn vi gjør, må det være forretningsmessig og fornuftig for samfunnet når alle faktorer er inkludert.

Opp gjennom historien har dogmatiske forestillinger kun ført til konflikter, og det er ikke veien til grønn omstilling uansett hvordan begrepet blir fortolket.