Gå til sidens hovedinnhold

Gull av gråstein

Nøkkelen til norsk matproduksjon, og vårt lands evne til selvforsyning, er å dyrke nok planter. Blant all gråsteinen vår.

Dette er en kommentar. Det er skribentens holdning som kommer til uttrykk.

Og å utnytte de plantene som vokser og gror uten vår hjelp. Uten fotosyntese og planter er det ikke liv laga for noen. Det sier seg selv. Egentlig.

Vi må altså dyrke korn, gress, frukt og grønnsaker. Og pleie kulturlandskap. Der dette er mulig. Planter som vi enten kan spise selv eller få husdyrene til å omgjøre til noe vi mennesker trenger. Hvis vi ønsker å delvis brødfø oss selv, altså.

Les også: Gi oss i dag vårt daglige brød

Klimaet

Det norske klimaet - der våren kommer like seint som høsten kommer tidlig - er lite egnet til å dyrke proteinrike planter - som raps, erter og bønner. Derfor er drøvtyggerne nøkkelen for norsk matproduksjon. De kan nemlig omdanne gress til proteiner, vitaminer, fett, mineraler og mye annet vi trenger.

De kan ikke lage gull av gråstein - bokstavlig talt - men de kan lage mat av gress. Som sannelig er minst like viktig. Som gull.

Og gress har vi nok av. Over hele landet. I både inn- og utmark. Selv om det vokser litt her og der. Og gjør det nødvendig at norsk matproduksjon foregår litt her og litt der. Der hvor det er et naturlig ressursgrunnlag for matproduksjon.

Grønn karbon-fanger

Gresset binder store mengder karbon og er en helt ypperlig fornybar ressurs. Hvis vi bare bruker den. For hvis vi ikke bruker den, vil den forsvinne. Og erstattes av planter som ikke lar seg omgjøre til proteiner slik som gresset gjør. Da vil landet gro igjen. Med busker og kratt. Og det er ingen tjent med. Virkelig ikke.

Les også: Slipp bonden fri

Så kan vi naturligvis spørre oss om gress er effektivt. Nok. For drøvtyggere produserer mer melk og kjøtt per ku, sau eller geit, dersom de får mindre gress og mer proteinrikt kraftfôr. Dette vet vi. Så hvis vi erstatter norsk gress med importert kraftfôr vil vi få en mer effektiv matproduksjon. Den blir mer kostnadseffektiv. Om ikke annet. Fordi vi kobler norsk matproduksjonen fri fra vårt eget ressursgrunnlag.

Måten dette skjer på er at prisen på importert kraftfôr holdes så lav at det blir mindre lønnsomt å bruke gress. Det blir ikke kostnadseffektivt nok. Og dette er politisk bestemt. Prisen på importert kraftfôr, altså. Til tross for at det også er politisk bestemt at ett av hovedmålene for norsk jordbrukspolitikk skal være å «øke norsk matproduksjon basert på det norske ressursgrunnlaget».

Selvbedraget

Vi lurer oss selv med andre ord. Norske bønder også. Vi får mer «kostnadseffektive» proteiner, vitaminer, fett og mineraler fordi vi lar være å utnytte det norske ressursgrunnlaget.

Les også: Lønnsom bruk av jord

Og jeg forstår norske bønder. Det er ikke det. Jeg er kanskje dum, men ikke så dum. Faktisk.

De får nemlig betalt etter hvor mange kilo eller liter de klarer å produsere, og ikke etter måten de gjør det på. Og da hadde jeg også gjort som dem. Hvis jeg var bonde.

Men hvorfor i huleste skal vi lage mer mat når vi gjør det på denne måten? Vi sulter ikke akkurat! På denne måten lager vi bare mat vi egentlig ikke trenger - på en litt mer kostnadseffektiv måte enn det er grunnlag for i landet vårt.

Jeg skal prøve å ikke virke dømmende, men selv jeg skjønner at dette ikke er lurt. Og det sier litt.

Irreversibelt

Og dette vil den sittende norske regjeringen ha mer av. Den neste også. Vil jeg tro. De vil at vi i enda større grad skal løsrive norsk matproduksjon fra det naturlige ressursgrunnlaget vi har.

Les også: Mat og varme

Dette er jo ikke klokt! I tillegg er det irreversibelt. For gresset begynner ikke å gro når arealene har blitt omgjort til noe annet - enten dette er nye kjøpesentre, rådhus, ladestasjoner for el-biler eller bare til busker, kratt og skog - etter nedlagte småbruk.

Da har vi laget gråstein av gull.

Og det kan umulig være særlig smart. Uansett.

Kommentarer til denne saken