CAFÉ CHRISTIANIA, OSLO (Nettavisen): Inne på den ærverdige kafeen møter vi en slank mann. Han er nøyaktig i alderen hvor man enda ikke tør å kalle ham «eldre».

Med klassisk møblement, store lysekroner og vegger fylt med reklamer fra tidlig 1900-tallet er vi klare for å snakke om hans nyeste bok: Mot nasjonalt sammenbrudd.

Halvor Fosli er 58 år og fra Dalen i Telemark. Det høres på dialekten, men etter en generasjon i Oslo-gryta har også Fosli fått kjenne konsekvensen av Oslos avslipning av dialekten.

Den forrige boken hans ble en suksess. Med tittelen «Fremmed i eget land» var det nok mange som sperret opp øynene i 2015.

Les også: Åtte av ti unge i pakistanske innvandrermiljøer velger ektefelle fra samme bakgrunn

Fremmed i eget land

Boken ønsket å få frem stemmene fra etniske nordmenn som hadde opplevd innvandringen til Groruddalen. Et sted hvor nordmenn i hopetall har flyttet fra, etterhvert som innvandrerne flyttet inn.

Ifølge tall Dagbladet kunne presentere sent i fjor, hadde syv av ti nyfødte barn i Groruddalen innvandrerbakgrunn. Opp fra fire av ti i år 2000.

– Jeg forsøkte å presentere de innfødtes egen erfaring, sier forfatteren.

Denne gangen har Fosli gått fra å se på konsekvensene for en bydel, og gått over til det han kaller et nasjonalt sammenbrudd.

– Norge er i ferd med å bli et helt annet sted, og det skjer i et tempo uten historisk sidestykke, sier Fosli.

Fosli hadde en idé om å gjøre intervjuer med tjenestemenn- og kvinner som jobber direkte i flyktningtjenesten rundt om i norske kommuner. Det gikk vel og bra, helt til intervjuene skulle godkjennes.

– Det var veldig vanskelig. Det er mye taushetsplikt, og selv om folk kunne være anonyme, var de bekymret. Jeg tok derfor med det jeg kunne av stoffet, og endret boken til å bli en mer omfattende bok om de store problemene Norge står i som velferds- og nasjonalstat.

De fleste sa uansett nærmest det samme. Ting som ikke lenger er like nytt som det kanskje var for ti år siden.

– De fleste ga uttrykk for den samme frustrasjonen. Det er vanskelig å integrere folk fra den tredje verden inn i et postindustrielt samfunn med veldig høye krav til kompetanse. Det ble veldig repeterende.

Fosli mener kommunene har fått en umulig oppgave.

– Å gjøre flyktninger til produktive samfunnsborgere er utrolig vanskelig. Det ender stort sett med at de fleste går over på andre stønader, eller utkonkurrerer norsk arbeidskraft som også ville vært avhengig av lønnstilskudd, sier Fosli.

Men tilbake til boken med den kraftige tittelen.

– Hva legger du i et nasjonalt sammenbrudd?

– Helt siden Harald Hårfagre har vi hatt en nasjonsbygging. Vi gikk fra å være et slags klan- eller vikingsamfunn til å bli et land som bygger på en nasjonalfølelse som samler alt fra Nordkapp til Lindesnes.

– Nå virker den tankegangen å bli motvirket - og vi går mot et sammenbrudd som nasjonalstat. Norge som stat kan jo overleve, men da som noe annet enn det vi var.

For Fosli ser Norge i fremtiden mer ut som Bosnia eller Libanon.

– Nasjonsbyggingen over tusen år er de siste 20-30 årene blitt motvirket av en tanke om å bygge en flerkulturell stat, der vi legger til rette for at folk skal få utvikle sin kultur og sitt særpreg. Assimilering er sett på som rasisme, sier han.

Assimilering er praksisen hvor innvandrere som flytter til et nytt land søker å bli mest mulig lik de som allerede bor der. Både i kultur, språk og væremåte. Andelen som gifter seg ut av egen etnisk gruppe er en god indikator på assimilering, mener Fosli.

– Om dagens innvandringstempo fortsetter, vil Norge bli en stat for ulike grupper. Vi er ikke det norske folk lenger, men majoritetsbefolkningen. Da er det nasjonale prosjektet gitt opp.

– Så du vil stoppe all asylinnvandring?

– Ja. jeg mener vi ikke skal behandle asylsøknader i Norge lenger. Vi har ikke naboland som er utrygge. Alle som søker asyl i Norge, så å si, kommer gjennom mange trygge tredjeland. De som ikke har gyldig innreisepapirer bør avvises på grensen, sier Fosli.

Fosli mener det er den norske eliten bestående av politikere, byråkrater og en god mengde forskere som står bak den regjerende tankegangen. I hans øyne bør det meste snus på hodet, og sette bremsene fullstendig på for nær sagt all innvandring fra ikke-vestlige land.

Mandag 3. februar kom Statistisk sentralbyrå (SSB) med en analyse av familieinnvandring i årene 1990-2019.

I perioden er det 312.000 personer som har fått opphold i Norge gjennom familiegjenforening og annen familieinnvandring.

Les mer: Nye regler gjør det lettere å utvise utlendinger

– Hvordan bli som Bosnia?

Den store statsviteren Francis Fukuyama satte Danmark opp som det store idealet, med teksten: «Hvordan bli som Danmark» . Med det mente Fukuyama et tillitsbasert samfunn med stor rikdom, lite kriminalitet, mye skattevilje, en stor offentlig stat og et fritt samfunn.

– Jeg snudde det litt til: Hva skal til for å bli som Bosnia? - om vi ikke skifter kurs.

– Etter min vurdering, er en måte å gjøre det på, gjennom hodeløs innvandringspolitikk. På den måten vil Norge bli mer som en slags føderasjon med mye mindre fellesskap.

Og Fosli mener den ultimate prisen vil gå utover dem som vanligvis ønsker en liberal innvandringspolitikk.

– Det er et kjennetegn på land som ikke er nasjonalstater at det blir vanskeligere med fellesløsninger som offentlig betalt skolegang og helsevesen.

Les også: Høyre garanterer streng innvandringspolitikk

Problemet

Etter å ha intervjuet en rekke folk i flyktningtjenesten, som hver dag jobber med å integrere flyktninger- og innvandrere, mener Fosli det er tydelig at selve systemet er en stor del av problemet.

Når en flyktning får opphold i Norge begynner de i introduksjonsprogrammet. Der får flyktningen inntil to år betalt for å lære seg norsk, samfunnsfag og lære seg hvordan man skal bli en integrert del av samfunnet.

– Introduksjonsprogrammet er jo lønn for å lære seg samfunnsfag og språk. Jeg kjenner ikke til noen andre land som har så rause ordninger som Norge. Dette er normalt noe folk må lære seg selv i jobb eller i sosial sammenheng. Det skjer åpenbart en klientifisering.

Han mener det er idealistisk og naivt å tro at man kan klare å integrere et stort antall mennesker med ikke-vestlig bakgrunn inn i det norske samfunnet.

– Det er noe idealistisk og fåfengt over det norske flyktningregimet. Vi har mer penger enn vi har gode ideer. Vi har råd til å lage en slags kunstig sektor som består av flyktningetaten og andre offentlige virksomheter. Tusenvis av mennesker er ansatt i flyktningtjenesten, voksenopplæring, NAV, asylmottak, tolketjenesten, utlendingsforvaltningen og så videre.

– Det bidrar ikke akkurat til realøkonomien, for å si det slik. Men det holder sysselsettingen oppe. Jeg tror mye av skylden for den stadig økende oljepengebruken handler om å dekke inn dette underskuddet. Innvandringsrelaterte kostnader er en stadig større del av den offentlige økonomien, hevder Fosli, og viser til SSB-tall det har vært mye debatt om.

– Så du mener Norge har kjøpt seg ut av problemet fordi vi er rikere enn andre?

– Ja. Svensk stats- og kommuneøkonomi er sterkt presset. Og det kommer nok enda flere nedskjæring og reformer i nabolandet. På sikt vil dette også kunne ramme Norge.

Les også: Ebba Busch Thor (32) gjør enorm suksess i Sverige: – Vi skal ikke være et fristed for islamister

Flere svenske medier har de senere årene skrevet om det sterke presset mot kommuneøkonomien, som har slitt med å skaffe nok skoleplasser - helsetjenester og andre lovpålagte tjenester som kommunene skal tilby.

– Utlandet ser problemet vårt

Fosli mener problemet er på vei over grensen til Norge, og at den svakere kronen er et fortegn på det.

– Utlandet ser at Norge bygger et problem vi ikke har en løsning på. På et eller annet tidspunkt vil vi få regningen for det. Enten det er i et boligprisfall eller skarp økning i arbeidsledigheten eller begge deler og mer til, sier han.

Foslis bok er dyster lesning, med 400 sider om Norge, kultur, innvandring og fremtiden til landet. Med kapitler som «Sverige viser hva vi har i vente» og «Vi er ved veis ende», er det få lyspunkt i boken.

– Er det noe som kan gjøres?

– Boken skildrer i hovedsak veien vi har bak oss og hvilke sannsynlige konsekvenser en fortsatt stor innvandring kombinert med en tafatt integreringspolitikk vil få. Men argumentasjonen min leder frem mot noen konklusjoner: Omlegging av asylordningen, gjøre statsborgerskap til noe langt mer høythengende, og redusere familieinnvandringen.

– Det er et desperat behov for bistand til skolegang på alle nivåer, opprette arbeidsplasser og bygge infrastruktur. De fleste flyktninger skal jo returnere til hjemlandet. Det er altså mye som kan gjøres, sier Fosli.

– Ser du noen positive sider ved innvandringen de siste 20 årene?

– Ja, på individnivået er det det. Men på samfunnsnivå har det i sum blitt akkumulert større problemer og kostnader enn gevinster. 1990-tallet kan nok regnes som gullalderen. en lykkelig, optimistisk tid, da mange nordmenn følte seg som kosmopolitter. Men nå er karnevalets tid over, og vi er over i innvandringsregnskapenes og kriminalstatistikkens epoke. Da må vi ta en pust i bakken og reorienterte politikken.

Les mer: UDI innvilget mer enn 13.000 norske statsborgerskap i fjor