Under koronaepidemien er rekordmange personer permittert, og store deler av næringslivet står for en stor omstilling hvor mange arbeidstakere må finne nye karrièreveier. I denne artikkelserien retter Nettavisen fokus mot profilerte personer som måtte finne noe helt annet å gjøre.

- Joda, det går greit. Eller greit og greit. Jeg ble hundre prosent permittert i november siden vi ikke fikk støtten vi ønsket fra myndighetene, og jeg tror ledelsen gjør det riktige ved å begrense aktiviteten til det mest nødvendige. Det er tøffe tider – det gjelder for mange, sier Harald Martin Brattbakk på telefon til Nettavisen.

Brattbakk er for de aller fleste kjent som spissen som banket inn mål på bestilling for Rosenborg i en årrekke. Avskjeden fra storklubben ble kanskje ikke helt som han hadde sett for seg, men han hadde allerede en plan for fremtiden klar.

Les også: La Vazelina på hylla: Slik er Eldar Vågans nye liv

- Da jeg var ferdig med fotballen hadde jeg lyst til å gjøre noe helt annet. Jeg hadde ikke lyst til å gå rett inn i fotballen videre, selv om jeg kanskje kunne. Det handlet om min egen utvikling og nysgjerrighet. Fotballen hadde tatt så mye av mitt voksne liv, det var greit å ta en pause. Selv om man slutter å spille er det mulig å gjøre jobber innenfor idretten uansett.

Les også: Popstjernen Lise Karlsnes byttet karriere: - Nå handler det ikke om meg lenger

Fascinert

- Jeg hadde hatt en liten fascinasjon for flyvning lenge, det var nok en gryende, voksende interesse som bare ble større. Jeg begynte å ta småfly-sertifikatet mens jeg fortsatt spilte, og jeg tenkte for meg selv at dette var noe jeg kunne ha som jobb. Så begynte snøballen å rulle, rett og slett.

Målmaskinens karriere startet og sluttet i Rosenborg, og kan blant annet se tilbake på åtte seriegull og to cupmesterskap. Han har også spilt i klubber som Bodø/Glimt, Celtic og FC København.

Brattbakk begynte sin flygerutdannelse allerede før han hadde lagt de berømte skoene på hylla for godt, og har jobbet som pilot for Norwegian siden 2010. Dette har de siste årene blitt kombinert med mindre stillinger og oppgaver i Rosenborg, men så kom mars måned i 2020, og Norge - i likhet med store deler av verden - måtte stenge ned.

Les også: Hedda Kise måtte endre karriere: - Jeg er så glad jeg tok det valget

- Jeg ble jo permittert fra både Norwegian og RBK samme dag. Det var ikke overraskende egentlig, jeg visste litt hvordan det lå an. Nå bedrer det seg, man kan handle i butikkene, men til å begynne med var det veldig rart. Da var jeg helt uten noe å gjøre og jeg bare satt hjemme. Vi lærer oss jo å leve med det, men jeg vil jo helst fly mer og være aktiv på Lerkendal, sier Brattbakk, som denne uken sluttet i jobben i RBK.

– Ikke så vanskelig

Overganger er noe Norges befolkning har blitt godt kjent med det siste året. En vanlig hverdag er byttet ut med en «ny» hverdag med håndsprit, sosial distansering og kohorter. Når Brattbakk snakker om sin overgang fra livet som fotballproff til pilot - kommer det frem at den tidligere storscoreren ikke hadde store problemer med å bytte ut gressmatta mot luftkreftene.

Les også: Eldar Rønning var en gullgutt i skisporet: Så ble det slutt: - Jeg følte jeg startet helt på nytt

- Dette høres kanskje rart ut, men jeg synes ikke det var vanskelig. Jeg var så bestemt på at dette var noe jeg ville. Det er veldig få ting her i verden som er veldig vanskelig å få til. Det finnes noen yrker som krever ekstrem kunnskap og intelligens, men generelt er de aller fleste yrkene i samfunnet oppnåelig for de aller fleste. For meg handlet det mer om å komme i modus, tilbake på skolebenken og med fag. Jeg synes det var veldig spennende å lese om ting jeg ikke kunne fra før, og når man har interesse for noe er det med en gang enklere å gjennomføre noe.

- Det som kanskje var krevende var at jeg var 35-36 år da jeg begynte med det her, så det var en stund siden jeg hadde sittet på skolebenken. Det var litt utfordrende, spesielt i 2006 da jeg bare satt hjemme og leste. Det var en utfordring, det å venne seg til å bli student igjen – sammen med det at det var et helt nytt fag. Jeg var tidlig klar på at jeg ikke kunne spille fotball til jeg var 70, så det var jeg klar over. Jeg spiller jo fortsatt, men det er dårlig betalt med old boys-fotball i RBK.

Les også: Bent Skammelsrud om tiden etter fotballkarrieren: – Følte at livet mitt var urettferdig

- Var det et spesielt øyeblikk som gjorde at du visste du måtte gjøre en endring?

- Nei, det gikk over tid. Både i 2004, 2005 og 2006 så skjønte jeg at det ikke nødvendigvis ble en kontraktsforlengelse i Rosenborg. Det var mange andre klubber som ville ha meg, men det ble et fremtidsspørsmål for meg. Skulle jeg ta et år i Oslo eller Bergen for å spille litt, bare for å sette alt annet jeg uansett må gjøre på vent? Da kontrakten min med Rosenborg gikk ut så tenkte jeg at jeg kunne se tilbake på en lang karriere (uten skader!), så det var mer en sånn erkjennelse av at jeg hadde fått det til bra og at jeg med god samvittighet kunne gå videre.

- Dette var en tanke som hadde modnet over tid, det var ikke sånn at jeg spilte en søndag og sto uten kontrakt på mandag, det skjedde over tid. Det gjorde nok overgangen enklere, jeg var mentalt forberedt på at fotballen ikke ville være min hovedinntektskilde.

Brattbakk kan dog avsløre at exiten fra Rosenborg, klubben han hadde sitt hjerte nærmest, ikke nødvendigvis forløp seg slik han hadde ønsket.

- Når det er sagt, jeg fikk faktisk ikke lov til å fortstte i RBK. Det synes jeg var kjipt. Det er selvfølgelig mange som får den tunge beskjeden, men det kjente jeg litt på. Da var det greit å legge fotballen til side, og det gjorde overgangen enklere for meg. Fotballen er kynisk til tider, men jeg har tenkt på det i ettertid og. Kanskje er det ønsket om å være best hele tiden i et konkurransemiljø som slår ut litt forskjellig.

Aldri skadet

Brattbakk forklarer videre at klubben ønsket å satse på yngre spillere, men at han selv mente han presterte bra både i laget og på individuelt nivå.

Les også: Stine Lise Hattestad ble historisk under OL på Lillehammer. Deretter gikk karrieren i en helt ny retning

- Jeg var ikke enig i forklaringen, men de ville ha et generasjonsskifte, forteller han, og fortsetter:

- Jeg synes det var litt urettferdig da jeg måtte gi meg i RBK. Jeg var aldri skadet, men det kunne kanskje gjort det litt enklere å gi meg i Trondheim. Fysikken var aldri en utfordring for meg, jeg var alltid helt i teten på de fysiske testene – helt opp mot jeg la opp. Det konkurranseinstinktet mitt er så sterkt, og det er en naturlig reaksjon å føle litt på urettferdighet når man ikke får fortsette.

Det er vanskelig å ikke bli engasjert når man snakker med Brattbakk. Veien fra fotballbanen til cockpiten har han tatt på strak arm - og det er heller ikke sikkert at det blir endestoppet heller.

Ingen tvil

- Har du vært i tvil om valget ditt?

- Nei. Absolutt ikke. Det dukker jo opp tidspunkt hvor jeg tenker «skulle jeg gjort noe annet enn å fly? En ny retning?». Jeg er jo nysgjerrig på ting fortsatt, jeg har kanskje ikke bestemt meg helt for hva jeg vil bli når jeg er stor. Jeg er ikke sikker på at dette er mitt siste yrkesvalg, det er jeg ikke. Nysgjerrigheten tok meg inn i flybransjen, og jeg er stadig nysgjerrig på nye ting. Det er begrenset for hvor mye man kan gå på skole, og jeg kjenner at det er veldig givende å være i praktisk arbeid. Jeg er kunnskapstørst, ja, men ikke så mye at jeg kunne satt meg på skolebenken hundre prosent igjen.

- Hva kunne et nytt karrierevalg vært da?

- Jeg begynte på juss på et tidspunkt, tidlig på 2000-tallet. Det hadde vært en artig vei å følge. Det er ikke for sent det heller, men det er skolebenken. Jeg tror kanskje at det er nysgjerrigheten etter å lære noe nytt, som gjør at jeg både lykkes på fotballbanen og i den nye karrieren min. Den store plussen her er at jeg får jobbe med folk, og da jeg slutta med fotball fant jeg ut at den garderoben jeg elsket i fotballlivet mitt, den hadde jeg også på Værnes med crewet mitt når vi skal ut å fly. Det er noe jeg liker, jeg må være sammen med folk. En garderobe kan gjenskapes, og et crew er som lagkamerater.

Les også: Provosert over nye lønnstall: - Gjør meg ille til mote

Savner mest

- Hva savner du mest og minst med din gamle karriere?

- Det jeg savner minst er all tiden man bruker med forberedelser til kamp og trening. Det er så enkelt som at det å sette seg ned foran skjermen en tirsdagskveld med en pils i hånda, da er det deilig å ikke ha dårlig samvittighet for at du har kamp i morgen. De begrensningene jeg la på meg selv som proff utover, de savner jeg minst. Hadde det bare vært å møte på kampdag, så hadde jeg gjort det til jeg var pensjonist.

- Det jeg savner mest, er å oppnå noe med andre. Jeg kjenner meg selv såpass godt at jeg vet at jeg har samme drivkraften når jeg flyr. Jeg vil komme meg kjapt avgårde, ha ting på plass, rett og slett gjøre en god jobb. Det handler om å være skarp hele tiden. Det jeg savner mest med fotballen er den muligheten til å score ett mål til, bli litt bedre eller slå en enda bedre motstander. Det er rett og slett konkurranseinstinktet – eller nysgjerrigheten på å bli bedre på ting.

- Hvordan ser fremtiden ut for deg - når ting blir normalt igjen?

- Frem til nedstengningen i mars jobbet jeg hundre prosent i Norwegian, en stilling som fint lot seg kombinere med en liten rolle i Rosenborg. Så får man se hvor man legger mer trykk fremover. Jeg synes fortsatt det er artig å fly, jeg trives godt med den jobben. Jeg har ikke tenkt så langt frem i tid, men som jeg sier: fotballen ligger mitt hjerte nært. Jeg er ikke fremmed for å bruke hundre prosent der og på et tidspunkt, men jeg har ikke tatt en endelig avgjørelse.