*Nettavisen* Økonomi.

Hele dommen

Her er hele den prinsipielle dommen fra Borgarting lagmannsrett.

26.04.05 03:59

Saksnr.: 03-008550ASI-BORG/03

Ifi OY Fotolabo Club, Advokat Jan Svein Kolbjørnsen mot

Staten v/Finansdepartementet,Advokat Goud Helge Homme Fjellheim

Saken gjelder gyldigheten av vedtak om etterberegning av merverdiavgift for et uten-landsk postordreselskap som driver varesalg til Norge. Det underliggende spørsmålet er om selskapets forsendelser med verdi under 200 kroner til norske forbrukere er omsetning som er avgiftspliktig i Norge etter merverdiavgiftsloven (mval.) §13.

Ifi OY Fotolabo Club, heretter Ifi OY, er et finsk selskap som framkaller og kopierer film samt selger fotorelaterte varer. Selskapet startet markedsføring av sin virksomhet i Norge i mai 1995. Ifi OY distribuerer ferdig frankerte og adresserte bestillingsposer for framkalling av film til norske forbrukere. Selskapet har også en internettside på norsk. Bestillinger sendes til en postboksadresse på Gardermoen (Fotolabo Club, Postboks 106, 2061 Gardermoen). Faktura sendes ut sammen med de ferdige bildene, og betaling skjer i norske kroner til en norsk bankkonto. Det framgår ikke av bestillingsposene at filmene blir framkalt og kopiert i Finland. Ifi OYs virksomhet anses avgiftsmessig i sin helhet som varehandel.

Ifi OY sendte fra først av framkalte bilder i samlesendinger til et norsk distributør- selskap som videresendte bildene til de enkelte norske kundene. Det norske selskapet betalte innførselsesmerverdiavgift, som igjen ble belastet Ifi OY. Avgiftsbelastningen ble så hensyntatt i prisen som kundene betalte. Fra årsskiftet 1995/96 gikk Ifi OY over til å distribuerte hver enkelt sending direkte til de norske kundene uten å oppkreve mer-verdiavgift. Ifi OY hadde forstått regelverket slik at det ikke skulle beregnes merverdi-avgift av sendinger fra utlandet, når toll og avgifter ikke oversteg 50 kroner, jf fritaks-regelen i forskrift av 12 desember 1975 nr 12 (forskrift nr 12) §5 nr 2.

Fra 1 mars 1999 ble forskrift nr 12 endret, slik at varesendinger med en verdi under 200 kroner ble fritatt for innførselsmerverdiavgift. Postordreforsendelser ble imidlertid særskilt unntatt, slik at det her skulle svares merverdiavgift uten hensyn til verdi. Bak-grunnen var at avgiftsfritaket ble ansett å være en uønsket konkurransevridning i disfavør av norske næringsdrivende. Ifi OY lot seg da registrere i merverdiavgiftsmanntallet ved norsk representant og endret sine forsendelsesrutiner. De framkalte bildene ble igjen sendt i samlesendinger og ble belastet med innførselsmerverdiavgift. Selskapet sto selv som vareeier og fradragsførte utgående avgift. Ved den videre forsendelse til de norske kundene ble det belastet merverdiavgift. På denne måten unngikk den enkelte kunden å måtte forholde seg til tollvesenet eller betale gebyr til fraktføreren.

Akershus fylkesskattekontor tok opp spørsmålet om ikke Ifi OY skulle ha beregnet og innberettet merverdiavgift også før 1 mars 1999. Etter brevveksling konkluderte fylkes-skattekontoret i brev 14 februar 2001 med at man ville unnlate å etterberegne merverdi-avgift på grunn av usikkerheten som hadde vært om spørsmålet samt at Ifi OY nå var avgiftsregistrert.

Med virkning fra 1 mars 2001 ble forskrift nr 12 på nytt endret. Det særskilte unntaket for postordresalg ble fjernet, slik at alle sendinger fra utlandet med verdi under 200 kroner ble fritatt for innførselsmerverdiavgift. Endringen hadde blant annet sammenheng med et ønske om forenkling av bestillinger av rimelige varer fra utlandet over Internett. Ifi OY begynte da igjen å sende varer med verdi under 200 kroner direkte til kundene gjennom posten uten avgiftsbelastning. For sendinger med verdi over 200 kroner opprettholdt man den tidligere praksisen med samlesendinger, og selskapet trakk utgående innførselsmer-verdiavgift fra i inngående avgift som ble belastet kundene ved videreforsendelsen.

På bakgrunn av bokettersyn ble Ifi OY varslet om etterberegning av merverdiavgift for tredje og fjerde termin i 2001 for omsetning av varer med verdi under 200 kroner. Selskapet bestred avgiftsplikt. Oslo fylkesskattekontor vedtok 30 mai 2002 etterberegning av merverdiavgift med 5 051 511 kroner samt tilleggsavgift med 505 151 kroner og renter med 247 603 kroner. Fylkesskattekontoret la til grunn at Ifi OY hadde omsetning av varer i Norge og at selskapet måtte avgiftsberegne omsetningen, jf mval § 10 første og tredje ledd.

Ifi OY brakte vedtaket om avgiftsøkning inn for Oslo tingrett med påstand om ugyldighet. Tingretten avsa 7 juli 2003 dom med slik domsslutning:

1. Staten v/Finansdepartementet frifinnes.

2. Ifi OY dømmes til innen 2 – to – uker etter dommens forkynnelse å betale sakens omkostninger til Staten v/Finansdepartementet med 51 000 – femtientusen – kroner med tillegg av renter etter forsinkelsesrenteloven, for tiden 12 prosent p.a., fra forfall til betaling skjer.

Ifi OY har anket tingrettens dom til lagmannsretten. Ankeforhandling ble holdt i Oslo tinghus 30-31 mars 2005.

Den ankende part, Ifi OY, anfører sammenfatningsvis:

Det er ikke grunnlag for etterberegning av merverdiavgift, og fylkesskattekontorets vedtak må oppheves som ugyldig.

Tingretten tar feil når den legger avgjørende vekt på omsetningsbegrepet slik dette må forstås etter mval §13. Retten har sett bort fra at ved kjøp fra utlandet er det den fysiske innføringen av varen som utløser statens krav på merverdiavgift, og ikke omsetningen. Lovgiver har sett at det i praksis ikke vil være mulig for norske avgiftsmyndigheter effektivt å kreve at utenlandske vareselgere og postordrevirksomheter skal la seg registrere i Norge og foreta beregning av merverdiavgift. Oppkrevingen skjer derfor av tollvesenet i henhold til mval kap XVI og tollovens regler, og kravet rettes mot den som er vareeier, det vil si kundene. Når varen sendes direkte fra utlandet, påhviler avgiftsplikten den norske kjøperen, og den utenlandske leverandøren er utenfor norsk registrerings- og avgiftsplikt.

Dette er for øvrig samme modellen som avgiftsmyndighetene valgte når det gjelder avgiftsplikt ved import av tjenester, jf mval §65a og forskrift nr 121 av 1 juli 2001. Det er de norske mottakerne av tjenestene som ble pålagt deklarerings- og betalingsplikt, og ikke de utenlandske leverandørene.

Norske postordreselskap som selger varer til utlandet, er i utgangspunktet avgiftspliktige her i landet. På grunn av unntaksregelen i mval §16 nr 1 er omsetning til utlandet likevel fritatt for avgift. Tilsvarende må det finske selskapets omsetning til norske kunder anses å falle innenfor finsk, og utenfor norsk jurisdiksjon.

Fritaksregelen for postordreforsendelser med verdi under 200 kroner var ment å være en forenkling som skulle komme norske forbrukere til gode. Hvis statens rettsoppfatning skulle legges til grunn, vil forbrukerne like fullt bli avkrevd merverdiavgift, og fritaket vil i realiteten være uten betydning. Man må spørre hvor fritaket etter forskrift nr 12 er blitt av.

Det er ikke belegg for at norske avgiftsregler bygger på et prinsipp som innebærer avgiftsplikt to ganger for samme varesalg fra utlandet. Dette ville innebære en dobbel avgiftsbelasting, og det har aldri vært forutsatt. En undersøkelse utført av et internasjonalt advokatfirma viser at ingen av fem utvalgte EU-land opererer med et slikt dobbeltsporet system. Et standpunkt om at det skal belastes merverdiavgift både på innførselen og omsetningen av importerte varer, har heller ikke vært klargjort fra avgiftsmyndighetenes side. Tvert imot er det i flere uttalelser gitt uttrykk for det motsatte, jf blant annet Oslo fylkesskattekontors brev av 15 mai 2002. Før nærværende tvist oppsto, er det ingen eksempler på at utenlandske postordreselskaper som selger varer til en verdi under 200 kroner, har latt seg avgiftsregistrere i Norge, jf underdirektør Skjeldals vitneforklaring. Legalitetsprinsippet tilsier at norske myndigheter må opptre med tydelighet i slike spørsmål.

Ifi OY er i utgangspunktet ikke uenig i at det kjøpsrettslige forholdet mellom partene kan ha betydning for om det foreligger omsetning i Norge som utløser avgiftsplikt. Det er mye som taler for at risikoens overgang fra selger til kjøper kan være et hensiktsmessig skjær-ingspunkt. Den ankende part er imidlertid ikke enig i at forsendelser som sendes direkte fra Finland til norske kunder, kan anses som omsetning i Norge og omfattes av avgiftsplikt etter mval §13, jf §3. Når Ifi OY overlater varen til det finske postvesenet, har selskapet i realiteten ikke lenger noen kontroll over salgsgjenstanden. Dette er i samsvar med almin-nelige kjøpsrettslige regler ved sendekjøp, der levering skjer når varen overgis til frakt-føreren. Det var også dette som fulgte av kjøpsloven av 1907. Bestemmelsen i kjøpsloven §7 fjerde ledd om at levering først skjer når tingen mottas av kjøperen, er en spesialregel som er satt av hensyn til forbrukervernet, og regelen var ny i loven av 1988. En slik spesialbestemmelsen kan ikke være avgjørende for den avgiftsrettslige stillingen. Det ville innebære at en intern norsk lovendring medførte automatisk avgiftsplikt for utenlandske næringsdrivende, uten at den nye rettstilstanden ble kunngjort for de aktuelle avgiftspliktige.

Ifi OY har lagt ned slik påstand:

1. Oslo fylkesskattekontors vedtak om avgiftsøkning rettet mot Ifi OY Fotolabo Club av 30. mai 2002 pålydende i alt kr 5.804.265 oppheves som ugyldig.

2. Staten dømmes til å betale Ifi OY Fotolabo Club’s omkostninger i saken for tingrett og lagmannsrett.

Ankemotparten, staten v/Finansdepartementet, anfører sammenfatningsvis:

Tingretten har formulert sakens rettslige problemstilling riktig og har kommet til et korrekt resultat. Spørsmålet er om Ifi OY har omsetning i Norge som utløser avgiftsplikt etter mval §13, eller om det dreier seg om avgiftsfritt eksportsalg utenfor norsk jurisdik-sjon.

Det er statens oppfatning at innholdet i det privatrettslige forholdet mellom kjøper og selger blir avgjørende for om omsetning skjer i Norge, og dermed for avgiftsplikten, jf Rt 1996 s 51. Jo flere elementer som knytter forholdet til Norge, desto mer naturlig er det å se på salget som innenlandsk omsetning. Det må legges stor vekt på at den kjøpsrettslige leveringen skjer i Norge. Det følger av preseptorisk lovgivning at levering først skjer når forbrukerkjøperen mottar varen. Det trekker også i samme retning at avtaleinngåelsen skjer i Norge, at betalingen skjer i Norge i norske kroner og at selskapet driver en omfat-tende markedsføring av virksomheten på norsk. Også administrativ praksis vedrørende §13, samt praksis og juridisk teori angående §10 tredje ledd og forskrift nr 71 §1 om registreringsplikt for utenlandske næringsdrivende som driver omsetning i Norge, tilsier den samme løsningen.

Det må sondres mellom reglene om innførselsmerverdiavgift og reglene om merverdi-avgift ved innenlandsk omsetning, som er to separate regelsett der avgiftsplikt utløses av helt ulike begivenheter. Ved fysisk innføring av en vare til Norge, påhviler avgiftsplikten vareeieren, mens det ved innenlandsk omsetning er selgeren som er den avgiftspliktige. Det er videre slik at det ikke er noe i veien for at samme transaksjon kan utløse plikt til å svare både innførselsmerverdiavgift og merverdiavgift på omsetningen. Dette vil for eksempel være tilfelle der utenlandske selskaper har filial i Norge, og varen befinner seg utlandet når kjøpsavtalen blir inngått. Det samme gjelder Ifi OYs salg til norske kjøpere av varer med verdi over 200 kroner. I sistnevnte tilfelle blir realiteten for øvrig at kundene bare belastes én avgift, siden selskapet både er vareeier og selger og trekker utgående avgift fra inngående.

Fritaksbestemmelsen i forskrift nr 12 §5 nr 2 gjelder bare plikten til å svare innførsels-merverdiavgift og regulerer ikke plikten til å svare innenlandsk merverdiavgift. Staten kan derfor ikke se at forskriften og endringene av denne som har skjedd de senere årene, har noen relevans for tolkningen av mval §13.

Når det gjelder utenlandske merverdiavgiftsregler, må det stilles spørsmål ved om oversikten som motparten har vist til, gir et korrekt bilde. Uansett har forholdet ikke betydning, siden Norge ikke har forsøkt å harmonisere sine merverdiavgiftsregler med noen av de oppregnede landene.

Også reelle hensyn taler for at Ifi OYs virksomhet betraktes som omsetning i Norge som utløser merverdiavgift. Uten avgiftsbelastning representerer virksomheten en uheldig konkurransevridning i forhold til innenlandske konkurrenter.

Staten v/Finansdepartementet har nedlagt slik påstand:

1. Oslo tingretts dom stadfestes.

2. Staten v/Finansdepartementet tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsretten med tillegg av renter etter forsinkelsesloven §3 fra forfall til betaling skjer.

Lagmannsretten har kommet til samme resultat som tingretten og kan i det vesentlige også slutte seg til tingrettens begrunnelse.

Det bemerkes at partene i det alt vesentlige er enige om de faktiske omstendighetene i saken. Uenigheten gjelder rettsanvendelsen. Spørsmålet er om Oslo fylkesskattekontor har anvendt merverdiavgiftsloven riktig når det i vedtaket av 30 mai 2002 er lagt til grunn at Ifi OYs salg av framkalte bilder og fotorelaterte varer med verdi under 200 kroner til norske forbrukere er avgiftspliktig omsetning i Norge, jf mval §13. Retten må med andre ord ta stilling til om loven gir hjemmel for å avgiftsbelegge denne virksomheten.

Slik lagmannsretten forstår den ankende part, reises i realiteten to selvstendige inn- vendinger mot avgiftsmyndighetenes rettsoppfatning. Det hevdes for det første at ved direktekjøp fra utlandet er det innførselen som utløser eventuell avgiftsplikt, og det er da utelukket også å avgiftsbelegge omsetningen, da dette ville bety dobbel avgiftsbelastning på samme transaksjon. For det andre hevder Ifi OY at virksomheten uansett ikke er vare-omsetning i Norge, men omsetning i Finland, da levering ved sendekjøp etter alminnelige kjøpsrettslige regler skjer allerede ved innleveringen til det finske postvesenet. Etter lagmannsrettens vurdering kan ingen av innvendingene føre fram.

I merverdiavgiftsloven §1 er det fastsatt at det ”skal betales en avgift på omsetning av varer og tjenester i alle ledd og ved innførsel”. Lovens utgangspunkt er dermed at det skal betales merverdiavgift både på omsetning og innførsel av varer. Avgift på omsetning er regulert i lovens kapitel IV, mens det er særregler om merverdiavgift på innførsel i kapitel

XVI. Det dreier seg om ulike regelsett, der blant annet hvilken begivenhet som utløser avgiftsplikt, og hvem som er avgiftspliktig, er regulert forskjellig. Ved omsetning påhviler avgiftsplikten den registreringspliktig næringsdrivende, jf §10. Det følger av §10 tredje ledd, jf forskrift nr 71, jf §28, at også utenlandske næringsdrivende, når vedkommende har omsetning her i landet som overstiger 30 000 kroner årlig, skal registreres ved representant i avgiftsmanntallet og beregne og betale avgift. Ved innførsel skal avgiften betales av den som etter tolloven er vareeier, definert som ”den som overfor tollvesenet er legitimert til å råde over varen”, jf mval §64 og tolloven §1 nr 3.

Mval §13 fastslår at det skal betales avgift av omsetningen av varer som er omfattet av loven. I §3 nr 1 er vareomsetning definert som levering av varer mot vederlag. Det er ikke i tilknytning til §13 gjort unntak for levering av varer fra utlandet, eller for leveranser som er gjenstand for avgiftsplikt på innførselen. Spørsmålet blir om det likevel er grunnlag for å innfortolke et slikt unntak.

Lagmannsretten kan ikke se at det er holdepunkter for å tolke mval §13 innskrenkende på denne måten. Når §1 fastsetter at både omsetning og innførsel utløser avgiftsplikt, og §10 tredje ledd klart forutsetter at også utenlandske næringsdrivende kan ha avgiftspliktig omsetning her i landet, kan det vanskelig innfortolkes et slikt generelt unntak fra avgifts-plikten. Det ville vært sagt uttrykkelig i loven hvis det hadde vært meningen å frita varer som kommer fra utlandet for avgift på omsetningen, slik det for eksempel er gjort ved utførsel av varer, der det framgår av §16 nr 1 bokstav a at omsetning til utlandet er unntatt fra avgiftsplikt. Noe slikt generelt unntak for varer som blir innført til landet, følger heller ikke av praksis. Ifi OYs egne varesendinger med verdi over 200 kroner er et eksempel på transaksjoner der både innførselen og omsetningen blir avgiftsbelagt.

Lagmannsretten kan heller ikke se at det er rettskildemessig dekning for å oppstille som prinsipp for merverdiavgiftssystemet at det ikke skal betales avgift for samme vare to ganger. Den måten Ifi OY har innrettet seg på når det gjelder varer med høyere verdi enn 200 kroner, ved selv å stå som vareeier for innførselen, viser også at avgiftsplikt både på innførselen og omsetningen ikke behøver å innebære at mottakerne i Norge i realiteten belastes med dobbel avgift.

Det forhold at varer med verdi under 200 kroner for tida er fritatt for innførsels-merverdiavgift etter forskrift nr 12 §5 nr 2, er åpenbart uten betydning for avgiftsplikten på omsetningen som det her er tale om. Norske forbrukerkunder som bestiller varer fra Ifi OY (Fotolabo Club), kjenner for øvrig ofte ikke til at de ferdige bildene blir sendt fra Finland, og har da heller ingen foranledning til å regne med avgiftsfritak.

Lagmannsretten konkluderer på dette punktet med at det ikke er grunnlag for å tolke mval §13 slik at avgift på omsetningen er utelukket når det gjelder varer som innføres fra utlandet.

Selv om det ikke er sagt uttrykkelig i §13, er det på det rene at avgiftsplikten bare omfatter norsk vareomsetning, slik at omsetning i utlandet, faller utenfor. For å avgjøre avgiftspliktens utstrekning, må det altså skilles mellom innenlandsk og utenlandsk omsetning.

Forarbeidene til merverdiavgiftsloven gir ikke holdepunkter for avgrensningen av omsetningsbegepet i relasjon til transaksjoner med tilknytning til utlandet. Retten finner heller ikke rettspraksis eller juridisk teori som gir særlig veiledning for tolkningen.

Det foreligger derimot enkelte administrative uttalelser som berører spørsmålet om hvordan denne grensen skal trekkes, jf Skattedirektørens fellesskriv av henholdsvis 10 mars 1972 og 17 oktober 1977. I førstnevnte uttalelse ble varer levert ”free on board” i New York ikke ansett som omsetning i Norge. I skrivet fra 1977 heter det blant annet:

”Avgjørende for om det foreligger avgiftsfri omsetning i utlandet, er om kjøperen får varen levert, rettslig sett, i utlandet, slik at han kan disponere over varen der. Hvis selgeren stiller varen til disposisjon for kjøperen i Norge, vil det foreligge innenlands omsetning uten hensyn til hvor varen befant seg på det tidspunkt da avtalen om kjøpet ble inngått.”

Videre foreligger administrative uttalelser vedrørende mval §10 tredje ledd og forskrift nr 71 som gjelder registreringsplikt for utenlandske næringsdrivende. Skattedirektoratet uttalte i brev 15 mai 1996 at det avgjørende for om det foreligger omsetning som medfører registreringsplikt, ”må være hvorvidt varen(e) iht alminnelige kjøpsrettslige bestemmelser leveres her i landet.” Finansdepartementet sluttet seg til direktoratets syn, jf brev 20 september 1996.

Partene er ikke uenige om at man må se hen til det privatrettslige forholdet mellom selgeren og den norske kjøperen når det skal avgjøres om det foreligger avgiftspliktig innenlandsk omsetning eller ikke. Videre synes det å være enighet om at den kjøpsrettslige leveringen, og dermed risikoens overgang, vil være et meget sentralt element ved vurder-ingen. Statens syn er at den preseptoriske regelen i kjøpsloven §7 fjerde ledd (nå opphevet) om at levering skjer når tingen mottas av kjøperen, blir bestemmende for avgiftsplikten. Ifi OY hevder derimot at den alminnelige kjøpsrettslige regel ved sendekjøp er at levering skjer når tingen blir overlevert til fraktføreren, jf kjøpsloven §7 andre ledd, og at man må se bort fra spesialregelen for forbrukerkjøp i relasjon til avgiftsplikten.

Lagmannsretten er enig i at det kjøpsrettslige forholdet mellom avtalepartene vil ha betydning for merverdiavgiftslovens omsetningsbegrep, jf også dommen i Rt 1996 side 51.

Retten er også enig i at det kjøpsrettslige leveringsstedet vil være et tungtveiende moment.

Hvis levering skal skje i Norge, vil det være nærliggende å se på transaksjonen som innen-landsk omsetning. Omvendt vil det ikke være naturlig å tale om omsetning i Norge hvis den norske kjøperen får salgsgjenstanden levert i utlandet. Lagmannsretten er enig med tingretten i at klare rettstekniske hensyn taler for å legge hovedvekten på leveringsstedet ved avgjørelsen av om omsetningen skjer i Norge. Det kan likevel ikke helt utelukkes at andre elementer i kjøpsforholdet, for eksempel hvor avtalen inngås og hvor betalingen skjer, også kan ha betydning.

Etter lagmannsrettens vurdering er det den kjøpsrettslige bedømmelsen av den aktuelle omsetningen som må være relevant. Det er her ikke bestridt at Ifi OY selger til forbruker-kjøpere i Norge. Det fulgte av den ufravikelige bestemmelsen i kjøpsloven §7 fjerde ledd at levering i sendekjøp først skjedde når tingen ble mottatt av forbrukeren, noe som innebar at selgeren hadde risikoen for tingen under transporten. Kjøpsloven §7 fjerde ledd ble opp-hevet ved ikrafttredelsen av den nye forbrukerkjøpsloven. Etter forbrukerkjøpsloven §5 tredje ledd er det nå avtalefrihet om leveringsstedet også i forbrukerkjøp. Ved salg utenom selgerens forretningssted skal levering imidlertid skje hos kjøperen, hvis ikke noe annet er avtalt, jf §5 første ledd andre punktum. Det vises til Ot prp nr 44 for 2001-2002 side 159 der Justisdepartementet blant annet uttaler:

”Postordresalg, TV-shopping, telefonsalg og ikke minst internetthandel har blitt mer omfattende. I disse tilfeller er det vanlig at varer som bestilles skal sendes til kjøperen. Departementet legger til grunn at kjøpet i slike tilfeller normalt må anses inngått uten tilknytning til selgerens forretningssted i lovens forstand. Levering skal da skje hos kjøperen. Dersom selgeren ønsker en annen ordning, må han eller hun sørge for å få det avtalefestet.”

Det legges til grunn at Ifi OY ikke har leveringsvilkår som fraviker lovens regel og fastsetter et annet leveringssted, slik at levering og risikoens overgang først skjer når varene mottas av de norske kjøpene på deres hjemsteder. Etter rettens syn kan det ikke ha betydning for avgiftsplikten at spørsmålet om leveringssted kunne stilt seg annerledes hvis Ifi OY hadde levert bilder til næringsdrivende istedenfor forbrukere i Norge. Lagmanns-retten bemerkes at dersom også andre elementer i det konkrete kjøpsforholdet tas i betrakt-ning, som blant annet hvor avtalen inngås, adresse for innlevering av filmpose og betal-ingssted, trekker dette enda sterkere i retning av å anse transaksjonene som omsetning i Norge.

Lagmannsretten er enig med tingretten i at merverdiavgiftsreglene i andre land ikke har betydning så lenge de norske reglene ikke er forsøkt harmonisert. Det er heller ikke avgjørende for tolkningen at det før denne saken ikke er påvist at andre postordreselskap i tilsvarende situasjon som Ifi OY har latt seg avgiftsregistrere, jf tingrettens merknad om dette på side 10 i dommen. Et brev av 15 mai 2002 fra Oslo fylkesskattekontor til Price-waterhouse Coopers DA, som den ankende part har vist til, kan tyde på at det innen av-giftsmyndighetene har vært en viss usikkerhet om spørsmålet, uten at dette etter rettens syn kan rokke ved lovtolkningen. Det pekes på at Akershus fylkesskattekontor i sitt vedtak 14 februar 2001 klart tilkjennega at det forelå avgiftsplikt for selskapet, selv om etterbe-regning etter en konkret vurdering ble unnlatt.

Lagmannsretten er endelig enig med staten i at reelle hensyn tilsier at utenlandske postordreforetak som driver omsetning rettet mot norske forbrukere, likestilles med norske konkurrenter når det gjelder avgiftsplikt på omsetningen for å unngå kokur-ransevridning.

Konklusjonen blir at Ifi OYs salg av varer med verdi under 200 kroner til norske forbrukere er avgiftspliktig omsetning i Norge, og at Oslo fylkesskattekontor har forstått loven riktig når dette er lagt til grunn. Ifi Oy har ikke bestridt omfanget av etterbereg-ningskravet med tilleggsavgift og renter. Tingrettens dom, der staten v/Finansdeparte-mentet ble frifunnet, blir dermed å stadfeste. Lagmannsretten er også enig i tingrettens omkostningsavgjørelse.

Anken har ikke ført fram. Ifi OY pålegges å erstatte statens saksomkostninger for lagmannsretten etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd, idet retten ikke kan finne særlige omstendigheter som kan begrunne unntak. Advokat Fjellheim har levert omkostningsoppgave, der saksomkostningene er oppgitt til 38 572 kroner, hvorav 37 000 kroner i salær og resten utgifter. Retten tilkjenner saksomkostninger i samsvar med kravet.

Dommen er enstemmig.

D o m s s l u t n i n g:

1. Tingrettens dom stadfestes.

2. Ifi OY Fotolabo Club betaler til staten v/Finansdepartementet saksomkostninger for lagmannsretten med 38 572 – trettiåttetusenfem-hundreogsyttito – kroner innen 2 – to – uker fra forkynnelsen av dommen med tillegg av forsinkelsesrente fra forfall til betaling skjer.

Nettavisen ønsker en åpen og levende debatt.

Her kan du enkelt bidra med din mening.