Alt er gigantisk i boken om Equinor: Fortjenesten, løgnene, bestikkelsene og maktkampene.
Men det begynte i det stille: Den 1. desember 1972 gikk den da anonyme Arve Johnsen ut av flyet på Sola og tok drosje til leiligheten som skulle bli Statoils første kontor - lenge før selskapet hadde fått et navn, ifølge boken «Giganten. Fra Statoil til Equinor. Historien om selskapet som forandret Norge».
I dag står det over 10.000 milliarder kroner på kontoen til Oljefondet, og Equionor har en markedsverdi på 580 milliarder kroner. Legg på verdien av Petoro og SDØE (statens direkte økonomiske engasjement), og det er full dekning for bokens undertittel «Giganten(fra Statoil til Equinor, historien om selskapet som forandret Norge)».
Den nesten 500 sider lange boken er kjernekunnskap for alle som ønsker å kjenne nyere norsk historie. Den er veldokumentert med nesten 800 noter med et vell av muntlige referanser og skriftlige kilder. De aller fleste som kunne hatt noe å si, er intervjuet av forfatteren.
Bokens styrke er at den er engasjerende og medrivende. Selv om en del av stoffet er kjent for de som har fulgt best med, er den god til å ta leserne med bak i kulissene og til å beskrive personene som skapte den norske oljehistorien.
De tre første Statoil-sjefene fikk en ublid skjebne:
Arve Johnsen ble felt på Mongstad-overskridelsene, Harald Norvik på overskridelsene på Åsgard, mens Olav Fjell falt på en bestikkelsessak i Iran.
Faktisk skulle fjerdemann - Helge Lund - være den første Statoil-direktøren til å gå frivillig. Til gjengjeld skjedde det på dramatisk vis, da Lund førte Kjell Inge Røkke bak lyset og gikk fra Aker til Statoil.
Høydepunktet i konflikten mellom Helge Lund og Kjell Inge Røkke var en fortrolig telefonsamtale:
«Samtalen tok en brutal vending. Lund hadde, slik Røkke så det, begått svik. Nå skjelte han ut mannen som i fem år hadde vært en av hans nærmeste medarbeidere. Helge Lund var vanligvis ikke den som ga seg, men å konkurrere med Røkke i banning var ikke en kamp han kunne vinne», heter det i boken.
Faktisk går maktkamper og personlige oppgjør som en rød tråd gjennom boken, parallelt med at Statoil - og senere Equinor - er helt sentral i norsk partipolitikk. Helt fra Arve Johnsen gikk av flyet i Stavanger har striden stått om statens rolle, og om selskapet skulle gå inn med milliardbeløp i korrupte regimer.
Boken fremstår som veldokumentert og balansert, og bærer preg av at forfatteren har etterstrebet seg på å få frem begge sider i de mest kjente konfliktene som har preget Statoil, og også vært flink til å grave frem ukjente anekdoter.
Men på ett punkt kunne jeg ønsket en mer kritisk linje, og det går på Statoils enorme utenlandsinvesteringer som mange har vært økonomiske katastrofer. Boken refererer andre analytikere som påpeker at 150 milliarder i kontanter i 2007, er snudd til en gjeld på 580 milliarder i 2016, og at avkastningen i denne perioden ligger klart under sammenlignbare selskaper.
Årsaken er utlandet: På 15 år hadde selskapet 1.500 milliarder kroner i overskudd - alt i Norge. Etter skatt var Statoil i utlandet i denne perioden et underskuddsforetakende, ifølge boken: - Det sjokkerende var at 99 prosent av overskuddet stammer frea Norge. Resultatet fra 15 års virksomhet i utlandet var faktisk negativt etter skatt.
Der slipper folk som Helge Lund, Olav Fjell og sjefen for oppkjøpene - John Knight - billig unna. Kanskje fordi Statoil også kan være både egenrådig og mektig - det forfatteren kaller Den femte statsmakt, som blant annet har 300 ansatte i kommunikasjonsavdelingen - langt flere enn de største norske avisene.
Drøyt 50 år etter Ekofisk-funnet har Norge blitt et modent oljeland, men fremtiden er usikker på grunn av klimaforandringer og politikk for et grønt skifte. Boken peker fremover og ser på Equinors muligheter til å være en leder idette skiftet.
«Dette er bransjens siste høyedrag. For inntar Equinor dette, innebærer det slutten på oljealderen». Det tyder på at snart 50 år med maktkamper og politiske oppgjør om Equinor ikke er over.